2020-tallet er tiåret der planetens skjebne blir avgjort. 2019 var preget av skogbranner og Greta Thunbergs klimastreiker, som ga håp om endring til tross for klimapolitisk stillstand, mens begynnelsen på det nye årtiet er preget av en altoverskyggende pandemi. Vil ustabiliteten lukke langtidsperspektivene, eller vil denne pausen der vi ser en drastisk nedgang i forurensningen gi oss anledning til å revurdere forbruk og levevaner?
Naomi Klein er blant de som advarer om at pandemien kan bli et påskudd for udemokratiske tiltak, såkalte sjokkstrategier. En ny og dramatisk økonomisk krise har allerede meldt sin ankomst, så drastiske tiltak vil uansett måtte settes inn. Som mange andre på den grønne venstresiden, argumenterer Klein for at pandemien heller bør åpne opp for en fullstendig samfunnsreform, for en «grønn New Deal», som også flere demokrater går inn for i USA. I boka On Fire – The (Burning) Case for a Green New Deal som kom i fjor, hevder hun at dette politiske programmet er «krisesikkert»: Det er ikke en plan som kan settes til side av mer prekære hensyn, siden det allerede i utgangspunktet er en mobilisering for sosial rettferd med offentlige tiltak mot både økonomisk ubalanse og den globale miljøkrisen. Forbildet er Franklin D. Roosevelts velferdsreform New Deal fra 1930-tallet, da USA var plaget av datidens store miljøproblem, «Dust Bowl», en forørkning som sprang ut av det tidlige industrijordbruket. Samtidig var New Deal også et tiltak mot en finanskrise – og her måtte løsningen finnes i en bedre forståelse av finansøkonomiens komplekse sammenhenger.
Vi må erkjenne at faren for irreversible og selvforsterkende klimaeffekter er akutt.
Ideen om en grønn New Deal dukket også først opp i opptakten til en finanskrise, i New York Times-artikkelen «A Warning from the Garden» av kommentatoren Thomas Friedman i 2007. Året etter utdypet Friedman sammenhengen mellom oljeøkonomien, finanskrisen og miljøkrisen i boka Hot, Flat and Crowded: Why We Need a Green Revolution – and How it Will Renew America (2008). Her argumenterte han for at en utskifting av infrastrukturen og den økonomiske mentaliteten fra fossiløkonomien kan føre til en ny nasjonsbygging og en bedre global forståelse av økologiske og finansøkonomiske mekanismer.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Et utkast til en virkelig plan
Allerede Obama-administrasjonen nevnte ideen i sin plan for en energiomlegging i USA. Likevel har revitaliseringen av Roosevelts New Deal-politikk fått langt større fotfeste i Europa, der økonomen og samfunnsviteren Jeremy Rifkin har tilegnet seg mye av den erfaringen han bygger på i sin nye bok The New Green Deal – Fossil Fuel Civilization will Collapse by 2028 and The Bold Economic Plan to Save Life on Earth (2019). I forlengelsen av Friedman går han her inn for at dagens nettverksbaserte delingsøkonomi må utvides, slik at vi får en demokratisk, miljøvennlig og felleseid infrastruktur. Slik vil også den globale maktbalansen bli forskjøvet og parkere fossilindustrien før vi brenner opp de siste reservene av fossile brennstoffer.
Til tross for sin aktivistiske bakgrunn og formaninger om rettferd og global likhet, framstår Rifkin mer som en smidig reformist enn en revolusjonær. Det lett forføreriske argumentet hans er at sivilisasjonen bygget på fossile energikilder uansett er i ferd med å kollapse. Troen på at tekniske endringer og gode forsetter kan skape en tilstrekkelig rask reform gjør at Rifkin kommer farlig nær fløyen av teknokratiske optimister, som med sine vinn-vinn-løsninger og fokus på lønnsomme omstillinger har oppnådd lite annet enn utsettelser og unnfallenhet så langt.
Vi er bokstavelig talt på vei inn i en helt ukjent verden.
Et langt mer revolusjonært program blir satt fram av samfunnsøkonomen Ann Pettifor fra tenketanken Policy Research in Macropolitics i hennes nye bok The Case for The Green New Deal (2019). Pettifor er en pioner på feltet som medlem i ekspertforumet The Green New Deal Group som britiske miljøaktivister og økonomer startet i 2008. Pettifors påstand er at roten til miljøproblemene ligger i den ukontrollerte globale finanskapitalismen.
Som hun påpeker, hjalp Roosevelt USA ut av finanskrisen i 1929 ved å gå til roten av problemet og avvikle gullstandarden, som lenge hadde fungert som en garanti for frie internasjonale finansmarkeder og gjort det umulig for statsledere å kontrollere pengene og økonomien i vanskelige tider. For å gjøre Pettifors lange og facinerende historie kort, er konklusjonen at vi må ta et nytt oppgjør med de uregulerte globale finansmarkedene. Den internasjonale finansarkitekturen som ble reist ved Bretton Woods-konferansen i 1944 klarte ikke å etablere en internasjonal valuta og sterke internasjonale organer, men ble i stedet bygget over dollaren. Selv dette halvstabile systemet ble oppløst og deregulert med nyliberalismens seier på begynnelsen av 1970-tallet. Bare hvis politiske ledere tar tilbake kontrollen over økonomien og løsriver seg fra det globale finansmarkedets lenker, kan de gi oss midler, i bokstavelig forstand, til en grønn omlegging. Utover aktive tiltak for å innrette et mer økologisk orientert samfunn, gjelder det å bremse den ukontrollerte veksten. Nøkkelen er ifølge Pettifor å stanse finansmarkedenes vanvittige innsprøyting av kreditt i den globale økonomien, som skaper overproduksjon, overforbruk og en desperat jakt etter profitt på naturens bekostning. The Case for The Green New Deal er et langt på vei vellykket forsøk på å forklare hva «systemendring, ikke klimaendring» innebærer i praksis.
En grønn New Deal handler kort og godt om å forene klimasaken med en folkebevegelse for offentlig ledelse for å gjenreise samfunnet, ombygge infrastrukturen og restituere økosystemene. Med en ramme på bare et tiår er dette det nærmeste vi kommer en praktisk plan for å redde jorden fra et globalt industrisamfunn som er kommet ut av kontroll. Kan vi virkelig endre samfunnet så radikalt? Spørsmålet er heller om vi kan la være, repliserer Klein, Rifkin og Pettifor.
Kritiske grenser i samfunn og natur
Når forsvarerne av en vanvittig ambisiøs grønn tiårsplan anser denne endringen som «mulig, uunngåelig og nødvendig», er det fordi de innser at vi virkelig presser mot naturens tålegrenser – at hjemplaneten, framtiden og alt vi har virkelig står på spill. Klein refererer til en artikkel skrevet av klimaforsker Kevin Anderson og Alice Bows i 2012,1Kevin Anderson og Alice Bows, «A new paradigm for climate change», Nature Climate Change, nr. 2, august 2012. som framhever at man på 1990-tallet, og selv på 2000-tallet, kunne holdt CO2-utslippene på et forsvarlig nivå med en form for «evolusjonær endring i det politiske og økonomiske hegemoniet», men at vi nå er inne i en fase der en «revolusjonær endring» er nødvendig.2Naomi Klein, «How science is telling us all to revolt», New Statesman, 29. oktober 2013, www.newstatesman.com.
Det har blitt vanlig å hevde at «vi vet nok til å handle» og at det bare er en myte at manglende informasjon er det som hindrer tiltak mot drivhuseffekten. Argumentet faller på sin egen urimelighet: Hvis det var nok at noen kjente til problemet og tok det alvorlig, ville vi handlet for førti år siden. Hvis alle visste hvor mye som står på spill, ville de også være åpne for å gjøre alt de kunne. For at en samfunnsomveltning, unik i menneskehetens historie, skal komme i stand, må vi ha en felles forståelse av situasjonen. I velstående land som USA og Norge er fortsatt opptil halvparten av befolkningen i praksis klimaskeptikere, ifølge nylige meningsmålinger, siden bare 35–38 prosent anser mennesket som årsaken til klimaendringene, mens flertallet sier at de bare anser menneskelig aktivitet som en delårsak.3 Undersøkelsen ble gjort av Yougov fra 11. juni til 22. juli 2019 og publisert i september av YouGov. Det er ingen grunn til å anta at det stiller seg annerledes i politikerstanden. For at kunnskap skal slå over i handling er det simpelthen ikke nok å «anerkjenne global oppvarming som en realitet». Vi må erkjenne at faren for irreversible og selvforsterkende klimaeffekter er akutt. Slik sett er både tittelen og innholdet i Dag O. Hessens Verden på vippepunktet (2020) betimelig.
Balanse og ubalanse
Hessen leder forskningssenteret Centre of Biogeochemistry in the Anthropocene (CBA) ved Universitetet i Oslo, der man forsker på klimasystemer, tilbakekoblinger og karbonsyklus. I boka tar Hessen opp flere vippepunkter i klimasystemene, som ikke må forveksles med balansepunkter. Når vi balanserer på ett ben står vi ikke stille, men kompenserer med muskler og bevegelser for en konstant og latent ubalanse. Den som har gått på line vet at små ubalanser kan rettes opp, men en stor ubalanse bringer balansepunktet mot et vippepunkt. For et legeme vil det si et fall, for et komplekst system innebærer vippepunkter en kritisk grense der en irreversibel selvforsterkende endring eller kollaps slår inn.
Argumentet blir at det er bedre å gå for det rimeligere alternativet – planetært sammenbrudd.
Hessen henviser til James Lovelocks Gaia-teori som beskriver hvordan jordens geofysiske og biologiske systemer stabiliserer seg selv. Lovelocks forståelse av jorden som selvregulerende system var inspirert av kybernetikkens tilbakekoblingsprinsipper, såkalt feedback. Kybernetikkens grunnlegger Norbert Wiener forklarte kybernetikkens grunnprinsipp slik: «Feedback er en metode for å kontrollere et system ved å fôre det med resultatene av dets tidligere ytelser.» Et kybernetisk system endrer seg gjennom mekanismer som responderer på systemets egen tilstand.
I naturen oppstår slike selvregulerende systemer spontant. I sin teori, som i dag er inkorporert i standardvitenskapen, hevder Lovelock at selve atmosfæren er et resultat av selvregulering, en naturlig termostat i vekselspillet mellom biosfærens organismer og økosystemer. Forestill deg en verden, forklarer Lovelock, der det bare vokser svarte og hvite fioler: Hvis det blir kaldt, vokser det flere svarte fioler: Jordoverflaten blir mørkere og absorberer dermed mer energi fra solen og får temperaturen til gå opp. Når temperaturen stiger, vokser det flere hvite fioler, som reflekterer solstrålene og får temperaturen til å synke.
Dette er negativ feedback eller selvbegrensende tilbakekoblingsmekanismer, som vi for eksempel kan se i forholdet mellom oksygen og karbondioksid i atmosfæren, som i vekselspillet med vegetasjon og mikroorganismer har holdt seg bemerkelsesverdig stabilt gjennom millioner av år. Den motsatte mekanismen er positiv feedback, altså selvforsterkende effekter som kan vippe systemet ut av balanse.
Hvor galt kan det gå?
Hessen gir skremmende eksempler på at små endringer kan skape omslag i stor skala – og er inne på spørsmålet om hvorvidt hele Amazonas kan komme til en kritisk terskel, slik Sahara ser ut til å ha gjort for 6000 år siden – i et økologisk krakk, en kollaps som noen mener delvis var forårsaket av mennesker og deres beitedyr. Likevel er det globalt at vippepunktene virkelig er katastrofale, ettersom jorden som makrosystem kan komme irreversibelt ut av balanse. Blant de viktigste vippepunktene i det geofysiske systemet finner vi issmeltingen i Arktis, der mindre is som reflekterer sollyset fører til mer oppvarming og mer issmelting. En lignende virkning skjer med opptiningen av permafrosten, som frigir enorme mengder metan. Gassen er 20 ganger mer drivhusvirksom enn CO2, noe som dermed skaper en ond spiral av mer oppvarming, mer opptining og mer metanutslipp. Kjempebranner som vi nylig så i Australia gir også mer CO2 i atmosfæren, høyere temperaturer og dermed flere branner. At karbondioksid forsurer havet, kjenner de fleste til, men færre vet at surere hav minsker veksten av planktonalger som kalkflagellater og dermed havets evne til å ta opp i seg CO2.
Hvor ille kan det gå? spør Hessen i bokas undertittel. Vel, det kan gå virkelig ille. Hvis ikke de gjenværende fossile drivstoffene blir værende under bakken, vil vi antagelig ende opp med fem grader oppvarming, og en nokså ugjenkjennelig verden med over 20 meter høyere hav – noe i nærheten av den «ubeboelige planeten» som David Wallace-Wells maner fram i sin bestselger The Unhabitable Earth (2019). Selv det berømmelige togradersmålet kan by på alvorlige og irreversible følger for mennesker og økosystemer. Likevel er det avgjørende vippepunktet definert som punktet der irreversible og selvforsterkende klimaeffekter slår inn. Vi er bokstavelig talt på vei inn i en helt ukjent verden.
«Lovelock hevdet at vårt point of no return befinner seg ved en konsentrasjon av CO2 i atmosfæren på 550 ppm», skriver Hessen. «Vi er i dag ved 410 ppm, og uten drastiske, nærmest mirakuløse endringer vil vi om få tiår ha passert Lovelocks estimerte grenseverdi.» FNs klimapanel gir oss på sin side ti år på å snu utslippskurven for å unngå vippepunktet. Kan vi håpe på litt flaks, på at det finnes skjulte negative tilbakekoblingsmekanismer som stabiliserer temperaturen på kloden? Tvilsomt, for det er tvert imot grunn til å anta at forskernes anslag er for forsiktige, siden mange klimaeffekter så langt har inntruffet raskere enn de har forutsagt. Likevel, påpeker Hessen, vet vi ikke hvor fort det vil skje, fordi menneskets høyst uforutsigbare reaksjoner på klimaendringene må regnes inn.
Hvor godt kan det gå?
Førti år med manglende handling mot global oppvarming gjør det vanskelig å tro på en rask endring. Dermed må vi feste vår lit til skjulte mekanismer i menneskesamfunnet, ubrukte ressurser, utviklinger som langsomt har bygget seg opp og som kan utløses i plutselige skred av endring. Hessen stiller spørsmålet slik: «Kan vissheten om planetens økologiske og klimatiske vippepunkter føre til de sosiale, tekniske og holdningsmessige endringene som kreves?» Eller sagt på en annen måte: Finnes det sosiale vippepunkter?
Pettifor mener pengene som trengs for å legge om verdenssamfunnet finnes, men kan myndighetene frigjøre dem? Det realistiske svaret er ifølge henne «nei». Altså må vi prøve noe langt mer drastisk: å endre det globale finanssystemet. Kan det virkelig forandres på så kort tid? spør Pettifor og svarer: «Det ærlige svaret er sannsynligvis ‘nei’. Det kan allerede være for sent.» Det vi må prøve å gjøre er nettopp noe usannsynlig, nær sagt mirakuløst, som like fullt er mulig. En virkelig oppsiktsvekkende hendelse ville det tross alt være, dersom endringer av noen bokstaver i internasjonale traktater, av tall og mentale mønstre, av transaksjonsprotokoller og økonomiske kontrakter virkelig kan berge sivilisasjonen og drastisk bedre jordens framtid.
Pettifor støtter seg til en av den grønne økonomiens pionerer, Herman Daly, og oppsummerer synet hans slik: «Menneskenes økonomi er et subsystem, understøttet av og inneholdt i en finjustert global økosfære, som i sin tur får kraft fra en jevn og begrenset strøm av solenergi. Det riktige perspektivet er altså å se på økonomien og menneskesamfunnet som et subsystem i planetens selvregulerende fysiske systemer.» Et slikt perspektiv ligger også til grunn i en ny tverrfaglig artikkel fra tidsskriftet PNAS, «Social tipping dynamics for stabilizing Earth’s climate by 2050»,4Ilona M. Otto mfl., «Social tipping dynamics for stabilizing Earth’s climate by 2050», Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (PNAS), 4. februar 2020. der sosiologer, økonomer og filosofer jobber sammen med geofysikere og økologer for å kartlegge slike sosiale vippepunkter. Her blir menneskenes samfunn, til og med våre verdimønstre og normer, sett som en geofysisk faktor på linje med havstrømmer og monsunmønstre.
De viktigste sosiale vippepunktene er energiproduksjon, urban infrastruktur, finansmarkeder, etiske verdier og utdannelsessystemer, for ikke å glemme den reneste formen for kybernetisk regulering: «informasjonsfeedback». At informasjon om omgivelsene og kursen virker tilbake på det vi gjør, er selve prinsippet for enhver styringsmekanisme – og det greske ordet for styrmann, kybernetes, er også opphavet til begrepet kybernetikk. Det ideelle ville selvsagt være en full mobilisering, sterke politiske tiltak av den typen PNAS-artikkelen sorterer under typen «stor innsats – stor virkning». Noe slikt, erklærer forfatterne nøkternt, har vi ennå ikke sett noen eksempler på. De unnlater høflig å nevne at typen «liten innsats – liten virkning» er noe vi er alt for godt kjent med, mens den groteske typen «stor innsats – liten virkning» også blir forbigått i taushet. Det artikkelen søker etter er tross alt vippepunkter: endringer av typen «liten innsats – stor virkning», altså en type sommerfugleffekt. «Å lykkes med en rask global avkarbonisering for å stabilisere klimaet er kritisk avhengig av smittsomme sosiale og teknologiske forandringsprosesser [min utheving] som sprer seg raskt innen de neste kommende årene.»
Interessant nok er en variabel for de foreslåtte sosiale vippepunktene hurtighet. Ikke helt overraskende er de langsomste endringsmekanismene de mer «kulturelle» vippepunktene – basert på normer, utdannelse og kunnskap. Blant de kortfattede historiske eksemplene til PNAS-forskerne er Martin Luthers kritikk av den katolske kirke, som skapte en stor og innflytelsesrik reformbevegelse i løpet av få år, men de unnlater å nevne at Luthers reform bidro til å slå ned en langt mer radikal politisk revolusjon. De fokuserer isteden på teknologiske elementer, som hvordan trykkpressen og muligheten til å effektivt spre det skrevne ord – oversatte bibler, pamfletter og katekismer.
I dag kan vi neppe håpe på noen ytterligere effektivisering av informasjonsflyten og midler for normendring. Forskerne skygger unna det kontroversielle spørsmålet om politiske revolusjoner og velger å holde seg til reformbevegelser, informasjons- og holdningskampanjer. Ved siden av et par oppløftende seire, som bekjempelsen av KFK-gasser på 1980-tallet og røykelover på 2000-tallet, er avskaffelsen av den transatlantiske slavehandelen forskernes andre eksempel på et historisk vendepunkt. Det skjedde ikke lynraskt, men bygget seg langsomt opp, før det kom et skred av endring. PNAS fokuserer på den britiske abolisjonist-bevegelsen som begynte i 1772. Slavehandelen ble forbudt i det britiske imperiet først i 1807, men det var først mellom 1851 og 1860 at det kom en eksponentiell nedgang – på over 70 prosent – i slaveriet globalt. Regner vi inn moderne slaveri, som anslås til førti millioner mennesker, gir dette angivelige beviset på revolusjonerende framskritt liten grunn til optimisme.
De revolusjonene forskerne er villige til å snakke om er først og fremst teknologiske. Rask endring kan oppnås ved omlegging av urban infrastruktur, som de anslår kan ombygges på omtrent ti år. Det dreier seg ellers om å spre de rene energiteknologiene vi har, og det raskt. Ny teknologi kan tenkes å brått forandre utviklingen, men her må vi vente og se. Framtidens teknologiske oppfinnelser er grunnleggende uforutsigbare, for, som vitenskapsteoretiker Karl Popper påpekte: Hvis vi kunne forutsi dem, ville vi allerede ha funnet dem opp. Aller raskest i PNAS’ tabell over vippepunkter er finansmarkedet – som de anslår kan endre seg «så å si over natten». Det er imidlertid en megetsigende detalj at finanssystemets såkalte «evne til rask endring» i PNAS-rapporten blir illustrert med eksempler fra finanskrisen i 2008, som strengt tatt var en kollaps.5 Spørsmålet blir om artikkelen gir inntrykk av at finansielle instrumenter kan gjøre utslaget, mens det egentlig bare er slutten på finanskapitalismen som virkelig kan gjøre utslaget. En postkapitalistisk utvikling er også perspektivet til den ene økonomiske artikkelen PNAS-forskerne viser til – som er skrevet rett etter finanskrisen og sonderer mulighetene for en ny økonomisk verdensorden. Se David M. Kotz, «The financial and economic crisis of 2008: A systemic crisis of neoliberal capitalism», Review of Radical Political Economics, nr. 41, 2009.
Til tross for alle endringer som prinsipielt er mulige, bemerker forskerne at vi må regne med en form for negativ feedback også i samfunnsendringer: «Tradisjoner og maktstrukturer» er mekanismer som stanser tilløp til samfunns- endringer og som får gamle og destruktive mønstre til å holde seg uforandret. Elementet av stillstand og politisk motkraft forsøker forskerne klokelig ikke å tallfeste, men dermed blir også de globale elitenes maktsystemer og hegemoniets massive treghet liggende som en lumsk og ukalkulerbar faktor.
Sosial evolusjon
Konservative kritikere av miljøpolitikkens krav til endring, viser gjerne pessimistisk til «den gamle Adam», menneskets uforbederlige egoisme og kortsynthet, ofte med henvisning til biologien. Det er ikke lang vei fra denne Adam, preget av egoismens arvesynd, til Adam Smiths menneskemodell: aktøren på det frie markedet som handler ut fra en rasjonell egeninteresse. Charles Darwin var på sin side en ivrig leser av Adam Smith, og i tråd med evolusjonsteorien er det mange som antar at vi er utviklet for individuell overlevelse – eller i beste fall for å tjene vår egen nærmeste gruppe. En annen biologisk inspirert halvsannhet er at menneskeheten som art og populasjon er dømt til å vokse til vi har brukt opp våre ressurser, på samme måte som bakterier i en petriskål i et laboratorium.
I motsetning til en slik forenklet biologisk determinisme, basert på Thomas Malthus’ veksttabeller og den sterkestes overlevelse, viser Hessen til en annen biologisk vekstmodell: Populasjoner går først gjennom en vekstfase for så å gå inn i en tilpasningsfase. Når en art vokser og sprer seg, vil suksess i første omgang være betinget av hvor raskt populasjonen øker og utbrer seg, men så må arten tilpasse seg sine omgivelser og miljøets begrensninger, eller finne nye habitater. Til forskjell fra bakterier i laboratoriet som kollapser med en matematisk forutsigbarhet, kan arter i naturen ekspandere til omgivelsene begrenser dem, hvorpå de tilpasser seg ressursenes gjenvekst, ofte etter at de har overlevd en relativ kollaps. Mennesket har i likhet med visse andre arter tatt hele jorden som habitat, men har også vært oppfinnsomt nok til å stadig utvide sitt eget næringsgrunnlag, slik at vi risikerer å utarme hele jordens produktivitet før menneskesamfunnene kollapser. Men til forskjell fra andre arter har mennesket også, i prinsippet, evne til å forutse faren for kollaps.
Dermed må vi kanskje ikke så mye overvinne menneskenaturen, som en bestemt idé om menneskenaturen, som har blitt hauset opp av markedsliberalismen helt siden Darwin leste Smith og bakte inn de skånselløse konkurranseprinsippene i naturen selv. Ideene om organismer som overlevelsesmaskiner finner tilsynelatende støtte i boka The Selfish Gene (1976) av Richard Dawkins og påstanden om at vi er genenes redskaper: Alle organismer er programmert av genene for å overleve til de har formert seg maksimalt, og så til å eldes og dø. Men Dawkins’ bok handler stort sett ikke om mennesker, men genetiske organismer generelt. Når han kommer inn på mennesket i siste kapittel, innrømmer han at vi er langt mer formet av kultur enn av genene og evolusjonen, og formulerer sin etter hvert så kjente teori om memer, kulturelle elementer som sprer seg gjennom kopiering og seleksjon på samme måte som gener, bare mye raskere.
Vi har allerede bak oss årtier med massemedier, internettkommunikasjon og sosiale medier uten at vi har sett en revolusjonerende grønn endring i folks vanemønstre. Men som PNAS-studien ivrer etter å påpeke kan en gradvis endring slå over i et skred på et gitt kritisk punkt. Disse kollektive prosessene er ikke noe vi kan nøye oss med å overvåke og avlese, like lite som vi som individer kan forutse våre egne handlinger ved å etablere en psykologisk profil. Også kollektivt må vi forstå oss selv og gripe målrettet inn, i en slags økologisk intervensjon, for å bryte med farlige vaner og avhengigheter. Strategiene for en rask endring er dermed å strategisk lete etter vippepunkter der brekkstangen kan settes inn med kirurgisk presisjon. Pettifor snakker om leverage, økonomiske vektstangprinsipper, og PNAS om «sosiale vippeintervensjoner».
En sivilisatorisk fortelling
Teorier om samfunnsendringer i stor skala ligger gjerne i skjæringspunktet mellom beskrivelser og moralske oppfordringer, mellom vitenskap og politikk. Et klassisk eksempel er marxismens historiske materialisme, som forutsier visse utviklingstrinn som vil komme med nødvendighet. På grunn av motstanden fra dominerende klasser må den historisk nødvendige utviklingen likevel hjelpes fram gjennom politiske revolusjoner – som i sin tur er hjulpet av «objektive klasseinteresser», som langt på vei kan oversettes til opplyst egeninteresse – blandet med en moralsk rettferdighetskamp som kan inspirere til mot og offervilje.
Marx var også opptatt av hvordan teknologisk endring forandret maktkampen i samfunnet og premissene for politikken. De politiske og teknologiske revolusjonene henger sammen på komplekse måter, akkurat som hegemoniet også har et politisk og teknologisk fundament. Rifkin legger vekt på hvordan den pågående teknologiske revolusjon vil forandre samfunnet fra innsiden, og synes å forutsette at de viktigste endringene vil bli båret fram av historiens iboende krefter – som har en større kraft enn alle moralske forsetter. Det mest effektive middelet til endring er dermed å foreta framsynte omlegginger av infrastrukturen som kommer den historiske utviklingen i forkjøpet. Rifkin har selv hatt anledning til å bidra til å framskynde utviklingen, som energiøkonomisk konsulent for både Kina og EU. Overgangen til en infrastruktur basert på fornybare energikilder er ikke en simpelthen en fortsettelse av teknologihistorien, men en helt avgjørende engangshendelse, et tideverv i menneskehetens historie. Det dreier seg dypest sett om en overgang fra perioden for vekst, ekspansjon og framskritt som Rifkin kaller «kolonifasen» til den «klimatiske fasen». Rifikin har siden 1980-tallet bearbeidet en slik stor fortelling om et sivilisasjonshistorisk skifte. Uten en fortelling, framhever han, forfaller miljøkampen til endeløse enkeltheter, fraksjoner og sneversynte kalkyler.
Praktisk, mulig, uunngåelig
Pettifor kritiserer økonomene for å sitte på gjerdet, idet de stadig vurderer miljøtiltak basert på kost/nytte-beregninger. Hvis det viser seg at å redde klimaet og økosystemene koster mer enn vi sparer, blir argumentet at det er bedre å gå for det rimeligere alternativet – planetært sammenbrudd. Det absurde i denne posisjonen er at vi tilsynelatende ikke har råd til å redde planeten, selv om dens verdi er uvurderlig – og selv om ingen finansielle institusjoner vil overleve en miljøkollaps. Pettifor har selv i praksis både erfart og bevist hvor fleksibelt pengesystemet faktisk er og at hva markedet tillater og hva vi har råd til er høyst relativt. Hun ledet en aksjon for å gjøre år 2000 til et jubelår, der hun fikk en rekke vestlige land til å slette u-landsgjeld på 200 milliarder dollar. Det vi vil og må gjøre har vi råd til, er hennes samfunnsøkonomiske premiss. En grønn New Deal innebærer å endelig «underordne økonomien samfunnets og økosystemenes behov».
Det kan virke usannsynlig at vi vil endre verdenssamfunnet på ti år, men det betyr på ingen måte at det er umulig. Pettifor viser til vulkanutbruddet på Island som minsket flytrafikken i 2009 – og det samme skjer i disse dager i et mye mer drastisk omfang som følge av koronaviruset. Her viser Pettifor også til foreningen Rapid Transition Alliance, og framhever i tråd med dem røykeforbudene på 2000-tallet som bevis på at politikk kan skape endring.
Dette er likevel spake analogier og tamme antydninger sammenlignet med den teknologiske internettrevolusjonen som skjedde i løpet av ti år, og som nettopp var usannsynlig – i den forstand at de færreste forutså den. Det Jeremy Rifkin og de andre kvalifiserte miljøoptimistene går inn for er at et sammenfall av faktorer – sosiale vippepunkter – vil være det lykketreffet som gir oss en sjanse til å benytte oss av 2020-tallets korte handlingsrom. Rifkin mener på ingen måte at markedets «usynlige hånd» skal løse hele problemet, men sier at selv om han hele livet har vært skeptisk til markedskapitalismen, vil markedene denne gangen bli en «disruptiv kraft», og går så langt som å love at markedskreftene vil bli «en skytsengel som våker over menneskeheten», noe som kan få en til å lure på om han har fått litt for gode kontakter på den globale arenaen til å beholde det kritiske klarsynet.
Ann Pettifor er seg mer bevisst sine reelle motstandere og fiender – og siterer den afroamerikanske abolisjonisten Frederic Douglass: «Makten gir ingenting fra seg hvis ingen stiller krav.» Hun beskriver hvordan markedets usynlige hånd riktignok balanserer tilbud og etterspørsel, men likevel ikke klarer å føle seg fram til økosystemets grenser. Tvert imot, kunne vi si, har den famlet seg fram over fem kontinenter med en hemningsløs plyndring av jorden. Nå mener Pettifor det er på tide at det hun kaller den «synlige hånden» – en statlig og nasjonal pengepolitikk – tar kontrollen over økonomien så vi kan gjøre det vi må: Å bygge ned den globale finanskapitalismen som lar verden drive videre uten ror mot en forutsigbar katastrofe.
Klimakonferansene har vist at verdens ledere er ute av stand til å virkelig lede, siden de selv er slaver av den globale finansøkonomien, som ikke uten videre vil gi opp kontrollen. Istedenfor et verdenssamfunn som lar seg lede av et marked som behandler jorden og økosystemene som en utømmelig ressurs, må vi skape et samfunn som bruker pengesystemet som en ressurs til å pleie forholdet til jorden og økosystemene. Hvordan denne endringen skal komme, holder Pettifor åpent, og påpeker at «før eller siden vil verden bli konfrontert med et oppskakende systemsjokk».
© norske LMD
Anders Dunker er skribent. Siste bok: Gjenoppdagelsen av jorden (Spartacus, 2019).
- 1Kevin Anderson og Alice Bows, «A new paradigm for climate change», Nature Climate Change, nr. 2, august 2012.
- 2Naomi Klein, «How science is telling us all to revolt», New Statesman, 29. oktober 2013, www.newstatesman.com.
- 3Undersøkelsen ble gjort av Yougov fra 11. juni til 22. juli 2019 og publisert i september av YouGov.
- 4Ilona M. Otto mfl., «Social tipping dynamics for stabilizing Earth’s climate by 2050», Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (PNAS), 4. februar 2020.
- 5Spørsmålet blir om artikkelen gir inntrykk av at finansielle instrumenter kan gjøre utslaget, mens det egentlig bare er slutten på finanskapitalismen som virkelig kan gjøre utslaget. En postkapitalistisk utvikling er også perspektivet til den ene økonomiske artikkelen PNAS-forskerne viser til – som er skrevet rett etter finanskrisen og sonderer mulighetene for en ny økonomisk verdensorden. Se David M. Kotz, «The financial and economic crisis of 2008: A systemic crisis of neoliberal capitalism», Review of Radical Political Economics, nr. 41, 2009.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
