Ikke en dag ekstra på jobb

De franske demonstrasjonene i desember overrasket både i størrelse og mangfold. Unge og gamle, advokater, kunstnere, lærere, havnearbeidere, jernbanearbeidere, kontorarbeidere, leger, sykepleiere, brannfolk, musikere, studenter, skoleelever og tollbetjenter demonstrerte sammen. Demonstrasjonene kom bare et år etter «de gule vestene» dukket opp, men som lufta nå var i ferd med å gå ut av.

Emmanuel Macron og den franske regjeringen trodde at de kunne utnytte «de gule vestenes» avvisning av fagbevegelsen. De trodde de hadde dempet franskmennenes sinne med økonomiske tiltak og høringer. Hadde de ikke «gitt» 10,3 milliarder euro – i form av skattelette på overtidsarbeid, en framskyndet justering av minstelønnen med en aktivitetsbonus og fjerning av økte trygdeavgifter for visse pensjonister? Hadde de ikke også reist rundt for å høre hva franskmennene hadde å si?

Sjelden har en fransk president debattert så mye med borgerne. Nyhetskanalene har vist bilder av en engasjert Macron med oppbrettede skjorteermer i tettpakkede saler. Han har lyttet, notert, diskutert og ikke minst forklart. Folkemeningen skulle sildre ut av «den store debatten» Macron la opp til med digitale plattformer, folkemøter og klageprotokoller på rådhusene.

Hvorfor har arbeidstakerne etter to år med «dialog» om pensjonsreformen likevel mobilisert så massivt mot den? Hvorfor føler de fortsatt at regjeringen ikke respekterer dem?

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Fagbevegelsens maktoppvisning

Mange franskmenn har oppdaget at Macrons «verken høyre eller venstre» ikke er annet enn en teknokratisk tankegang, hvor «universell» alltid betyr marked, hvor «endring» erstatter framskritt og hvor balanser etablert over tid ikke er noe man trenger å bry seg om.

Mange hadde avskrevet fagbevegelsen, men den er nå tilbake. I et samfunn preget av individualisering og hvor alt konkurranseutsettes har fagforeningene unngått regjeringens forsøk på å sette arbeiderne opp mot hverandre ved å kritisere «privilegiene» til de offentlig ansatte og de som har gunstige pensjonsordninger.

I Macrons Frankrike kreves det mot for å delta i en lovlig demonstrasjon.

De fleste franskmenn setter pris på de offentlige tjenestene. De kjenner også til de vanskelige arbeidsforholdene og de lave lønningene til de som jobber i dem. Ikke bare har regjeringen mislykkes i sitt forsøk på å splitte arbeidstakerne, den har også gjort dem enda sintere ved å forsøke å dempe protestene med å trekke fram «bestefarsklausulen», det vil si at reformen bare vil gjelde arbeidstakere født etter 1975 – som om dagens voksne skulle være villige til å ofre barnas pensjoner.

I en maktoppvisning har fagbevegelsen fremmet sine krav og vist at den ikke vil gi etter. Fagforeningene har satset på en kollektiv evne til å forsvare alles interesse. Det er en rolle de trives i og som utvilsomt har gitt dem større legitimitet.

Franskmenn flest

«De gule vestene» sa at de gjenoppdaget de gode sosiale relasjonene på rundkjøringene, en glede over å være sammen og dele verdier og forhåpninger. I demonstrasjonene mot pensjonsreformen har gleden over å protestere og stå på kravene i fellesskap vært like påtakelig. Demonstrasjonene har vært godlynte, iblant sinte, men alltid bestemte. Demonstrantene har vist en vilje til samhold og oppmerksomhet mot andre, og de har vist mot. For det kreves mot for å demonstrere når ørene tutes fulle av påstander om at militante anarkister deltar og at det er stor fare for vold. Det kreves mot for å fortsette å demonstrere i gater fulle av tåregass og sjokkgranater. Ja, i Macrons Frankrike kreves det mot for å delta i en lovlig demonstrasjon langs en godkjent rute for å kreve respekt for arbeidstakernes rettigheter.

Man kan gjenta så mye man vil at noen har det bedre enn naboene, men franskmenn flest vil ikke tvinges til å jobbe lenger eller få lavere pensjoner. De blir til stadighet sammenlignet med lønnstakere i land hvor livet er enda hardere, hvor de jobber enda lenger, hvor de har mindre sosial beskyttelse og hvor pensjonene er magrere. Det er nettopp dette franskmennene protesterer mot. Mange av dem vil slutte i jobben så snart de kan. De vil ikke at pensjonsalderen skal øke.

3,2 millioner i fare for utbrenthet

Franskmennene har et særegent forhold til arbeid. De er ikke arbeidssky eller vanskelige, slik regjeringen og næringslederne hevder. De tillegger arbeidet mer verdi enn i nabolandene, skal vi tro en rapport basert på europeiske undersøkelser.¹ Men de forventer at de skal få utvikle ferdighetene sine og vil at jobben skal være samfunnsnyttig. Ettersom forventningene deres er høyere, blir de også oftere skuffet. Dermed er det ikke overraskende at mange ønsker at jobben ikke skal oppta så stor del av livene deres. Ifølge økonomen Thomas Philippon er det «ingen krise for verdsettingen av arbeid i Frankrike, men snarere et uttrykk for et sterkt ubehag. […] Arbeidstakerne blir motløse av arbeidet og setter seg i en slags tilstand av tilbaketrekning: Deres ønske om å redusere plassen arbeidet opptar kan være en konsekvens av umuligheten av å skifte arbeid og uttrykk for vanskene de opplever».²

Symptomene er velkjente: utbrenthet og bore-out, misnøye, rus og selvmord. Det finnes ingen nasjonal statistikk for slike fenomen, i arbeidslivet for noen av begrepene er fortsatt omstridte og ikke alle er anerkjent som yrkesrelaterte. Men arbeidsmedisinere, russpesialister, HMS-representanter, fastleger og psykoterapeuter forteller at problemet er betydelig. Psykologen Marie Pezé har opprettet behandling for «arbeidslidelse» på flere sykehus. Konsulentselskapet Technologia publiserte i 2014 en studie som viste at 3,2 millioner franske arbeidstakere – det vil si 12 prosent av den yrkesaktive befolkningen – sto i fare for å bli utbrent.

Institusjonell trakassering

I 1968 var franskmennene blant de som kjempet mest mot samlebåndsarbeidet og tayloriansk disiplin med tre uker med generalstreik og fabrikkokkupasjoner. De ville ikke lenger «sløse bort livet på å tjene penger». De ville ha meningsfulle oppgaver, som de kunne realisere seg i og få anerkjennelse for innsatsen og det de skapte. Metro, boulot, dodo, ras-le-bol! – «metro, jobb, sove, dritt lei» – sto det på bannerne den gang.

Arbeidsgiverne svarte med å individualisere arbeidet for å snu opp ned på styrkeforholdet og holde arbeidstakerne nede. Dermed har vi nå en rekke påbud, i form av protokoller, prosedyrer, «beste praksiser», prosesser, obligatoriske metoder, kontroll og rapportering, som legger strenge føringer på arbeidet. Ledelsen appellerer til personlig initiativ for å gjøre underkastelsen usynlig. Alle forventes å vise at påbudene funnet på av eksperter som ikke kjenner til arbeidets konkrete realitet, både er smarte og relevante. Alle settes også systematisk i konkurranse med hverandre (bonuser, lønn, personlige karrierer) og med seg selv: Man må sikte høyt, overgå seg selv, forlate komfortsonen, ta risiko for å få en god evaluering – og beholde jobben.

Målsetningene øker stadig, og ledelsesfilosofien om kontinuerlig endring skaper en følelse av sårbarhet. Ingen kan lenger vise til sin erfaring eller oppsamlede kunnskap. Alle må kontinuerlig tilpasse seg en stadig omorganisering av arbeidet, en endringsledelse skapt for å fjerne enhver følelse av mestring, som lederne mener er farlig, fordi det kan få arbeidstakerne til å kreve innflytelse over arbeidsoppgavene og bestemme hvilke midler som må til for å utføre dem.

20. desember ble tidligere ledere i France Télécom (nå Orange) dømt for «institusjonell trakassering».³ Det er første gang ledere har blitt holdt strafferettslig ansvarlig for en bevisst strategi om å trakassere de ansatte. Rettssaken viste skadene skapt av filosofien om kontinuerlig endring, som her ble brukt for å få 22 000 ansatte til å slutte «frivillig», noe som drev flere til å begå selvmord. Arbeidstakerne blir ofte redusert til livslange lærlinger gjennom angst, redsel for ikke å mestre jobben, verdikonflikter, tap av selvtillit, og lite eller ingen hjelp fra kolleger (siden de er konkurrenter). Selv når de har en fast jobb lever de i samme usikkerhet som midlertidig ansatte, som i tillegg har en økonomisk usikkerhet. Dette dreier seg ikke bare om fysisk vanskelige arbeidsoppgaver eller om ukurante arbeidstider.

I en slik kontekst virker ideen om å heve pensjonsalderen utålelig. Dagens organisering av arbeidet, som mange mener er illegitim, urettferdig og ineffektiv, er en av årsakene til at flertallet av franskmennene i desember støttet demonstrasjonene,⁴ selv om de ikke selv gikk ut i streik. En dag vil demonstrantene protestere mot måten denne underkastelsen undergraver, sliter ut og ydmyker de som vil forbinde arbeid med verdighet, samfunnsnytte og respekt for mennesker og miljø.

Oversatt av redaksjonen

Danièle Linhart er arbeidssosiolog og forfatter av La Comédie humaine du travail:
De la déshumanisation taylorienne à la surhumanisation managériale (2015)

1
Lucie Davoine og Dominique Méda, «Quelle place le travail occupe-t-il dans la vie des Français par rapport aux Européens?», Informations sociales, nr. 153, Paris, 2009.
2
Thomas Philippon, Le Capitalisme d’héritiers. La crise française du travail, Seuil, Paris, 2007. Sitert i Lucie Davoine og Dominique Méda, «Quelle place le travail occupe-t-il dans la vie des Français par rapport aux Européens?», se over.
3
«Former France Télécom bosses given jail terms over workplace bullying», The Guardian, London, 20. desember 2019.
4
«Après les annonces d’Édouard Philippe, les Français soutiennent toujours les grévistes», meningsmåling utført av IFOP, publisert i Le Journal du dimanche, Paris, 14. desember 2019.