I High Maintenance diskuteres det å selge fra bil. En tur rundt kvartalet, mens anekdoter, penger og weed utveksles. Jo, det er praktisk, men man går glipp av leilighetene: «Det er det beste med det hele». Serien byr på novellistiske utsnitt fra mer og mindre subkulturelle miljøer i New York. Det eneste som forener dem og bringer dem inn i våre stuer, er røykesakene de kjøper av syklende marijuanaselger «The Guy», spilt av Ben Sinclair (også en av serieskaperne, angivelig etter massivt feltarbeid). I Guy Ritchies The Gentlemen er vi lenger opp i bransjen: produsenter, connaisseurer og sjefen Mickey, spilt av Matthew McConaughey. Mickey vurderer å avhende sitt imperium for en pen sum, og lodder stemningen i markedet.
Det er ikke oppsiktsvekkende med cannabisplantasjer i en kriminalfilm, minst av alt i en av Guy Ritchie. Det var en del av potten også i debuten Lock, Stock and Two Smoking Barrels. Cannabis er stort sett ulovlig, og noe må kjeltringer drive med for å ha noe å slåss om på film og fjernsyn. Så viselig er verden innrettet. Det kunne selvsagt vært diamanter eller våpen de krangler om, men det siste ville nok kupert vår sympati for hovedpersonen, og diamanters prisnivå gir en mer begrenset kult. Ikke kan de røykes, heller, så derfor: cannabis igjen, og igjen. Fra mer subkulturell, gjerne demonstrativ, sekstitallsrøyking (Easy Rider, Hair) via smugrøykingen i filmer om alt annet rykker nå bruk, produksjon og salg fram på scenen. Det eksotiske sosioscenografiske krydder er nå blitt selve tema for film- og fjernsynsfortellinger. Utviklingen er påfallende i et politisk klima som knapt kan kalles det motsatte av reaksjonært.
På to hjul
Det er ikke uvanlig med undertekst av «Se, så mange rare og forskjellige mennesker vi er her» i filmer fra New York. Og det er nettopp den antropologiske karusellen som imponerer i Ben Sinclair og Katja Blichfelds High Maintenance, en kaleidoskopisk defilering av verdensbyens utrettelige arbeidsmaur i alle bransjer, fasonger og legninger. Vel, ratioen dress-og-slips til piercing-og-tatovering kan anslås til om lag en til ti, og det er ikke helt uventet.
Serien har fått skryt for sine mange godt dramatiserte scener i husholdningene Guy frekventerer, og newyorkere skryter av hvordan den fanger stemningen i byen. Emojis og sms-er flyter uaffektert gjennom fortellingen. Den er innom fenomen som nettroll, sosiale medier og skjermavhengighet, men uten å virke anstrengt aktuell. Vi ser maratondans og ekteskapelige utfordringer. Vi møter swingers i slett lune og juggalos som «provianterer» før neste filmklubbstafett (Lynch, selvsagt). Vi treffer en aldrende akademiker på daytime rave. Og hans datter: uptight, som de sier, men like fullt en av kundene, hun også. Så er det en episode, med berre ein hund, som er seriens konsept i et nøtteskall: en vittig og vemodig skillingsvise der mennesker og hendelser oppleves via hundens blikk.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Mange scener ville falt flatt i bakken i en mindre fri og overbevisende skildring. Den synes iblant å nærmest være skutt fra hofta, men likevel med grep og fortellerteknikk som viser at skaperne behersker faget til fulle. Til tross for enkelte ujevnheter etterlater de fleste episodene mye av den samme tilfredsstillelsen som en god novelle gir, en såkalt «godt sett» skildring, øye til øye med hovedpersonene. Og den ambulerende sykkelpusheren er et fabelaktig vandringsmotiv, nesten uten sidestykke.
Potent dramaturgi
High Maintenance er fråtsing for promiskuøse seere, med jevnt påfyll av nye skjebner. En handelsreisendes daglige dont vil nødvendigvis innebære møter med mange rare folk og dyr, ikke minst når varen er ulovlig. Langerens perspektiv er et fruktbart utgangspunkt. Vi har sett det tidligere, i Paul Schraders Light Sleeper fra 1992. Dealeren alternerer mellom å være løpegutt, skriftestol og terapeut. Kundene passerer lik Gabriel Byrnes klienter i In Treatment. Langer og kunde forenes i et lovbrudd, og deres «offentlige» persona er midlertidig suspendert. Guarden er nede, og med det følger fortrolighet. Den har ikke nødvendigvis samme rekkevidde for begge parter: «Folk tror de kan fortelle en dealer hva som helst», lyder Willem Dafoes hjertesukk mens David Spade fades inn med forsøk på filosofi.
Klientellet blir genuine innslag i den menneskelige dyrehage. Drosjesjåfører, etterforskere og prostituerte på film trenger neppe nærmere presentasjon. Om vi gir Tjenesten en generaliserende dytt videre, kan vi snakke om selve gjenstanden eller varen som prismet fortellingen sløyfer seg rundt. En vare kan som kjent ha flere eiere, en gjenstand flere brukere, og her er potent dramaturgi. Et opplagt eksempel er Anthony Asquiths The Yellow Rolls-Royce fra 1964, der vi følger begivenhetsrike dager for den gule bilens forskjellige eiere. Epoke, miljø, geografi, det gir litt å variere med. Et annet eksempel er François Girards Den røde fiolin fra 1998, som følger tittelens instrument over et solid spenn av epoker.
Konseptet er altså ikke sprellende nytt, men det er lite brukt, og slike vekslende innfallsvinkler blir ikke mindre tiltalende av den grunn: sunn demonstrasjon av en kjent, men fort glemt devise om at en sak har flere sider. En kritikerfloskel, javisst, men i Den røde fiolin får vi den konkret demonstrert i en sekvens der samme hendelse ses to ganger fra forskjellig vinkel. Sånt blir sjelden kjedelig. I Tarantinos Jackie Brown blir en svindelsekvens formulert i en tilsvarende piruett. Signe mangfold, tvisyn og annet godt, men det mangslungne kundegalleriet påkaller videre interesse.
Fargerikt fellesskap
På det beste lykkes Sinclair og Blichfeld med det kunst av betydning gjerne gjør: å nærme seg det enkelte menneske med eventyrlyst, sympati og forundring som smitter. Det er også noen flotte nidportrett i High Maintenance.
For å pirke litt kunne regissørene vært litt mer kresne på enkeltscener. Spillet og dialogene flyter som en drøm, men det er noen få som smaker av nedfallsfrukt fra en eller annen improgruppe i nabolaget: «Vær deg selv, slipp deg løs! Snakk om det som opptar deg.» Oppfordringer om å ta seg sammen og være mindre narsissistisk kunne sikkert også friste, men da ville nok serien tapt puls og mye av det som får den til å skinne.
The Gentlemen supplerer med sine små «sosiologiske overraskelser», som en god lord eller to. Mickey studerte nemlig ved Oxford i yngre dager, før forretningene tok over, men mer av den koblingen bør nok ikke røpes her. Filmen har et halvsmart metagrep i det at mye fortelles via et filmmanus som «etterforskeren» Hugh Grant presenterer som utpressingsmateriale overfor en av Mickeys menn. Mulig avkriminalisering av cannabis nevnes som årsak til Mickeys ønske om å avvikle, men nei: Ekspertise og kultivatorer som følger med bedriften vil være et konkurransefortrinn uansett lovgivning.
Det er framfor alt plotutvikling som gjør Ritchies filmer. Og replikkene. Og rollebesetning. The Gentlemen er noe av det bedre siden 90-tallsfilmene, særlig nevnte Lock, Stock and Two Smoking Barrels, der Jason Statham i løpet av få minutter viser større register enn i resten av karrieren til sammen.
Ritchie er kritisert for å mytologisere Londons østkant, men for oss som bare kjenner den fra film, er hans east end guisers kurante nok, en rappkjefta skurkekultur med sykelig hang til ordspill. Det hører med til historien at cockney rhyming slang har samme motivasjonen som alle ulovlige rusmidlers kallenavn: å omtale tyvegods eller narkotika på puben uten at andre gjester eller politi kan høre snakk om annet enn grønnsaker, fauna eller … «kinesiske klokker».
Skildringene viser altså et diversifisert kundegalleri, og nettopp det er nok en torn i øyet på liberaliseringsmotstandere, da summen av mangfoldet kan utledes til at «alle» gjør det. Det virker i så henseende som en evighet siden Meryl Streep resignerte med en svett rullings i Plenty: «et menneske som har gitt opp livet». Gjengen over består derimot ikke av utpregede marginale eksistenser. Tvert om, og det, vil noen hevde, er poenget med dem.
Blass markør
I stedet for å være gjenstand for et utall mer og mindre kreative eufemismer, inngår dagens cannabisbruk og -anskaffelse i en litt mer kompleks metaforikk, på linje med andre nevrotiske hverdagsligheter. Kokettering med cannabisinntak er nå å sammenligne med det advokatlangt hår og fotballsveis var for middelaldrende menn på 1980- og 1990-tallet, en opprørsk reminisens som ikke utfordrer noen som helst der man tråkker videre i hamsterhjulet.
Om cannabis ikke er direkte stuerent, øynes likevel mekanikken rundt ethvert subkulturelt fenomen som slår an, blir del av hovedstrømmen og gjenstand for kommers. I den grad utbredelsen er reell, kan nok det forklares med ganske banal matematikk. Segmentet i ethvert ungdomskull som tester ulovlige rusmidler har vært et ganske stabilt mindretall over årene, men det har like fullt kommet til flere kull siden femtitallet. Men hvorvidt utbredelsen og normaliseringen virkelig er så sterk som inntrykket tilsier, så er det vel mer av et mediefenomen.
Cannabis ble lovlig her og der med påfølgende børsnotering og russiske prosenters avkastning for den som fulgte med den gang. Bloomberg og CNBCs nyhetsankere velter seg i uunngåelige ordspill med alle kjælenavn den grønne varen er tildelt. Der Langeren i gamle politifilmer gjerne var en slesk fyr med dårlig moral og tannhygiene, kommer han på englevinger i dagens reklamefilmer. Grønnsakene markedsføres slik saliggjørende shampoo og leskedrikk ble på nittitallet: Sometimes you need a little Finesse.
Moralsk blindsone
Verken High Maintenance eller Weeds fortjener sammenligning med denne kommersialiseringen, men det er likevel som om det danses rundt noe som er mindre enn en elefant, kanskje litt større enn ei pipe ingen vil holde når rektor kommer. Men hva?
La oss overdrive, for eksempel med serien Breaking Bad. Det å produsere metamfetamin er mer av en moralsk lapsus enn cannabistrafikk. Den andre vektskålen i Breaking Bad fylles av det noen så som en kommentar til the working poor i dagens USA: en kjemilærer med ekstrajobb som bilvasker. Han vil sikre framtiden for familien og sin funksjonshemmede sønn. Når han får en kreftdiagnose tar han valget tittelen hinter om: chrystal meth og mer penger.
Mål og middel blir seriens moralske spenn, det nedfeller seg i enkeltepisodenes innslag av spenning i konvensjonell forstand med faren for å bli avslørt. Motivet er prektig nok, men i hvilken grad det legitimerer middelet, blir en avveining som overlates til publikum, selv om dommen tilsynelatende er felt allerede i tittelen. Likevel får serien et ekstra drag med dette dilemma i bunn. Framfor alt er det et dilemma der i det hele tatt. Mr. White blir, uansett hvor dårlig valget er, langt mer interessant enn forstadshusmoren i Weeds, som selger det tittelen lover, men hvor en tilsvarende problematisering virker fraværende. Mary-Louise Parkers kundekrets består også av videregåendeelever, uten at hun (eller serieskaperne) synes å reflektere over det, heller ikke det at hun er i en oppdragerrolle for to tenåringssønner. Det er gjerne her det lugger litt for mange som har sett på serien.
Oppdrar man barn, så er det helst for å få dem til å bli gagns mennesker med alt det innebærer, som å overholde loven – i henhold til et lite kontroversielt perspektiv. Deler man dette, blir det kun måtelig sjarmerende å se mor og datter fyre opp sammen, som vi også ser i High Maintenance. Her deler serien en moralsk blindsone med Weeds, og liberaliseringsmotstandere som ser serien som uansvarlig reklame, vil finne noen av argumentene de leter etter. Noe av det kan heller ikke bagatelliseres, som det å røyke bak rattet (i en by berømt for sin trafikk), eller å starte dagen med å hive seg over bongen. Hva er poenget? Hvis THC-indusert hjerneferie blir habitualtilstand, hva når behovet for ferie derfra melder seg?
Akk, så gammel man føler seg etter en slik tirade, for å låne ord av Conan O’Brien, da han intervjuet Ben Sinclair: «Jeg lyder som en åttiåring fra narkopolitiet». Den anfektelsen er et kulturelt symptom i seg selv, men skal det først være på den måten, kan vi runde av med selvmotsigende visdomsord av selveste Charles Baudelaire, han med «Berus eder!» – på fransk er Enivrez-vous! en mer spesifikk oppfordring til å drikke seg full. Vin, mente han, er resultat av arbeidernes innsats, og en konvivial belønning etter en lang dags slit. De som røkte hasjisj, derimot, ble i hans øyne late, solipsistiske dilettanter. Han hadde nok et halvt poeng, den gode dikteren. Alkoholinntaket inngår gjerne i en kulturelt innarbeidet dramaturgi, et sosialt samspill kjent som en «helaften» med god mat og så videre. Tendensen er at cannabis mer er å sammenligne med en knert fra lommelerka, hvor og når som helst: inspirert kontemplasjon til sjøs eller fjells, eller ei bønne i parken og burger på benser’n? Til The Gentlemen og High Maintenances forsvar må det sies at de ikke legger skjul på avhengighetsproblematikk. Det er likevel ikke øverst på agendaen – uten at det motsatte er tilfellet, heller. I så fall var de neppe verd oppmerksomheten.
© norske LMD
The Gentlemen, Guy Ritchie, USA, 2020.
High Maintenance, Ben Sinclair og Katja Blichfeld,
HBO, 2016–(fire sesonger).
Sverre V. Sand er filmkritiker.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
