«Dypstaten» er nok en gang tilbake i den politiske debatten. Ordet refererte opprinnelig til tette forbindelser mellom sikkerhetsorganer, organisert kriminalitet og ytre høyre i land som nylig hadde vært militærdiktaturer, som Hellas og Tyrkia. Men de siste årene har Trump-tilhengerne og brexit-forkjemperne tømt ordet for mening: Det de kaller dypstaten er simpelthen staten, det permanente statsapparatet av byråkrater og dommere som enhver folkevalgt regjering må forholde seg til.
I Storbritannia ble «dypstaten» imidlertid nokså påtakelig under the troubles i Nord-Irland, konflikten mellom de i all hovedsak katolske nasjonalistene som ville ha en gjenforening med Republikken Irland og de protestantiske lojalistene som ville bevare Nord-Irland i Storbritannia. Under konflikten fra 1968 til 1999 samarbeidet de britiske sikkerhetsstyrkene tett med paramilitære lojalistgrupper som sto bak drapene på flere hundre sivile katolikker. Det finnes nå en mengde bevis, ikke bare på at det fantes et samarbeid, men også at det var langt mer omfattende enn for eksempel den beryktede GAL-skandalen i Spania, der Felipe González’ regjering (1982–1996) var med på å opprette dødsskvadroner kalt Grupos Antiterroristas de Liberación (GAL) mot de militante baskerne i ETA (Euskadi ta Askatasun, «Baskerland og frihet»). Samrøret i Nord-Irland viser hvor langt den britiske «dypstaten» har vært villig til å gå mot det den så som fiender på eget territorium.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
