Den 27. oktober 2018 drepte Robert Bower elleve jøder og skadet seks andre i et angrep mot en synagoge i Pittsburgh. Før angrepet la han ut flere meldinger på sosiale medier der han anklaget jødene for å konspirere mot det hvite Amerika ved å bringe muslimer og andre uønskede innvandrere til USA.
Denne blandingen av fremmedfrykt og antisemittisme finner vi hos høyreekstremister og hvite nasjonalister på begge sider av Atlanteren. I august 2017 ropte nynazister som var kommet til Charlottesville for å forsvare sørstatssymboler: «Dere vil ikke erstatte oss». Et slagord hentet fra franske høyreekstremisters konspirasjonsteori om «den store utskiftningen» som de amerikanske nynazistene reformulerte til: «Jødene vil ikke erstatte oss.» I Skandinavia, Storbritannia, Polen og Hellas hevder høyreekstreme grupper at de «jødiske» mediene i allianse med liberale «kosmopolitter» legger til rette for innvandring fra sør for å fortrenge de hvite europeerne.
I dagens konspiratoriske antisemittisme er jødene innvandringsforkjempere som undergraver den vestlige sivilisasjonens verdier, det vil si nasjonen og familien. Men frykten for et «jødisk komplott» har kommet i ulike former opp gjennom historien. I forrige århundre var myten om jødebolsjevismen den mektigste og mest destruktive – noe som kan virke paradoksalt i dag når de store mediene og høyresiden gjør alt de kan for å sverte den radikale venstresiden med beskyldninger om antisemittisme.
Hitlers gunst
I konspirasjonsteorien om jødebolsjevismen var kommunismen en jødisk oppfinnelse, der jødene skal ha ikledd seg en revolusjonær ham for å ta over verden. Jødene hadde dermed skylden for kommunistenes forbrytelser og også for de antisemittiske reaksjonene de selv hadde framprovosert på dette viset.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I kaoset under første verdenskrig, den russiske revolusjonen i 1917 og oppløsningen av rikene i Øst-Europa like etter, utløste myten om jødebolsjevismen – som var utbredt hos de kontrarevolusjonære russiske hvitegardistene og andre regimetro væpnede grupper i Ukraina – en bølge av pogromer hvor 180 000 jøder mistet livet og 500 000 ble kastet ut i den ytterste nød. Etter sammenbruddet til den kortvarige sovjetrepublikken i Ungarn startet de kontrarevolusjonære en «hvit terror» som tok livet av 3000, hvorav halvparten var jøder. I Vest-Europa og Amerika skapte myten frykt for at jødene som flyktet fra kaoset og forfølgelsen i Øst-Europa skulle bringe med seg det revolusjonære viruset. Mange i Vesten krevde at grensene måtte stenges.
På 1930-tallet beskrev Adolf Hitler Sovjetunionen som en jødebolsjevikisk koloss og fiende av den etniske nasjonalismen nazistene så seg som frontfigur for. Da Tyskland erklærte krig mot Sovjetunionen i 1941, forsvarte nazipropagandaen forkjøpsinvasjonen med å hevde at Europa var under angrep fra horder av asiatiske barbarer ledet av nådeløse jødiske folkekommissærer. Uten tysk seier ville ikke kontinentet overleve, hevdet de. Denne ideen lå bak utslettelsen av hele jødiske samfunn i det okkuperte Sovjetunionen, som markerte starten på folkemordet mot Europas jøder. Fra Frankrike til Ukraina bidro nazikollaboratører til folkemordet for å tiltrekke seg Hitlers gunst.
Andre framtidshåp
Trodde disse kollaboratørene på myten om jødebolsjevismen? Utvilsomt. For var ikke Lev Trotskijs fødenavn Lev Davidovitsj Bronstein? Også andre revolusjonsledere hadde jødiske forfedre, som Grigorij Zinovjev (leder for Kommunistinternasjonalen fra 1919 til 1926) og teoretikeren Rosa Luxemburg, for ikke å glemme den store filosofen Karl Marx. De europeiske journalistene i mellomkrigstiden var også besatt av å vise at jøder hadde ledende stillinger i mange kommunistpartier. Enkelte kilder regnet seg fram til at 30 av 48 folkekommissærer i det sovjetiske Ungarn i 1919 var jøder.1William O. McCagg, «Jews in revolutions: The Hungarian experience», Journal of Social History, vol. 6, nr. 1, Fairfax/Oxford, høsten 1972.
Slike tall fikk mange til å tro at det var et snev av sannhet i myten. Men en liten perspektivendring på statistikken får fram et helt annet bilde. Det var utvilsomt mange jøder blant kommunistene, men enda flere jøder var negative til den politiske bevegelsen. På 1920-tallet var 20–40 prosent av medlemmene i Det polske kommunistpartiet jøder, men bare sju prosent av de polske jødene stemte på partiet.
Mange jøder hadde helt andre framtidsforhåpninger. Og andre ideologier som sionismen, bundismen2Bundismen var en sekulær jødisk sosialistbevegelse med marxistiske tendenser som var imot opprettelsen av et jødisk territorium i Palestina. eller sosialismen lovet en ny verden og var minst like forførende. For mange betød det å bli kommunist å bryte med forfedrenes religion, en pris ikke alle var rede til å betale. Andre igjen lot seg, i likhet med deres landsmenn, rive med av de gryende nasjonalismene og engasjerte seg med kropp og sjel for landene sine. Atter andre igjen holdt seg unna politikken av religiøse eller personlige grunner. Moderniteten ga både jødene og ikke-jødene mange valgmuligheter. Å fokusere utelukkende på de som ble kommunister var å ta del for helhet.
Spredte skrekkhistorier
Konspirasjonsteoretikerne var åpenbart ikke interessert i rasjonelle resonnement. «Resultatene av undersøkelsen strider mot fakta», raste en rumensk embetsmann da han vantro leste en rapport om jødenes kollaborasjon med Den røde armé, bestilt etter kommunistenes tilbaketrekning fra Bessarabia (dagens Moldova) i 1941: Rapporten viste at bare en håndfull av jødene hadde sympatisert med bolsjevikfienden.
Åpenbart hadde myten om jødebolsjevismen lite rot i virkeligheten og må snarere analyseres som en variant av den nokså selvmotsigende ideen om et internasjonalt jødisk komplott. I antisemittismens forestillingsverden gikk den jødiske kommunisten perfekt overens med den jødiske banksjefen (med Rothschild-familien som arketypen). Begge stereotypiene knyttet jødene til kaos og ulykke, et tema som hadde vært til stede i europeisk kultur siden middelalderen. Myten om jødebolsjevismen la bare noen nye motiver til gamle fabler.
Etter 1917 skapte revolusjonspanikk blant samfunnstopper fruktbar jord for spredning av Sions vises protokoller, en forfalskning laget av den russiske tsarens agenter i 1903 for å bevise den jødiske konspirasjonen, som antisemittiske nettsteder fortsatt i dag henviser til. I USA trykket bilprodusenten Henry Ford opp teksten i avisen sin, Dearborn Independent, noe som ga teksten ekstra troverdighet i Europa.
I Ungarn kalte den innflytelsesrike konservative forfatteren Cécile Tormay lederen for den paramilitære bolsjevikgarden, Tibor Szamuely, en bøddel «som har blitt oppdratt i hatets hemmelige ritualer og tilhører en ultraortodoks sekt av østjøder som er striktere med overholdelsen av sine seremonier enn alle andre».3Cecile Tormay, An Outlaw’s Diary, Philip Allan and co, London, 1923. I Frankrike og Italia la den ultrakonservative katolske pressen «den revolusjonære jøden» til sin liste over imaginære fiender, etter å allerede ha vært besatt i lang tid av ideen om jødefrimureriet, hvor den knyttet jødene til den sekulære republikanismen som den så som en spire til nasjonens oppløsning. I begynnelsen brukte Hitlers nasjonalsosialistiske parti Sions vises protokoller som bevis på at det hastet å løse «jødespørsmålet».
Slik spredte antikommunister av alle slag skrekkhistorier, forkledd som advarsler, om terroren som jødene skulle ha begått i det tidligere Sovjetunionen. Og de brukte denne jødebolsjevikiske dystopien til å kaste glans over sine teorier om raserenhet, orden og den europeiske sivilisasjonen.
Trusselen om terrorisme
Paranoiaen var både politisk lønnsom og inntektsbringende for forleggerne. Journalister og forfattere dro til utlandet på jakt etter sensasjonelle saker om de jødiske folkekommissærene. Times’ Russland-korrespondent Robert Wilton flyktet til Paris da borgerkrigen brøt ut. Der skrev han boka Russia’s Agony om revolusjonens årsaker, som kom ut i Storbritannia og USA i 1918 og to år senere ble oversatt til fransk. Bolsjevismen hadde ingen røtter i den russiske kulturen og revolusjonen lignet mer, mente Wilton, på en jødisk sammensvergelse, en manipulasjon fra dette rotløse folket som hadde gitt Europa de ufordøyde teoriene til Marx («en tysk jøde»). Blant de mange bøkene han skjenket britiske lesere handlet en om Romanov-familiens siste dager, der han mente tsarfamilen ble drept i et jødisk mordritual.
I ung alder ble Winston Churchill påvirket av konspirasjonsteoriene til Nesta Webster. Han var begeistret for sionismen i Palestina, men rystet over den påståtte rollen jødene, slik «Webster så dyktig har vist», hadde hatt i den franske revolusjonen, før de «grep det russiske folket i håret [og ble] de ubestridte herskerne i dette enorme riket».4Winston S. Churchill, «Zionism versus Bolshevism: A struggle for the soul of the Jewish people», Illustrated Sunday Herald, London, 8. februar 1920.
Både Wilton, Webster og de mange andre konspiratoriske kommentatorene så en skjult forbindelse mellom katastrofer i fjerntliggende områder og hevdet at trusselen var på vei vestover. Migrantene som flyktet fra Sovjetunionen fortalte også paranoide historier om jødebolsjevikenes forfølgelse til alle som ville høre på. Spredningen av disse ideene til hele Europa ga det jødebolsjevikiske spøkelset et snev av troverdighet. Det førte også til svært reelle politiske beslutninger for å «sikre» grensene og utrydde trusselen om revolusjonær jødisk terrorisme.
Fortsatt paranoia
Myten om jødebolsjevismen skulle få varige konsekvenser for venstresiden. Etter 1945 møtte de nye kommunistregimene mistro fra lokalbefolkningene. I Ungarn ble bakgrunnen til fire kommunistledere – partisekretær Mátyás Rákosi, hans nestledere Ernő Gerő og Mihály Farkas, og den mektige kulturministeren Jozsef Révai – sett som bevis på jødenes erobring av staten.
I Romania omtales Ana Pauker fortsatt nedsettende som «Stalin i skjørt», til tross for at denne innflytelsesrike utenriksministeren ble avsatt i 1952 etter anklager om å være del av et «sionistkomplott».5Robert Levy, Ana Pauker: The Rise and Fall of a Jewish Communist, University of California Press, Berkeley, 2001. For å avvæpne mistankene lukket flere partiledere øynene for åpenlys antisemittisme innad i partiet og i resten av befolkningen. De godtok reservasjonsløst oppfordringene om å forsvare «ærlige arbeidere» mot «uproduktive» og «parasittiske» mellomledd. De tillot notoriske antisemitter og nazikollaboratører på valglistene, som dermed kunne snike seg inn i den nye ordenen. Etter å ha gitt amnesti til tidligere «legionærer» i den rumenske fascistbevegelsen Jerngarden, innrømmet Pauker at de var «flere [enn hun hadde] forestilt seg, spesielt blant arbeiderne».
Kommunistpartiene klarte likevel ikke å kvitte seg med anklagene om at de sto i ledtog med skjulte krefter. Og det hele slo tilbake på dem. Selv etter at Stalin-regimet og kampanjen mot «rotløs kosmopolitikk» (1949–1953) tok slutt, vedvarte anklagene om sionisme innad i kommunistpartiene i satellittstatene. Anklagene ble også kynisk brukt mot politiske motstandere. I 1968 demoniserte det polske kommunistpartiet studentdissidenter (noen av disse var jøder) som sionistagenter. Det skapte et hysteri som jaget fra landet en stor del av det som var igjen av det jødiske samfunnet etter nazistenes folkemord. Rundt 20 000 dro i eksil, dermed var det bare 10 000 jøder igjen i Polen i 1970.
Etter Berlinmurens fall og oppløsningen av kommunistpartiene har spørsmålet om jødene og bolsjevismen blitt henvist til fortiden. Likevel finnes fortsatt mye av ideologien som formet myten, men nå i ny tapning. På 1930-tallet drømte den reaksjonære høyresiden om å gjøre det kristne Europa til en skanse mot jødebolsjevismen. Nå ser ytre høyre det kristne Europa som en motgift mot «Eurabia», fantasiforestillingen om et islamisert Vest-Europa. Fanatiske hvite nasjonalister har erklært krig mot muslimene med inspirasjon fra gamle tekster som den amerikanske romanen The Turner Diaries, utgitt i 1978 av Andrew Macdonald (pseudonym for høyreekstremisten William Luther Pierce), hvor det fabuleres om konspirasjoner mellom jøder, svarte og kommunister for å ødelegge den hvite rasen. Det dreier seg åpenbart om å ikle gamle spøkelser nye klær. For selv om myten om jødebolsjevismen er i ferd med å forsvinne, finnes fortsatt den konspiratoriske paranoiaen som lå til grunn for myten.
Oversatt av redaksjonen
Paul Hanebrink er professor i historie ved Rutgers University
- 1William O. McCagg, «Jews in revolutions: The Hungarian experience», Journal of Social History, vol. 6, nr. 1, Fairfax/Oxford, høsten 1972.
- 2Bundismen var en sekulær jødisk sosialistbevegelse med marxistiske tendenser som var imot opprettelsen av et jødisk territorium i Palestina.
- 3Cecile Tormay, An Outlaw’s Diary, Philip Allan and co, London, 1923.
- 4Winston S. Churchill, «Zionism versus Bolshevism: A struggle for the soul of the Jewish people», Illustrated Sunday Herald, London, 8. februar 1920.
- 5Robert Levy, Ana Pauker: The Rise and Fall of a Jewish Communist, University of California Press, Berkeley, 2001.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
