Den 29. februar signerte USAs spesialutsending Zalmay Khalilzad og Taliban-leder Mulla Abdul Ghani Baradar endelig avtalen de hadde forhandlet om siden september 2018. Men det er på ingen måte en fredsavtale. Helt siden forhandlingene startet har ordet «fred» blitt misbrukt, og gitt opphav til misvisende analyser og falske håp. Mange afghanere danset av glede da signeringen ble kunngjort, med påfølgende skuffelse da Taliban gjenopptok kampene neste dag. I virkeligheten handlet forhandlingene aldri om fred – det var umulig all den tid den afghanske regjeringen var holdt utenfor – men om betingelsene for at USA kan trekke seg ut med en flik av ære i behold. En amerikansk uttrekning ble enda mer presserende etter at Donald Trump gjentok dette valgløftet høylytt i desember 2018. Forhandlingene dreide seg derfor bare om å få Taliban til å akseptere fire betingelser: våpenhvile, starte forhandlinger med regjeringen i Kabul, love å aldri la noen terrorgrupper angripe USA fra afghansk jord, og å gi sikkerhetsgarantier mens de amerikanske troppene trekkes ut.
Den amerikanske forhandleren Khalilzad, som har afghansk opprinnelse, gjorde så godt han kunne, men fikk lite ut av Taliban-delegasjonen etter den første blokkeringen i januar i fjor. Mulla Baradar snudde opp ned på hele prosessen og nektet å gå med på en våpenhvile før uttrekningen og enhver dialog med det han kaller en marionettregjering. Taliban aksepterte bare å garantere for sikkerheten under troppeuttrekningen, og å love å bryte all støtte til terrorgrupper. Trumps erklæring i desember 2018 svekket åpenbart den amerikanske delegasjonen, ettersom presidenten gjorde det overtydelig at han ville få det hele overstått før valget i november i år.
Vage innrømmelser
Den beskjedne jubelen i Kabuls gater varte ikke lenge, i motsetning til Talibans markering av det de ser som en seier. Våpenhvilen, som opprinnelig var en forhåndsbetingelse for forhandlingene, ble erstattet med en knapp uke med «reduksjon av volden» før signeringen, og dialogen mellom de afghanske partene er ennå ikke en realitet. De praktiske bestemmelsene i avtalen viser at amerikanernes innrømmelser utgjør en mye større del av avtalen enn de langt vagere og mindre bindende punktene motparten har gått med på.
Trumps opprinnelige forslag var å trekke ut halvparten av soldatene så raskt som mulig, og så den andre halvparten i løpet av fire–fem år. De over 8000 soldatene til de andre medlemmene i den internasjonale koalisjonen skulle bli værende så lenge som nødvendig for å lære opp den afghanske hæren. Men i den endelige avtalen1«Agreement for Bringing Peace to Afghanistan», 29. februar 2020. lover USA å trekke ut alt militært personell innen 14 måneder, samt alle sivile (bortsett fra diplomater), det vil si private sikkerhetsagenter, rådgivere og instruktører. Og tidsfristene er stramme: Amerikanerne har 135 dager på seg for å tømme fem militærbaser og redusere troppetallet med en tredjedel. Og om ikke det er nok, så har USA forpliktet de andre landene i koalisjonen til å trekke seg ut i samme tempo, selv om de verken har vært med på forhandlingene eller signert avtalen.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Amerikanerne har også forpliktet den afghanske regjeringen – uten å rådføre seg med den – til å løslate 5000 Taliban-fanger før 10. mars, og å oppheve alle sanksjoner mot og dusører på talibanere innen 27. august. For øyeblikket er ingen av disse punktene gjennomført.
I motsetning til amerikanernes bindende løfter virker Talibans innrømmelser ubetydelige og vage. De lover å forhandle med «de afghanske partene», men avtalen presiserer ikke hvem disse er, ettersom Taliban ikke anerkjenner regjeringen i Kabul. Og våpenhvile er bare ført opp som et punkt på agendaen i disse forhandlingene. Å garantere sikkerheten for troppeuttrekningen er i deres interesse, for uttrekningen er kjernen i det de ser som en seier.
Opphausing i mediene
Løftet om å bryte med Al-Qaida er langt mer tvilsomt, ettersom Talibans nestleder er ingen ringere enn Sirajuddin Haqqani, sønn av Jalaluddin, den tidligere lederen for terrornettverket Haqqani. Han har rollen som Al-Qaidas bindeledd i Talibans ledelse, samme rolle som faren hadde overfor Mulla Omar. Faren tilbød også i sin tid Osama bin Laden å etablere sin første base i 1986 i Haqqani-bastionen Jaji, og tillot at Al-Qaida utviklet seg da terrorceller fra blant annet Tsjetsjenia, Usbekistan og Xinjiang (Kina) etablerte seg i Haqqanis innflytelsesområder (Paktia i Afghanistan og Waziristan i Pakistan). Taliban ser nok ikke de store problemene med denne forhistorien, som de ikke har noen problemer med å vedkjenne seg, for de mener nå at de er en aktiv part i kampen mot terror ettersom de kjemper nådeløst mot Den islamske stat (IS). Det har de flere ganger understreket både i forhandlingene med USA i Doha og på sin offisielle nettside Voice of Jihad.
Misforholdet mellom avtalens løsningsfrie virkelighet og medienes opphausing – med overskrifter som utbasunerer at «aldri før har Afghanistan vært så nær fred» – er så stort at verdenssamfunnet og de samme mediene mildt sagt var forbløffet da Taliban gjenopptok kampene 1. mars. Den amerikanske nettavisen Long War Journal dokumenterte 147 angrep i 27 av landets 35 provinser mellom 1. og 10. mars. Men Taliban overholdt avtalen og angrep ikke de utenlandske styrkene.
I pashto-utgaven av Voice of Jihad sier en fatwa at «Taliban vil fortsette jihaden inntil de får sitt islamske emirat i Afghanistan».2Voice of America, Washington, 7. mars 2020. Dessuten nektet landets president, Ashraf Ghani, først å løslate de 5000 fangene, rasende over å ikke ha blitt rådført. Så bestemte han seg for å slippe ut noen, men sakte: 1500 til sammen med 100 hver dag fra 7. mars, så de siste 3500 med 500 annenhver uke etter at forhandlingene Taliban har forpliktet seg til er i gang. Taliban godtar ingen av delene og sier at det ikke vil bli noen forhandlinger med regjeringen i Kabul før alle fangene er løslatt.
Æreløs retrett
Tre uker etter signeringen har avtalen dermed havnet i et lignende blindspor som avtalen i 2014 – en reprise som kaster et grelt lys over hengemyra Afghanistan er fanget i. I 2014 dreide seg det om å trekke ut NATO-styrkene i tråd med en Bilateral sikkerhetsavtale (BSA) som var framforhandlet to år tidligere – en situasjon mer eller mindre lik uttrekningen av de resterende amerikanske styrkene i dag.
Da uttrekningen skulle starte befant Afghanistan seg midt i et kaotisk presidentvalg. Den sittende presidenten, Hamid Karzai, kunne ifølge grunnloven ikke stille til gjenvalg for andre gang og nektet dermed å signere sikkerhetsavtalen for ikke å overlate forpliktelsen til sin etterfølger. Men det tok åtte måneder å få en ny president mens Ashraf Ghani og Abdullah Abdullah kjempet en bitter kamp om hvem som egentlig vant valget. Åtte lange måneder der Afghanistan ikke hadde en reell ledelse, og dermed heller ikke noen motpart for amerikanerne. I skrivende stund krangler Ghani og Abdullah ennå om resultatet av valget 28. september i fjor og dermed mangler landet nok en gang en ledelse. Mens den amerikanske forhandleren, Khalilzad, strever med å løse krisen, fryder Taliban seg, ettersom de ikke har noen motpart for forhandlingene som skulle starte 10. mars. I skrivende stund er de fortsatt ikke i gang.
Som alltid vil nok en skjør løsning bli funnet, men problemene viser de store splittelsene i Afghanistan. På den ene siden er Pashtun-områdene splittet med opprør som Taliban nærer seg på. På den andre siden er landet territorialt splittet, noe som gjenspeiles i den stadig tilbakevendende krangelen mellom Ghani og Abdullah. Det ikke-pashtunske nord er velgerbastionen til Abdullah, som var nærmeste rådgiver til militærlederen Ahmed Shah Massoud i krigen mot Sovjetunionen. Abdullahs tilhengere ønsker å gjøre slutt på pashtunernes to århundrer lange politiske dominans. Ghani henter på sin side mange av velgerne sine i det pashtunske stammeområdet hvor hans stamme Ahmadzai kommer fra, selv om han til en viss grad overskrider de etniske skillelinjene.
Denne politiske antropologien og disse historiske subtilitetene forklarer hvorfor opprørene vedvarer – noe de amerikanske strategene i liten grad var bevisst på og Trump ikke har fått med seg i det hele tatt. En antropologisk tilnærming for å forene den afghanske nasjonen ville ikke vært en magisk løsning, men den kunne i det minste forstyrret Talibans store comeback. Nå er det for sent. Den nye avtalen er ikke en fredsavtale, den sikrer bare en æreløs retrett fra et blodtappet land og styrker Taliban, som mange så sent som i fjor mente at snart ville bli beseiret av verdens mektigste hærer, med USA i spissen for en koalisjon på 38 land.
Oversatt av redaksjonen
Georges Lefeuvre er antropolog.
- 1«Agreement for Bringing Peace to Afghanistan», 29. februar 2020.
- 2Voice of America, Washington, 7. mars 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
