Avtalen i Samara

I bøkene mine har jeg minst et dusin ganger brukt den gamle vitsen om mannen som tror han er et korn og blir brakt til en psykiatrisk institusjon hvor legene gjør sitt beste for å overbevise ham om at han ikke er et korn, men et menneske. Når han blir kurert (overbevist om at han ikke er et korn, men et menneske) og får slippe ut av institusjonen, kommer han umiddelbart tilbake skjelvende av redsel: Det står en kylling utenfor inngangsdøren og han er redd for å bli spist. «Kjære deg», sier legen hans, «du vet jo godt at du ikke er et korn, men et menneske». «Selvsagt vet jeg det», svarer pasienten. «Men vet kyllingen det?»

Min kroatiske venn Dejan Kršić sendte meg nylig korona-versjonen av denne vitsen: «Hei, professor! Hvorfor går du med munnbind? For to uker siden forklarte du for alle at munnbind ikke beskytter mot viruset?» «Ja, jeg vet at de ikke fungerer, men det kan være at viruset ikke vet det!» Denne virusversjonen overser et avgjørende punkt: Viruset vet ingenting, for det befinner seg utenfor kunnskapens domene, det er ikke en fiende som forsøker å ødelegge oss – det bare reproduserer seg selv blindt.

Noen venstrefolk har trukket fram en annen parallell: Er ikke kapital også et virus som parasitterer på oss mennesker, en blind mekanisme som reproduserer seg fullstendig likegyldig til vår lidelse? Her er det en sentral forskjell: Kapital er en virtuell størrelse som ikke eksisterer i virkeligheten uavhengig av oss, den eksisterer bare så lenge vi mennesker deltar i de kapitalistiske prosessene. Slik sett er kapital en spøkelsesaktig størrelse: Hvis vi slutter å oppføre oss som om vi tror på den (eller hvis en statlig makt nasjonaliserer alle produktivkreftene og avskaffer penger) slutter kapitalen å eksistere. Virus er derimot en del av virkeligheten som bare kan håndteres via vitenskap.

Krig uten krigserklæring

Det betyr ikke at det ikke finnes en forbindelse mellom de ulike nivåene av virale eksistenser: biologiske virus, digitale virus, kapital som et viralt vesen. Koronaepidemien er åpenbart ikke bare et biologisk fenomen som rammer mennesker: For å forstå spredningen må vi også se på kultur (matvaner), økonomi og global handel, det tette nettverket av internasjonale forbindelser og ideologiske mekanismer som frykt og panikk. For å virkelig forstå denne forbindelsen, kreves det en ny tilnærming. Her har Bruno Latour¹ vist vei. Han har rett i at koronakrisen er en generalprøve for klimakrisen, som er «den neste krisen, den der vi alle vil bli tvunget til å endre levekår og der vi alle vil måtte lære oss å sortere detaljene i hverdagen med omhu». Koronaepidemien, som et øyeblikk i den globale og varige miljøkrisen, tvinger brutalt på oss den «plutselige og smertefulle erkjennelsen av at den klassiske definisjonen av samfunnet – mennesker seg imellom – ikke gir mening. Samfunnets tilstand avhenger til enhver tid av forbindelsen mellom mange aktører, hvorav de fleste ikke har menneskelig form. Dette er sant for mikrober – slik vi har visst siden Pasteur – men også for internettet, loven, organiseringen av helsevesenet, statens muligheter og klimaet.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Det finnes selvsagt, noe Latour er fullstendig klar over, en vesentlig forskjell mellom koronaepidemien og miljøkrisen: «I helsekrisen kan det være sant at menneskene som helhet ‘kjemper mot’ virusene – selv om disse ikke er interessert i oss og vandrer fra hals til hals og dreper oss uten hensikt. Situasjonen er tragisk omvendt med klimaendringene: Her er det skremmende patogenet som har endret levekårene for alle innbyggerne på planeten ikke et virus i det hele tatt, men menneskene!»

Hva om representantene for den kapitalistiske orden er blitt klar over at systemet er i dyp krise?

Selv om Latour umiddelbart legger til at «dette gjelder ikke for alle mennesker, bare de som kriger mot oss uten å erklære krig mot oss», er det som «kriger mot oss uten å erklære krig» ikke bare en gruppe mennesker, men det rådende globale sosioøkonomiske systemet – kort fortalt, den eksisterende globale orden vi alle er del av.

Tingenes politikk

For å konfrontere den kommende miljøkrisen, trengs dermed en radikal filosofisk endring, mye mer radikal enn de vanlige platthetene om at vi mennesker bare er en av de naturlige artene på jorden, om hvordan våre produktive produksjonsprosesser (vårt stoffskifte med naturen, som Marx formulerte det) er del av stoffskiftet i naturen selv. Utfordringen er å beskrive denne komplekse samhandlingen i sin detaljerte tekstur: Koronaviruset er ikke et unntak eller en forstyrrende inntrengning, det er en bestemt versjon av et virus som har vært operativt i tiår uten at vi har visst om det.

Virus og bakterier er alltid til stede, noen ganger også med viktige funksjoner (vår fordøyelse er fullstendig avhengig av bakteriene i magen vår). Her er det ikke nok å innføre begrepet om forskjellige ontologiske lag: som kropper er vi organismer som må være verter for bakterier og virus; som produsenter forandrer vi kollektivt naturen rundt oss; som politiske vesener organiserer vi vårt sosiale liv og engasjerer oss i det; som åndelige vesener finner vi tilfredsstillelse i vitenskap, kunst og religion.

Vi må ta et skritt videre og erkjenne hvordan disse ulike nivåene kan interagere på samme nivå: Virus er aktanter, ikke-menneskelige aktører, som medieres av våre produktive aktiviteter, av vår kulturelle smak, av vår handel. Derfor mener Latour at «politikk burde bli materiell, en Dingpolitik som kretser rundt ting og saker, snarere enn verdier og overbevisninger. Stamceller, mobiltelefoner, genetisk modifiserte organismer, patogener, ny infrastruktur og nye reproduktivteknologier skaper offentligheter som utvikler ulike former for kunnskap om disse emnene og ulike former for handling – hinsides institusjonene, politiske interesser eller ideologier som avgrenser det tradisjonelle politiske feltet».²

En viral verden

Koronaepidemien kan, ifølge Latour, ses som en assemblage, en sammensetning, av en (potensielt) patogen viral mekanisme, industrilandbruk, rask global økonomisk utvikling, kulturelle vaner, vekst i internasjonal kommunikasjon. Epidemien er en blanding der naturlige, økonomiske og kulturelle prosesser er uløselig knyttet sammen. Her vil jeg legge til to punkter: For det første er vi som mennesker en av mange aktanter i en kompleks sammensetning, men det er bare og nettopp som subjekter at vi er i stand til å innta det «umenneskelige synet» hvorfra vi kan (i det minste delvis) gripe denne sammensetningen av aktanter som vi er del av.

For det andre bør «verdier og overbevisninger» ikke avfeies. Religion er en kompleks tekstur av dogmer, institusjoner, sosiale og individuelle praksiser, og intime erfaringer hvor det som blir sagt og det som forblir usagt er sammenfiltret på ofte uventede måter. Kanskje ville et fullt vitenskapelig bevis på at Gud eksisterer være den største overraskelsen for den troende. En lignende kompleksitet (eller snarere, rift) hjelper oss å forstå hvorfor vi reagerte så sent på koronavirusets spredning – vår kunnskap var ute av takt med våre spontane overbevisninger.

Det andre mordet (på privatdetektiv Arbogast) i Alfred Hitchcocks Psycho kommer overraskende, selv mer overraskende enn den beryktede dusjscenen. Knivstikkingen i dusjen er fullstendig uventet, mens med Arbogast vet vi at noe sjokkerende vil skje, hele scenen er filmet for å antyde det, men vi blir likevel overrasket når det faktisk skjer. Hvordan kan den største overraskelsen skje når det vi blir fortalt vil skje, faktisk skjer? Det åpenbare svaret er fordi vi egentlig ikke trodde det ville skje. Skjedde ikke noe lignende med spredningen av koronaviruset? Epidemiologer advarte oss om viruset. De ga faktisk nokså presise spådommer som nå har vist seg å stemme.

Greta Thunberg hadde rett da hun sa at politikerne burde lytte til vitenskapen, men vi er dessverre mer tilbøyelige til å sette vår lit til «magefølelsen» (Trump brukte nettopp dette ordet), og det er lett å forstå hvorfor. Hva som skjer nå er noe vi hittil har sett som umulig, at de grunnleggende koordinatene til vår livsverden forsvinner. Vår første reaksjon på viruset var at det bare var et mareritt vi snart ville våkne fra. Nå vet vi at det ikke vil skje, at vi vil måtte lære å leve i en viral verden.

Avtale med Døden

Men også en annen kombinasjon av ord og virkelighet er virksom i den pågående pandemien: Det finnes materielle prosesser som bare kan skje hvis de medieres gjennom vår kunnskap. Vi blir fortalt at en spesifikk katastrofe vil ramme oss, vi forsøker å unngå den, og gjennom våre forsøk på å unngå den, skjer den.

Tenk bare på den gamle arabiske fortellingen om «avtalen i Samara» slik den er gjenfortalt av W. Somerset Maugham: En tjener møter Døden på det travle markedet i Baghdad. Skremt av blikket hans, løper han hjem til sin herre og ber ham gi han en hest, så han kan ri hele dagen og komme til Samara på ettermiddagen, hvor Døden ikke vil finne ham. Den gode herren gir ikke bare tjeneren en hest, men går selv til markedet, hvor han anklager Døden for å skremme hans trofaste tjener. Døden svarer: «Jeg mente ikke å skremme tjeneren din. Jeg ble bare overrasket over å se ham på markedet her, siden jeg har en avtale med ham i Samara i kveld.» Hva om budskapet i denne fortellingen ikke er at det er umulig å unnslippe døden, at å forsøke å rive seg løs fra dødens grep bare vil stramme grepet, men snarere det diametralt motsatte, nemlig at man bare kan løsne dødens grep hvis man aksepterer sin skjebne som uunngåelig?

La oss forestille oss at tjeneren sa følgende til Døden på markedet: «Hva er problemet ditt? Hvis det er noe du vil gjøre med meg, så gjør det, eller stikk herfra!» Forbauset ville Døden sannsynligvis mumlet noe slikt: «Men … vi skulle jo møtes i Samara, jeg kan ikke drepe deg her» og sprunget av gårde (sannsynligvis til Samara). Her finner vi gamblingen i planen om såkalt flokkimmunitet:

«Statens mål var å oppnå ‘flokkimmunitet’ for å takle utbruddet og forhindre en katastrofal ‘andre bølge’ kommende vinter […]. En stor del av befolkningen har liten risiko for å utvikle alvorlig sykdom: grovt sagt alle under 40. Så resonnementet er at selv om vi i en perfekt verden ikke hadde ønsket at noen skulle stå i fare for å smittes, er det å skape immunitet hos yngre folk en måte å beskytte hele befolkningen på.³

Gamblingen består i at hvis vi handler som om vi ikke vet, altså at vi ignorerer trusselen, kan den faktiske skaden bli mindre enn om vi handler ut fra det vi vet. Det er dette konservative populister forsøker å overbevise oss om: Vårt Samara er vår økonomiske orden og hele vår livsstil, slik at hvis vi følger rådet til epidemiologene og reagerer med å forsøke å minimere virusets innvirkning gjennom isolasjon og nedstengning, vil vi bare skape en katastrofe av økonomisk kollaps og fattigdom som vil bli langt mer alvorlig enn den relativt lille andelen som dør av viruset.

Maktens maktesløshet

Men, som Alenka Zupančič har påpekt,⁴ er Trumps «la oss gå tilbake til arbeidet» et skoleeksempel på hans tilsynelatende bekymring for vanlige arbeidere: Han henvender seg til lavtlønnede folk som opplever pandemien som en økonomisk katastrofe. Men Trumps økonomiske politikk, som nettopp går ut på å bygge ned velferdsstaten, er i stor grad en årsak til at mange lavtlønnede arbeidere befinner seg i en så elendig situasjon at for dem er fattigdom en større trussel enn virus.

De som må «gå tilbake til arbeidet» er de fattige, mens de rike kan fortsette sin komfortable isolasjon. Det finnes de som ikke kan holde seg hjemme slik som resten av oss – helsearbeiderne, de som produserer og leverer mat, de som gjør at vi får strøm og vann. Hva med alle de som ikke har noe hjem å isolere seg i, og hvordan insistere på sosial distansering i de tettpakkede flyktningleirene?

Alle disse nye splittelsene peker mot begrensningen i de venstreliberales bekymring for at den økte sosial kontrollen viruset har utløst vil fortsette etter at det er borte. Enkeltindivider redusert til panikk er ideelle undersåtter for innføring av autoritær makt. Faren er svært reell: Et ekstremt tilfelle er den ungarske statsministeren Viktor Orban som fikk vedtatt en lov som lar ham styre via dekret på ubestemt tid. Men denne bekymringen overser det som faktisk skjer i dag, som er det diametralt motsatte: Selv om de med makten forsøker å gjøre oss individuelt ansvarlige for krisens utfall gjennom å holde nok avstand til hverandre, vaske hendene og gå med munnbind, er realiteten det motsatte. Budskapet fra oss, undersåttene, til statsmakten er at vi med glede vil følge dine ordre, men at de er dine ordre og det finnes ingen garanti for at de vil virke om vi følger dem til punkt og prikke. De som styrer staten er i panikk, fordi de vet ikke bare at de ikke har kontroll over situasjonen, men også at vi, deres undersåtter, vet det. Maktens impotens er lagt for dagen.

Når et autoritært regime nærmer seg sin siste krise, skjer det som regel i to faser. Før det kollapser, finner et mystisk brudd sted. Plutselig vet folk at spillet er over, de er ikke lenger redde. Ikke bare har regimet mistet sin legitimitet, dets maktutøvelse oppfattes i seg selv som en maktesløs panikkreaksjon.

I sin beretning om Khomeini-revolusjonen, Sjahen (1982), lokaliserte Ryszard Kapuscinski selve bruddøyeblikket: I et veikryss i Teheran nektet en enslig demonstrant å røre seg da en politimann ropte at han måtte flytte seg. Pinlig berørt trakk politimannen seg tilbake. I løpet av noen timer snakket hele Teheran om hendelsen, og selv om gatekampene fortsatte i flere uker, visste alle at spillet var over. Det finnes indikasjoner på at noe lignende pågår i dag: All den diktatoriske makten statsapparatene akkumulerer gjør bare deres maktesløshet mer påtakelig.

Vår avtale i Samara

Vi bør her motstå fristelsen til å hylle denne oppløsningen av tillit som en åpning for at folk kan organisere seg selv lokalt utenfor statsapparatene: En effektiv stat som «leverer» og er til å stole på, i det minste til en viss grad, trengs i dag mer enn noensinne. Selvorganisering av lokalsamfunn kan bare fungere sammen med statsapparatet, og med vitenskapen. Vi må innrømme at moderne vitenskap, på tross av alle de skjulte fordommene, er dagens framherskende form for transkulturell universalitet. Epidemien er en kjærkommen anledning for vitenskapen til å hevde seg i denne rollen.

Men heller ikke i vitenskapen finnes det noen stor Andre, et subjekt vi kan stole fullt og helt på, som vi entydig kan anta at vet. Forskjellige epidemiologer faller ned på ulike konklusjoner, gir ulike forslag til hva som bør gjøres. Selv det som blir framstilt som enkle data er åpenbart filtrert av forforståelsens horisonter: Hvordan, for eksempel, bestemme om en skrøpelig gammel person virkelig døde av viruset?

Det faktum at mange flere fortsatt dør fra andre sykdommer enn koronaviruset burde ikke bli misbrukt til å nedtone krisen, men det er sant at helsevesenenes prioritering av koronaviruset har utsatt behandlingen av sykdommer som anses som ikke-akutte (teste folk for kreft, leversykdommer), slik at vårt fokus på Covid-19 kan gi mer skade på sikt enn virusets direkte innvirkning. Og nedstengningen har selvsagt forferdelige økonomiske konsekvenser. I begynnelsen av april var det matopptøyer i Sør-Italia, og politiet ble kalt inn for å passe på matbutikkene i Palermo. Står valget virkelig mellom en «kinesisk» kontroll ovenfra eller den avslappede flokkimmunitet-strategien?

Vanskelige beslutninger må tas som ikke kan forankres i vitenskapelig kunnskap. Det er lett å advare om at statsmakten bruker epidemien som en unnskyldning til å innføre en permanent unntakstilstand, men hva er alternativene til de som kommer med slike advarsler?

Panikken som ledsager vår reaksjon på pandemien er ikke organisert av de med makten, for når alt kommer til alt, hvorfor skulle storkapitalen risikere en så massiv krise? Snarere er det en genuin og velbegrunnet alarm. Men medienes ensidige fokus på koronaviruset er ikke basert på nøytrale fakta, det hviler tydelig på et ideologisk valg. Her kan vi kanskje tillate oss en beskjeden konspirasjonsteori. Hva om representantene for den rådende globale kapitalistiske orden på et eller annet vis er blitt klar over hva kritiske marxister har påpekt en god stund: at systemet som vi kjenner det er i dyp krise, at det ikke kan fortsette å eksistere i dagens liberale form. Hva om disse representantene nådeløst utnytter epidemien til å innføre en ny styringsform?

Det mest sannsynlige utfallet av epidemien er at en ny barbarisk kapitalisme vil vinne fram. Mange gamle og skrøpelige folk vil ofres, arbeidere vil måtte akseptere lavere levestandarder, den digitale kontrollen over livene våre vil bli permanent, klasseskiller vil i stadig større grad bli et spørsmål om liv og død. Hvor mye vil gjenstå av de kommunistiske tiltakene som de med makten nå tvinges til å innføre?

Vi bør derfor ikke sløse bort for mye tid på New Age-spiritualistiske refleksjoner over hvordan «viruset vil gjøre at vi kan fokusere på det viktige i livene våre». Den virkelige kampen vil stå om hvilken samfunnsform som skal erstatte den liberal-kapitalistiske verdensorden. Det er vår avtale i Samara.

Slavoj Zizek er filosof.