Storbritannia har mistet et tiår, og det synes. Britenes helse, målt i forventet levealder, blir ikke lenger bedre, mens de sosiale helseulikhetene blir stadig større. Som i andre land har britene i over et århundre vært vant med at forventet levealder økte for hvert år som gikk, men forbedringen bremset brått opp i 2011. Og om det står dårlig til med folkehelsen i England, er ikke situasjonen bedre i Skottland, Wales og Nord-Irland.
Litt forenklet kan man si at hvis folkehelsen har sluttet å bli bedre, har samfunnet sluttet å bli bedre. Det finnes overveldende bevis globalt for at folkehelsen er en god indikator for sosialt og økonomisk framskritt. Når det går bra med et samfunn, går det som regel bra med folks helse. Når et samfunn har store sosiale og økonomiske ulikheter, har det også helseulikheter.
Et godt finansiert og velfungerende helsevesen er åpenbart viktig, men vel så avgjørende er forholdene folk fødes, vokser opp, arbeider og eldes i, og skjevfordeling av makt, penger og ressurser. Til sammen utgjør disse faktorene de sosiale determinantene for helse.
Ulik livslengde
Britenes forventede levealder steg jevnt og trutt fra slutten av 1800-tallet til forbedringen plutselig stanset nesten helt opp for ti år siden. Fra 1981 til 2010 økte forventet levealder rundt ett år for hvert 5,5 år for kvinner og hvert fjerde år for menn. Fra 2011 til 2018 saknet farten til ett år for hvert 28. år for kvinner og hvert 15. år for menn.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Hvis folkehelsen har sluttet å bli bedre, har samfunnet sluttet å bli bedre.
Den britiske indikatoren for geografisk fattigdom og sosial nød, Multiple Deprivation Index – som baserer seg på faktorer som inntekt, sysselsetting, utdannelse, bolig, offentlige tjenester og kriminalitet, ikke ulikt FNs multidimensjonale fattigdomsindeks – viser en sterk og konsistent tendens: Jo mer «deprivert» et område er, jo lavere er forventet levealder. I 2016–2018 var den forventede levealderen til menn som bodde i de ti prosent minst depriverte områdene i England 9,5 år lengre enn menn i de mest depriverte. For kvinner var gapet 7,7 år. I 2010–2012 var avstanden 9,1 år for menn og 6,8 for kvinner. For forventet levealder ved god helse er tendensen enda tydeligere. Antall leveår med dårlig helse økte mellom 2009-2011 og 2015–2017, fra 15,8 til 16,2 år for menn og fra 18,7 til 19,4 år for kvinner. På tross av mangel på regelmessig statistikk viser tallene at halvparten av de etniske minoritetsgruppene – hovedsakelig svarte, asiater og briter med blandet opphav – har en klart lavere forventet levealder ved god helse enn hvite briter.
Helsefarlige innstramninger
Den generelle forverringen av den britiske folkehelsen kunne vært unngått. I 2008 ba Gordon Browns Labour-regjering meg finne ut hvordan regjeringen og samfunnet kunne redusere de økende helseulikhetene i landet. Sammen med mine kolleger på det framtidige Institute of Health Equity opprettet vi ni arbeidsgrupper med over 80 eksperter for å gå gjennom empirien som fantes. Så drøftet et ekspertutvalg funnene.
Sluttresultatet var den såkalte Marmot-rapporten, Fair Society, Healthy Lives, som ble publisert i 2010. Selv om rapporten var bestilt av en Labour-regjering, ble den godt mottatt av den nye koalisjonsregjeringen ledet av de konservative. I en meningsmåling Royal Society for Public Health utførte blant sine medlemmer og et forskerpanel kom det fram at de spurte så den som et av de tre største framskrittene for folkehelsen etter årtusenskiftet, sammen med røykeforbudet på offentlige plasser og «brusskatten». Rapporten vår viste hvordan en ambisiøs offentlig politikk i alle deler av livet kunne påvirke de sosiale determinantene for helse og redusere helseulikhet. Den ble hyllet over hele det politiske spekteret, men havnet raskt i skuffen.
For økonomiske innstramninger ble satt øverst på dagsorden både av regjeringen som kom til makten i 2010 og den som ble valgt i 2015. Den offentlige pengebruken ble kuttet fra 42 prosent av BNP i 2009–2010 til 35 prosent i 2018–2019 – med lovnader om at det ville få fart i økonomien.
Hvis de ble presset på det ville disse regjeringene sannsynligvis ha nektet for at målet med politikken var å gjøre de fattige fattigere, og å la den rikeste prosenten karre til seg enda mer av samfunnets rikdom etter å ha blitt forstyrret en kort tid av den globale finanskrisen. Uansett hva de sier, var det resultatet.
Det var egentlig ikke overraskende at mange ville bli hardt rammet av et kutt på 40 prosent i velferdsordninger for familier, 31 prosent kutt for lokalmyndighetenes budsjetter i de ti prosent mest depriverte områdene sammenlignet med 16 prosent for de minst depriverte, mens budsjettene for videregående og høyere utdanning falt med tolv prosent per elev.1Jack Britton, Christine Farquharson og Luke Sibieta, Annual Report on Education Spending in England, The Institute for Fiscal Studies, London, 2019.
Ulikhet kan unngås
Hvis de som sto bak denne politikken faktisk trodde at disse pengene bare var sløsing, finnes det nå gode bevis for at de tok feil. I en ny rapport, Health Equity in England: the Marmot Review 10 Years On, ser vi på statusen for fem av de seks store anbefalingene vi kom med i Marmot-rapporten for ti år siden: å gi hvert barn en best mulig start på livet, sikre adgang til utdannelse og videreutdannelse, bedre arbeidsforhold, gi alle innbyggere midlene som må til for å ha god helse og skape bærekraftige bosteder og -områder. Konklusjonen vår er at innstramningene har hatt katastrofale konsekvenser for nesten alle de sosiale determinantene for helse og har forverret helseulikhetene.
Barnefattigdommen har økt – etter at boligkostnad regnes med – fra 28 prosent i 2009–2012 til 31 prosent i 2015–2018. Tusen Sure Start-sentre, en offentlig ordning for støtte til småbarn og småbarnsforeldre på lokalt nivå, har måttet stenge dørene etter kutt i kommunebudsjettene. Et tap som det prisverdige tiltaket med barnepass for barn i førskolealder ikke klarer å veie opp for. Det er velkjent at tidlig barndom er avgjørende ikke bare for god helse, men også for å utvikle kognitive, språklige, sosiale, emosjonelle og atferdsmessige ferdigheter som blir viktige senere i livet. God utvikling i tidlige barneår gir større sannsynlighet for gode resultater på skolen, noe som i sin tur gir bedre sjanser i arbeidslivet og sunnere levekår i voksen alder.
Boligkrisen i Storbritannia har ført til en eksplosjon i antall hjemløse, men også til at en økende andel briter bruker mer enn en tredjedel av inntekten sin på bolig. Selv om denne økningen rammer alle klasser, ser vi også her, ikke overraskende, en sterk sosial sammenheng. I 2016–2017 befant 38 prosent av familiene med ti prosent lavest inntekt seg i en slik boligsituasjon, mot 28 prosent ti år tidligere.
Generelt har en stadig større del av den britiske befolkningen ikke lenger råd til god helse og er avhengig av veldedighet. Det blir stadig flere forsømte innbyggere med dårlige levekår og få grunner til å håpe på en bedring.
Det er vanskelig å si hvilke av de negative konsekvensene av statens tilbaketrekning som har hatt størst innvirkning på helseulikhetene, for de henger alle sammen. Men det vi skrev i Marmot-rapporten for ti år siden er ikke blitt mindre aktuelt: «Helseulikheter er ikke uunngåelig og kan reduseres betydelig. De kommer fra unngåelige ulikheter i samfunnet.»
Oversatt av redaksjonen. En tidligere versjon av denne teksten ble publisert i British Medical Journal i februar 2020.
Michael Marmot er direktør for Institute of Health Equity ved University College of London (UCL).
- 1Jack Britton, Christine Farquharson og Luke Sibieta, Annual Report on Education Spending in England, The Institute for Fiscal Studies, London, 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
