Amerikanernes ulike verdi

I mai 2011 flyttet Niki Hernandez-Adams og ektemannen inn i en nyoppusset leilighet i Brooklyn. 15 måneder senere avdekket en blodprøve et skadelig høyt nivå av bly i blodet på hennes nyfødte sønn. Etter at sønnen fikk påvist varige skader som følge av blymalingen som var brukt i leiligheten, bestemte de seg for å saksøke utleieren for å få erstatning for de påførte skadene, såkalt compensatory damages.

Etter en tre år lang kamp i rettsvesenet ble boligeieren funnet skyldig.¹ Dermed gjensto det for domstolen å fastsette hvor stor erstatning familien Hernandez-Adams hadde krav på. I slike saker bestemmer dommerne og jurymedlemmene beløpet på bakgrunn av argumentene fra begge parters sakkyndige om hvor stor den økonomiske skaden er – for eksempel medisinske utgifter, kostnader til begravelse, materielle skader eller tapt arbeidsinntekt som følge av skade, handikapp eller død. De sakkyndige tar utgangspunkt i antatt objektive kriterier som offerets lønn (eller familiens hvis det dreier seg om et barn), antall gjenstående yrkesaktive år og forventet levealder. Dermed forplanter sosiale ulikheter seg automatisk i erstatningsbeløpet. En renholder som blir påkjørt og ikke kan jobbe på tre måneder, vil få lavere erstatning enn en eiendomsmegler i samme situasjon.

Første forskningsfunn

Advokatene til Hernandez-Adams krevde mellom 2,4 og 4 millioner dollar, som de mente var summen sønnen ville ha tjent i løpet av livet hvis han ikke var blitt blyforgiftet. Utleierens forsvarere innvendte at siden sønnen var av latinamerikansk opprinnelse, ville han hatt færre muligheter til å studere og få en godt betalt yrkeskarriere. De mente derfor at riktig sum lå mellom 1,5 og 2,5 millioner dollar. Offerets advokat repliserte at «i den latinamerikanske befolkningen tar barna oftere mer utdannelse enn foreldrene». Juryen falt til slutt ned på 1,9 millioner dollar, etter at dommeren Jack B. Weinstein kategorisk hadde avvist rasekriteriet – en heller uvanlig beslutning i amerikanske domstoler: «’Latinamerikansk’ er en altfor generell kategori. […] Vi har både professorer og gartnere som er latinamerikanere», sa han under rettssaken og instruerte jurymedlemmene: «Dere kan ikke behandle dette barnet som en gjennomsnittlig latinamerikaner. Dere må kun se på dets spesifikke kjennetegn, som morens utdannelse, bosted, hvilken familie han kommer fra.»

92 prosent av de sakkyndige erklærte at de tok hensyn til offerets kjønn.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Men som oftest tillater rettsvesenet at offerets kjønn og rase tas med i beregningen av erstatningsbeløp. Med andre ord tilkjennes kvinner og minoriteter lavere erstatninger enn menn og hvite i identiske saker. «Ulempene svarte og kvinner i USA opplever i arbeidsmarkedet gjenspeiles i skadeserstatningene de får», påpeker juristene Ronen Avraham og Kimberly Yuracko.² I 2019 var medianinntekten for en kvinne i USA bare 82,3 prosent av en manns, og for en svart mann bare 74,9 prosent av en hvit manns, mens en asiatisk mann tjente i snitt 32,7 prosent mer enn en hvit mann.³ Denne offentlige statistikken brukes som referansetabeller for sakkyndige, spesielt når ofrene er unge og ikke har noen yrkeskarriere å vise til.

De fleste rettsforhandlinger mellom saksøker og saksøkt skjer bak lukkede dører. Dermed er det vanskelig å vite hvor mye disse tabellene har å si. Det hender dessuten også at retten avviser både kjønn og rase som kriterier, slik tilfellet var med erstatningsfondet til ofre for 11. september 2001. Etter press fra folkevalgte og ulike organisasjoner endte man der til slutt med å bruke referansegrunnlaget for hvite menn – det gunstigste – for alle ofrene.

Praksisen med å skille mellom kjønn og etnisk opprinnelse er «vanlig, men ikke systematisk», sier jussprofessoren Martha Chamallas ved Universitetet i Ohio, som i 1994 var en av de første til å publisere forskning på feltet. I 2009 erklærte 92 prosent av de sakkyndige spurt av National Association of Forensic Economists (Nafe) at de tok hensyn til offerets kjønn, og 44,1 prosent offerets rase.⁴

Ekstra straff

«Spør du meg om rasediskriminering er vanlig i det amerikanske rettsvesenet, vil jeg svare ja, det er overalt», sier Lee Merritt. Advokaten som er aktiv i Black Lives Matter nevner to nylige saker. «I juli 2017 ble den hvite yogalæreren Justine fra Australia drept av en svart politimann i Minneapolis. Som politimannens arbeidsgiver tilkjente bystyret i Minneapolis offerets familie i mai i fjor en rekorderstatning på 20 millioner dollar.» På samme tid forsvarte Merritt familien til Jordan Edwards, en svart tenåring drept av en hvit politimann i en forstad til Dallas i april 2017. Politimannen ble kjent skyldig og dømt til 15 år i fengsel, men bystyret nekter å betale noen form for erstatning.

Bruken av kriterier som sosial bakgrunn, rase eller kjønn blir en slags ekstra straff for fattige familier, hvor minoritetene er overrepresentert. De har høyere risiko for å bli eksponert for eksempelvis bly enn velstående familier, ettersom de har færre muligheter til å velge hvor de vil bo. I tillegg plasseres forurensende aktiviteter oftere i fattige strøk, hvor innbyggerne har mindre politisk makt (og dermed mindre makt til å motsette seg). Avraham og Yuracko mener at selve praksisen med å ta utgangspunkt i demografisk statistikk i erstatningsberegningen kan gi bedrifter et insentiv til å konsentrere risiko i ikke-hvite og fattige områder. Med utgangspunkt i et fiktivt budselskap, PhedEx, har de to forskerne vist at det er økonomisk rasjonelt for slike selskaper å be sjåførene senke farten i hvite strøk – fordi de økonomiske sanksjonene ved ulykke er høyere der – og heller velge svarte strøk hvis de vil kjøre raskere, noe som dermed vil øke farene der.

Små framskritt

De siste årene har det blitt stadig mer debatt om den diskriminerende erstatningspraksisen. I 2016 la de demokratiske senatorene Cory Booker og Kirsten Gillibrand fram et lovforslag, kalt Fair Calculations in Civil Damages Act, som forbød bruk av rase- og kjønnskriterier på føderalt nivå. Forslaget ble nedstemt. Med sin kritikk av de sosioøkonomiske ulikhetene som ligger til grunn for forskjellene i erstatningsdommene, har bevegelsene Black Lives Matter og #MeToo bidratt til å forsterke protestene mot praksisen.

I april i fjor publiserte 16 borgerrettsorganisasjoner et åpent brev til Nafe, hvor de ba sakkyndigforeningen offentlig fordømme bruken av rase- og kjønnsstatistikk i beregning av erstatningsbeløp for fysisk eller psykisk skade. De ble kategorisk avvist. I juli ble California den tredje amerikanske delstaten til å forby praksisen, etter Nord-Carolina og New Jersey.

På føderalt nivå har Kongressen siden september drøftet et nytt lovforslag. Selv om det er liten sannsynlighet for at det vil bli stemt gjennom, antyder det noen små framskritt i den offentlige debatten. Men få amerikanere går inn for å avskaffe sosiale kriterier fullstendig. De fleste mener fortsatt at om to ungdommer dør i samme bilulykke, bør familiene deres få ulik erstatning etter yrke og utdannelsesnivå.

Oversatt av redaksjonen

Charlotte Recoquillon er journalist.

1
GMM vs. Kimpson, nr. 13-CV-5059, 30. juli 2015. Se også Kim Soffen, «In one corner of the law, minorities and women are often valued less», The Washington Post, 25. oktober 2016.
2
Ronen Avraham og Kimberly Yuracko, «Torts and discrimination», Ohio State Law Journal, vol. 78, nr. 3, Columbus, 2017.
3
«Median usual weekly earnings of full-time wage and salary workers», Bureau of Labor Statistics, United States Department of Labor, Washington DC, oktober 2019.
4
Michael Brookshire, Michael R. Luthy og Frank Slesnick, «A 2009 survey of forensic economists: Their methods, estimates, and perspectives», Journal of Forensic Economics, vol. 21, nr. 1, Mount Union (Pennsylvania), desember 2009.