En enkelt bedrager har kun sin egen bløff å pleie. Filmhistorien har utallige eksempler på hvor krevende det kan være. Det vil alltid være detaljer å snuble i. To bedragere i kompaniskap vil også ha hverandres illusjon å holde styr på, og dertil den historie de foregir å ha felles. I Parasitt er det hele fire luringer – mor, far, sønn og datter – som gir seg ut for å være noen de ikke er. Ut fra nettopp nevnte logikk tilsier det en nærmest eksponentiell økning i versjoner å sjonglere. At de likevel kommer så langt som de gjør uten at snubletrådene myldrer, skyldes at de ikke nevner sin familietilhørighet og dermed har litt færre tråder å lage vase av. De har likevel en svakhet som forener dem mer enn de liker: De lukter kjeller.
Etter at tenåringen Ki-woo (Choi Woo-sik) får jobb som privatlærer hos en velstående familie, åpner det seg muligheter for resten av Ki-woos fattige familie. Det gjelder bare å få avsatt de andre som jobber for den rike familien, som husholdersken og sjåføren. Såpass kan røpes at de får det til. Men så er det altså herskapsfamiliens minste, en våken pode på fire–fem år, som i en scene legger merke til at de nyansatte har samme lukt. Det er ennå så tidlig i filmen at det ikke framstår som noen reell fare for at korthuset skal kollapse, men scenen setter likevel en liten støkk i oss på svindlernes vegne. Man blir alltid litt nysgjerrig på hvorvidt filmens bedragere lykkes med sitt lille narrespill, hvordan de eventuelt vokser med oppgaven de har påtatt seg. Ikke minst kan det være riktig underholdende om de mislykkes. Dessuten er filmer om bedrag som kjent en indirekte tematisering av det vi i salen utsettes for når vi med varierende entusiasme lever oss inn i dem.
Smukk sosialrealisme
Parasitt har fått skryt for sin samfunnskritikk og sin behandling av klasseforskjeller. Noen bor i kjellerleilighet og andre i arkitekttegnet villa. For de som måtte avskrekkes av tanken på dramatisert agenda eller trist sosialrealisme, vil noen presiseringer være på sin plass. Jo, visst er det slående velstandsforskjeller mellom bedragerne og deres nye, intetanende herskap, men denne bakgrunn som det hele spilles ut mot, kan nok ha blitt litt forstørret av sosialt engasjerte kritikere. Noen går til og med så langt som å se Parasitt som en kritikk av selve systemet som skaper ulikhetene. Det kan for så vidt være noe i det, slik det heller ikke kan utelukkes at The Big Lebowski er en film om bowling eller at 2001 handler om reiselivsbransjen.
I Bongs verden er det flere tegn til et meritokratisk enn et solidarisk samfunnssyn.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Tolkningene kan skyldes det at Bong selv inviterer til en symbolsk – og kanskje ideologisk motivert – lesning, når han lar unge Ki-woo i filmen påpeke hvor «metaforisk» det hele er. For all del, i virkeligheten snakker man om sånt iblant. Likevel får replikken et preg av annonsering, og med det en lovnad filmen kanskje verken kler eller virkelig innfrir. Men det kan virke som om Bong selv er bevisst problemet. Ki-woo får tidlig i filmen en såkalt scholar’s stone i gave, et stykke berg på størrelse med en bærbar PC, en gave som ofte gis til inspirasjon. Symbolrebus, vær så god. Bong lar imidlertid nevnte stein komme til nytte som stein, framfor alt en ganske tung og hard sådan. Steinen kan være så inspirerende og symboltung den bare vil, men her får noen en heller brutal erfaring av «steinens steinitet» som det het på 90-talls arkitektspråk. «Prosjektil» kan det vel også kalles.
Pedantisk talt er en kjeller nå engang en kjeller. Det er heller ikke til å komme utenom at trapper gjerne skiller herskap og tjenerstand. Filmens skiller er i likhet med trappene reelle og signifikante nok, men oppleves underveis mest som arenaen der det snedige plotet utspiller seg. Og hvilket rammeverk det er. Før man rekker å synke inn i den åpenlyse «herskap og tjenere»-tematikken blir man lettere bedøvet av de visuelle nytelser filmen består av, av den nær perfekte rytmen, som stadig snyter oss for å fortsette badet i innbydende motiv. En romslig, strengt innredet modernistisk villa er da heller ingen heftelse for den visuelle siden av saken. Om man er det minste materialistisk anlagt blir det åpenbart at selv den mest klønete fotograf nesten måtte ha gått inn for å prestere dårlige bilder i slike omgivelser.
Noen, gjerne puritanske, seere vil sikkert finne flere av disse oppsatsene på grensen til jålete. Men neppe over grensen, for redigeringen er som nevnt altfor gjerrig og holder oss sultne løpet gjennom, og såpass til coffee table-estetikk må en kunne innvilge seg. Hvis filmer som Parasitt skal være en skambelagt glede, da er vi mange villige syndere omkring i salene. Nettopp det kan være en mulig forklaring av enkelte kritikeres trang til å blåse opp det sosialrealistiske aspektet. Hvis Bongs løsninger skulle bli standarden for kjøkkenbenkrealismen for det 21. århundre, så pøs på.
Hakkende innlevelse
Parasitt er en bejublet og prisbelønt film. Etter mitt syn høster den mest velfortjent anerkjennelse for sine overraskende vendinger og framfor alt for sin smidige, til dels subtile veksling av stilarter, nærmere bestemt påkallelsen av dem. Det er altså ikke slik at Bong tyr til prangende sjangergrep eller sjokkerende stilskift, men han greier likevel å lokke innlevelsen litt på villspor stadig vekk. Det store kuppet? Skrekkfilm? Svart komedie? Kjærlighetsfilm? Nei, vent …
Det imponerer alltid når regissører så suverent spiller på vår erfaring som filmpublikum. Mitt nærmeste forsøk på en klage måtte være det at man så vidt, i noen stjålne stunder, rekker å lure på hva Bong & Cos idédugnad kommer opp med. Skjønt, det er ingen reell innvending, snarere utslag av at man allerede etter 30–40 minutter er blitt så forvent at det virker smått utrolig at de skal klare å holde dampen oppe, og overgå de uventede vendingene vi alt har fått. For det er ikke småtteri Bong byr på av overraskelser. Eller, strengt tatt, jo: Ferskenstøv er ikke rare greiene, men her får det skjebnesvangre konsekvenser for noen som kommer i veien for den målbevisste familien. Bong spiller ganske høyt i balanseringen av vår sympati og antipati med hovedrollene.
Ærlighet og anstendighet er altså en luksus fattige ikke kan unne seg.
Vi pendler hele tiden mellom å leve oss inn i hovedrollenes utfordringer som protagonister og å oppleve dem som de antagonister de vitterlig er. En slik vakling kunne nok vært et ankepunkt mot en svakere film, men her føyer det seg ganske strøkent til filmens øvrige glidende vekslinger. De snedige og utspekulerte knep familien bruker for å få avsatt dem de overtar jobbene til, er et kapittel for seg. Deres påfunn utgjør flere av vendingene i Bongs forbilledlig uforutsigbare fortelling, men er også noe av det som definerer familien som ganske usle mennesker. Som bedragere er de dønn upålitelige og løgnaktige, det ligger i kortene. Likeledes deres snylterstatus, det har vi alt i tittelen. Men at de i tillegg er såpass kyniske og uansvarlige? Det butter imot innlevelsen.
Bong tar det til en viss grad for gitt at vi ved å ta del i familiens utfordringer uten videre skal sympatisere med disse lykkejegerne, med et lettet «Ah!» når de for eksempel unnslipper avsløring i siste liten. Nå er det ikke uvanlig at film går ut på å forføre oss til å del i skjebner som er oss aldri så fremmede, men her holder det hardt i perioder. Det kan være et godt tegn. Ambivalens kan som kjent være anskueliggjørende, men la oss håpe vi blir spart for tolkninger som: «Hvem er de egentlige snylterne her: de rike eller de fattige?» Det vil finnes bedre anledninger. Bong selv har uttalt at det tragiske med disse hendelsene er hvordan fattigfolk bekjemper hverandre i kamp om jobb. Men å nærmest gå over lik for å få seg en jobb, det er et blinkende paradoks for en notorisk uansvarlig mann som pater familias her, Kim Ki-taek (Kang-Ho Song). Det er nesten ubegripelig, men bare nesten: Heller en rik manns slave enn en fri fattigmann.
Stille friksjon
Den franske skøyeren Claude Chabrol leverte i 1995 en besk variant av herskap og tjenere: La Cérémonie, der det ender med at bistre Isabelle Huppert og Sandrine Bonnaire, furten tjener, plaffer ned Jacqueline Bisset, husets velmenende frue. En kollega bemerket hvordan man nesten kunne forstå den misunnelsespregede antipatien filmen bygget opp mot de veldedige, velkledde, vellykkede og alt annet vel. Med rette husmannsblikk må sånt bli for mye av det gode. På den annen side: nei. Man forstår strengt tatt ikke det. De fleste lærer vel allerede på barneskolen at man ville få det fryktelig travelt hvis man skulle skyte alle man var misunnelige på. Sånn kan vi ikke ha det.
Selv om klassefriksjonen er mer nedtonet hos Bong enn i Chabrols La Cérémonie, kan også Parasitt ses som en billig fordom satt i scene, for ikke å si i system. Uten å si det rett ut, spiller den på det ubehag man kan ha som kunde overfor folk i tjenesteytende sektor, de ganger man fornemmer den skulende jantemoralen som lekker ut i et «Hva er’e du vil?»-fjes som sier «Værsågod?», eller mer amatørmessige utslag der en ekspeditør klager over en kunde i andre kunders påhør: en eller annen kranglefant som insisterer på å få det hen har bestilt og betalt for. «Å, gid a meg, så nøye vi var på det, da …»
Arbeiderklassen på sitt verste må være de tilfeller der yrkesstolthet er forduftet til fordel for noe som minner om selvforakt omdannet til metode. Ikke tro du er noe, la heller ingen andre tro det, hev din lønn, krev din rett, og legg all skyld for alt galt på eiere, myndigheter, oppdragsgivere og andre instanser som er så pompøse at de tar ansvar. Noe av denne holdningen manifesteres med smell hos Chabrol, men ligger latent og skurrer i Parasitt, i friksjonen mellom den intetanende herskapsfamilien og det de tror er et eksepsjonelt lag av nye tjenere. Og et eksepsjonelt lag er det visst, falsum eller ei, og når herskapet intetanende fortsetter å bestille og forlange, er det blant filmens mer konkrete eksempler på Bongs spill på seerkonvensjoner. Mulig undertegnede er litt skadet av nevnte Chabrol-film, men det oppstår vitterlig noen pussige stemninger underveis.
Flid og lureri
Det er ikke noe i veien for at et sosialt engasjert drama kan «ta stilling». De bedre filmene til Dardenne-brødrene, Vittorio De Sica eller Ken Loach har vist oss det. I Bongs verden er det imidlertid flere tegn til et meritokratisk enn et solidarisk samfunnssyn. De fattige er fattige fordi de er giddaløse og upålitelige, og vice versa. De velstående er velstående fordi de er høflige og skikkelige. Om dette lyder som et snevert portrett, er det fordi vi simpelthen ikke rekker å se så mye mer av dem. Husets frue beskrives av sin nye «husholderske» som «naiv, men snill», med tilføyelsen: «Hvis jeg var rik, ville vel jeg også vært snill.» Som skurkesnakk er denne formuleringen heller mild og forsonlig, men den sier likevel sitt om hvordan hun forholder seg til takt, tone og omtenksomhet. For løgneren er oppriktighet en svakhet. Ærlighet og anstendighet er altså en luksus fattige ikke kan unne seg. Så mye for Bongs «kritikk av Systemet».
For å røpe litt av slutten til sist, så hører vi sønnen fortelle om sin drøm om å bli rik nok til å kjøpe huset til glede for faren. Hans omsorg og patos klinger oppriktig, men også nær malplassert, tatt i betraktning hvorfor faren er i sin ulykkelige situasjon. Så kanskje det bare er en fryktelig mørk vits, det hele, en som viser at verken far eller sønn har lært et kvidder av det de har vært gjennom? En langt lysere vits finner vi i den flid og innsats de legger i å gjennomføre sitt lureri. De må så godt de kan utføre det arbeidet som dem de utgir seg for å være ville gjort. De må faktisk gjøre et ærlig dagsverk. Flinke er de òg.
© norske LMD
Parasitt (Gisaengchung), Bong Joon-ho, Sør-Korea, 2019.
På kino fra 31. desember.
Sverre V. Sand er kritiker.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
