Rojavas usikre framtid

Siden oktober har den tyrkiske hæren okkupert et femti kilometer langt og tretti kilometer bredt område mellom byene Tell Abyad og Ras al-Ayn (Serekaniye på kurdisk) nordøst i Syria.¹ Allerede før det hadde den tyrkiske hæren invadert regionen Afrin, i januar 2018. Dermed har den ytterligere hakket opp territoriet til den kurdiske regionen, kalt Rojava («vest» på kurdisk) eller Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria, som har vært politisk selvstyrt siden 2013.

Med oppstykkingen truer regimet i Ankara direkte den politiske og militære alliansen mellom PYD (Det demokratiske unionspartiet, den syriske grenen av Det kurdiske folkepartiet, PKK) og de to andre store befolkningsgruppene i Rojava, araberne og de kristne syrianerne. Alliansen kalt Syrias demokratiske styrker (SDF), og dens politiske gren Syrias demokratiske råd (SDC), må også forholde seg til Bashar al-Assad som ikke har gitt opp å ta tilbake kontrollen over regionen regimet trakk seg ut av i 2012. Hva gjenstår nå av PYDs pluralistiske og demokratiske prosjekt?

Tyrkiske angrep

Vår reise begynner i øst, i flyktningleiren Newroz i Derik, ikke langt fra grensen til Tyrkia og Irak. Her forteller Leila M. om de seks gangene hun har måttet flykte siden 2018. «Jeg og familien min er fra Afrin. Da tyrkerne kom, flyktet vi til Shabab, og så videre til Aleppo. Derfra dro vi til Kobane. Så fant sønnen min arbeid i Ras al-Ayn. Etter at tyrkerne angrep måtte vi flykte barføtt til Tell Tamer, og nå er vi i denne leiren.» Dervisj F. forteller at han måtte forlate den lille gården sin i Tell Abyad i fjor høst: «Vi var lykkelige. Det politiske systemet fungerte godt. Så sendte den tyrkiske presidenten bombeflyene sine mot oss. Alle kurderne dro.»

22. oktober signerte Recep Tayyip Erdoğan og Vladimir Putin en tipunktsavtale i Sotsji som anerkjente Tyrkias militærnærvær i Nordøst-Syria og tvang YPG (Folkets forsvarsenheter, PYDs militærstyrke) til å trekke seg tilbake fra området tyrkerne nå okkuperer. Siden har Tyrkia blitt anklaget for etnisk rensning med sin plan om å erstatte kurderne her med to millioner sunniarabere som har flyktet til Tyrkia fra andre deler av Syria. «Erdoğan vil endre den etniske sammensetningen i områdene hæren hans kontrollerer», sier selvstyremyndighetenes utenriksminister Abdelkarim Omar. «Før den tyrkiske invasjonen i 2018 var 85 prosent av befolkningen i Afrin kurdisk, nå er bare 20 prosent av innbyggerne kurdere.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Betyr disse endringene slutten på Rojava som politisk prosjekt?² Det er på ingen måte sikkert. Når den tyrkiske hæren og dens allierte syriske militser – som folk her kaller çeta, gangstere – har forsøkt å utvide territoriet sitt, har de møtt resolutt motstand.

Vi drar fra Qamishli i retning Kobane, byen hvor de kurdiske styrkene i januar 2015 påførte Den islamske stat (IS) sitt første store nederlag. Ved en kontrollpost ber føderasjonens sikkerhetsstyrker oss om å velge en annen rute. Det er for farlig å ta motorveien M4, hovedveien mellom øst og vest i regionen. De protyrkiske militsene er bare fire hundre meter fra veien og angriper ofte, i tillegg er det tyrkiske droner i lufta. Det var på M4, i Tirwazî nær Tell Abyad, at den karismatiske kurdiske politikeren Hevrin Khalaf ble torturert og drept av en tyrkiskstøttet jihadistgruppe 12. oktober.

Kurdisk bitterhet

Da USA 6. oktober annonserte at de ville trekke ut styrkene sine fra regionen – og dermed i praksis ga grønt lys for en tyrkisk invasjon – hadde SDF ikke annet valg enn å be Bashar-regimet i Damaskus om hjelp. Etter Sotsji-avtalen ble den syriske hæren utplassert langs grensen fra Kobane til Irak, med unntak av den tyrkiskokkuperte enklaven. Den syriske hæren har noen små militærposter hver tiende kilometer. Folk her sier hærens rolle hovedsakelig er å hindre den tyrkiske hæren fra å utvide okkupasjonen.

«Det er mest et symbolpolitisk nærvær», sier Mazlum Kobane Abdi, SDFs militære leder. Abdi, som Tyrkia har utlyst skuddpremie på, sier at den syriske hæren ikke har noen annen tilstedeværelse i områdene SDF kontrollerer. Under vår rundreise ser vi bare Asayish, SDFs arabisk-kurdiske politi, langs veiene. Vi spør Abdi hvilket forhold Føderasjonen Rojava vil ha til Damaskus i framtiden. Vi må først få en politisk avtale, svarer han: «Vi vil at politisk selvstyre skal nedfelles i Syrias grunnlov og at SDF skal bli en del av Syrias forsvar. Disse kravene er ufravikelige. Med en slik enighet vil det være SDFs ansvar å forsvare den nordlige delen av landet.»

Er det syriske regimet villig til å akseptere en slik endring etter flere tiår med sentralstyre og insistering på landets arabiske identitet? For tiden er det lite som tyder på det. «Rojava vil ikke vende tilbake til situasjonen før 2010», sier tidligere SDF-kommandant og skribent Polat Can, som ledet frigjøringen av regionen Deir Ez-Zor fra IS. «Vi vil ikke la kurderne miste rettighetene sine og vi vil ikke ødelegge forholdet vi har bygd til araberne og syrianerne», advarer veteranen. Han presiserer at alt annet er oppe til forhandling, selv navnet på den autonome entiteten og hvem som skal kontrollere grensene.

Mange kurdere er bitre og sinte over hvordan enklaven mellom Tell Abyad og Ras al-Ayn i praksis ble gitt til tyrkerne da luftrommet ikke ble stengt. «Russerne lot tyrkiske piloter bombe våre sivile, barn og forsvarsstyrker. De holdt ikke det de lovet. Ikke USA, heller», sier Abdi. Can er enda mer oppgitt: «Tyrkia dreper kurdere med europeiske våpen. Dronene kommer fra Italia, Leopard-tanksene fra Tyskland. Hvis vi hadde en flyforbudssone som hindret bombing av troppene våre fra lufta, ville SDF kastet tyrkerne ut av Rojava på en uke.»

Rolig stemning

For å komme til Kobane må vi kjøre via Raqqa – en seks timer lang omvei på hullete veier. En stri strøm av tankbiler forpester lufta. Deler av råoljen som pumpes opp i nordøst – av elendig kvalitet, men billig – går til befolkningen i selvstyreområdene, mens resten selges til regimet i Damaskus via mellommenn. Med oljeinntektene og avgiftene på varer som krysser den irakiske grensen, har selvstyremyndighetene nok til å drive de offentlige tjenestene og betale for utbedring av infrastruktur. Men oljeutvinningen er redusert. «Bare 25 prosent av brønnene i Nordøst-Syria er i drift. Resten er stanset på grunn av krigen og embargoen på syrisk olje», forteller ingeniøren Ziad Rustem fra selvstyremyndighetenes energikomité.

Raqqa, IS’ hovedstad fra 2014 til 2017, er nå under SDFs kontroll. Byen var åsted for intense kamper og er ennå preget av det, men gjenoppbyggingen er i gang. I sentrum står det et gigantisk skilt med «I love Raqqa» der IS pleide å plassere avhogde hoder på påler for å kue befolkningen. Jihadistbevegelsen har fortsatt sympatisører i denne regionen med arabisk majoritet, og det er titt og ofte selvmordsangrep fra sovende celler. Likevel er stemningen rolig i byen. Da Erdoğan invaderte håpet han – forgjeves – på et arabisk opprør mot kurderne.

Can smiler når vi nevner Erdoğans tro på at araberne ville vende seg mot kurderne: «De arabiske klanene i Deir Ez-Zor sa til oss: ‘Ikke bring regimet tilbake hit! Dere er kurdere, vi liker dere ikke, men dere er også sunnimuslimer, så vi kan jobbe med dere.’ Før forsøkte regimet å hjernevaske den arabiske befolkningen til å tro vi kurdere er sionister, ateister og kapitalister, men i disse nesten utelukkende arabiske områdene var det ingen som gjorde opprør mot SDF.»

Kobanes skjebne

I stedet for et arabisk opprør har den tyrkiske invasjonen i oktober ført til forsoning, også mellom PYD og partiets kurdiske motstandere. Narin Matini fra Bevegelsen kurdisk framtid i Syria var lenge imot SDC, men er nå blitt med. Mohsen Tahir fra Kurdisk nasjonalråd, et parti skapt av tyrkiskvennlige Det demokratiske partiet i Irakisk Kurdistan (PDK) for å svekke PYD-PKK i regionen, sier nå at de vil jobbe for kurdisk enhet av frykt for etnisk rensning. Det forutsetter en forsoning mellom PYD og PDK. For øyeblikket aksepterer ikke PYD noen annen kurdisk militærstyrke i Rojava enn YPG, mens PDK i lang tid har krevd å få utplassere sine styrker der.

I Ain Issa på veien fra Raqqa til Kobane haster en russisk patrulje ut av en militærbase. Russland har tatt over for USA her. Lenger øst, nær Hasakah, hadde vi allerede kjørt forbi en annen russisk patrulje, ikke langt fra fronten i Tell Tamer, samt en amerikansk patrulje nær oljefeltene i øst. Det er vanskelig å si hvem som egentlig har makten her.

Er Russland mer til å stole på enn USA? For øyeblikket, sier Abdi, «jobber Kreml med en løsning mellom kurderne og det syriske regimet». Men som så mange andre lokale ledere her, er han fullt klar over at Rojava har vært og fortsatt er en forhandlingsbrikke mellom Russland og Tyrkia, til fordel for det syriske regimet. «Russland ‘ga’ først Afrin til Tyrkia i bytte mot Homs, Ghouta og deler av Idlib for regimet. Så ‘avsto’ russerne Ras al-Ayn og Tell Abyad til tyrkerne i bytte mot flere deler av Idlib», sier Abdi. Kurderne kan fort ende opp som de store taperne i disse byttehandlene.

Isende kulde og regn ønsker oss velkommen i Kobane. I og rundt byen har hverdagen og gjenoppbyggingen stoppet opp med frykten for en ny invasjon. I 2014 var det IS. Nå kommer trusselen fra den tyrkiske hæren og dens allierte militser – som har tatt opp i seg flere tidligere IS-krigere. Overbevist om en snarlig krig graver befolkningen frenetisk tunneler for å forsvare seg mot angrep. Vil Kobanes skjebne igjen avgjøre Rojavas framtid, fem år etter seieren over IS?

Oversatt av redaksjonen

Mireille Court og Chris Den Hond er frilansjournalister og medlemmer av Den internasjonale komiteen for solidaritet med Kurdistan og redaksjonen av nettidsskriftet Orient XXI.

1
Se Akram Belkaïd, «Narrespill i Nord-Syria», Le Monde diplomatique, november 2019.
2
Se «En utopi midt i det syriske kaoset» og «Rojava fanget mellom kompromiss og utopi», Le Monde diplomatique, september 2017 og desember 2018.