Til siste mann

Virkeligheten overgår kanskje fantasien, slik aviser og mange dokumentarer lover, men enda mer pirrende er det når fiksjonens spekulasjoner viser seg å være oppsiktsvekkende nær virkeligheten. En mye omtalt tegneserierute siden utbruddet av koronapandemien, både i tradisjonelle og sosiale medier,¹ er fra Asterix-albumet «Italia rundt på tvers», der skurken har navnet Coronavirus. Albumet fra 2017 handler til og med om et kappløp gjennom Italia, med start i Lombardia i nord. Spredningen tok virkelig av da nyheten kom 24. mars om at Asterix-tegneren Albert Uderzo var død, rett nok av et hjerteinfarkt uten tilknytning til koronaviruset.

Snåle likheter til tross, «Italia rundt på tvers» er ikke noen profetisk fortelling om koronakrisen. Serieskaperne hadde ganske enkelt latt seg inspirere av at «Corona» er blitt brukt som benevnelse på en gruppe virus i snart hundre år, som vår tids SARS-CoV-2 tilhører, og dermed var et effektivt skurkenavn.

Sommerens OL i Tokyo er som kjent utsatt til neste år. En viral Facebook-post har hevdet at den japanske animasjonsfilmen Akira fra 1988 forutså både pandemien og utsettelsen av OL.² Akira, som er basert på regissøren Katsuhiro Otomos egen tegneserie, utspiller seg faktisk i forkant av et OL i Tokyo i 2020, men det er ingen pandemi i dette cyberpunkuniverset.

Pandemiens øyeblikk

I en essayistisk tegneserie om koronapandemien, kalt «The Moment»,³ trekker singaporske Sonny Liew parallellen til zombiefilmer: «Det er alltid dette øyeblikket i så å si alle zombiefilmer der ting går over fra det normale til det apokalyptiske», skriver han, og legger til: «I det ene minuttet er hovedpersonene travle med hverdagslige gjøremål. Og så: Naboen blir spist av kona.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

**Kvinnene overtar i en av 2000-tallets store amerikanske tegneserier, *Y: The Last Man*, når et *gendercide* utrydder alle menn unntatt én.** ILLUSTRASJON: PIA GUERRA OG JOSÉ MARZÁN.

Vi er heldigvis ikke der, konstaterer Liew lakonisk, men han er inne på noe. De fleste tegneseriene som beskriver en pandemi, handler om hva som skjer etter at pandemien har herjet kloden. Sykdomsutbruddet er i disse fiksjonsseriene et øyeblikk som raskt skaper et annet og mer tilspisset univers som fortellingen kan utspille seg i.

Kroneksemplet er The Walking Dead av den amerikanske manusforfatteren Robert Kirkman, som ble avsluttet i fjor sommer etter seksten år som månedlig hefte. The Walking Dead ga nytt blod til zombieseriene, og har blitt et betydelig popkulturfenomen etter at tv-serien startet i 2010. Vi får ikke vite opphavet til sykdommen, eller hvordan den spredte seg over hele planeten. Slik serien er fortalt, glemmer vi raskt spørsmålene om hvordan og hvorfor, og er tilfreds med det dramatiske «dermed». Pandemiens funksjon er å føre oss til en naturtilstand, uten det moderne samfunnets gjennomregulering og sosiale sikkerhetsnett. I den grad vi kan trekke noen ideologi ut av The Walking Dead, er det en saftig sosialdarwinisme, men ikke uten satirisk distanse.

Manneviruset

Det er ingen zombier i Y: The Last Man (2002–2008), en annen av 2000-tallets store amerikanske tegneserier som nå skal bli tv-serie, og nesten ingen menn heller. Manusforfatter Brian K. Vaughns spissede premiss er en pandemi som tilsynelatende utsletter alle dyr og mennesker med Y-kromosom, unntatt en ung mann i New York og apekatten hans.

**Uroligheter bryter ut i København når et virus gjør at barn av innvandrerforeldre blir født lyshåret og med blå øyne i tegneserieromanen *Nydanskerne*.** ILLUSTRASJON: CLARKE.

Serien avklarer ikke eksakt hva som forårsaket pandemien, men hovedpersonens forsøk på å finne det ut, om han virkelig er eneste mann og hvorfor akkurat han overlevde, er en rød tråd i historien. Jakten på svar er en reise gjennom flere kontinenter, og underveis dukker det opp ulike teorier. En forklaring er at pandemien skyldes et mislykket kjemisk angrep på Kina, for å ramme landet økonomisk, med et aktivt stoff som skulle hindre fødsel av gutter, men i stedet drepte menn i alle aldre. En annen teori er at naturens evolusjon har slått inn etter den første vellykkede kloningen av et menneske. Menn er dermed unødvendig, og Y-kromosomet utrydder seg selv som en tikkende biologisk bombe. Andre, mer konspiratoriske grupperinger, mener at myndighetene er ansvarlig, og at de øverste lederne lever i skjul mens de forbereder seg på å ta tilbake makten.

Samtidig som hovedpersonen søker svar, blir han selv jaktet på av en rekke grupperinger av kvinner som enten vil drepe ham eller ha barn med ham – eller begge deler. Det innledende gendercide – det store mannedrapet – etablerer et nytt matriarkalsk samfunn. Når 48 prosent av verdens befolkning faller bort, oppstår det selvsagt et voldsomt vakuum, men nye maktstrukturer tar raskt form. Serien individualiserer denne maktpolitikken ved at de som jakter på hovedpersonen representerer ulike ideologiske, økonomiske og nasjonale interesser – i kulørt innpakning som russisk agent, ninja, generalløytnant fra Mossad, fanatisk kjønnskult og et hemmelig forbund bak den amerikanske presidenten.

De nye barna

Sweet Tooth (2009–2013) av Jeff Lemire, en av de mest markante nord-amerikanske serieskaperne det siste tiåret, har blitt beskrevet som en krysning av Mad Max og Bambi. Det er treffende ikke bare fordi serien foregår i et postapokalyptisk, voldelig miljø og hovedpersonen har horn, men også fordi historien handler om å bli revet ut av barndommen. Igjen er årsakene til pandemien et mysterium, men den har utryddet store deler av menneskeheten. De eneste nyfødte barna er hybrider av dyr og menneske.

Eksistensen av de nye barna utfordrer samfunnsrestenes religiøse forestillinger og moralske normer, både om menneskeverd og forholdet mellom menneske og natur. For enkelte jegere er barna en høyt priset omsetningsvare. Som i Y: The Last Man drar hovedpersonen ut på en reise, for å finne et trygt sted å være med andre hybrider som ham selv, men det er en mer lokal reise i et herjet og lovløst Nebraska.

Den belgiske tegneserieromanen Les Danois (2018), med tittelen Nydanskerne i dansk utgave, har også som utgangspunkt en sykdom som endrer de nyfødtes arveanlegg. På et sykehus i København blir et barn født med lyst hår og blå øyne. Ikke noe uvanlig i det, hvis det ikke hadde vært for at foreldrene er fra Jordan. Det kommer rapporter om lignende tilfeller andre steder i Danmark, og etter hvert i flere europeiske byer.

Serieskaperen Clarke skildrer hvordan epidemien skaper mistenksomhet, skam og samlivsbrudd i innvandrerfamilier. Uroen for viruset brer seg utover i samfunnet, og bryter ut i opptøyer og bombeattentater. I EU-hovedkvarteret i Brussel er det splid og handlingsvegring, og landene begynner å stenge grensene for å begrense smittespredningen. For en gangs skyld avdekker serien hvordan epidemien oppsto, og uten å spolere spenningen kan det sies at den er nært knyttet til den aktuelle innvandringsdebatten i Europa.

Konsumkritikk

Årsaken til det farlige viruset som spres er selve premisset for den spanske tegneserieromanen Hoy es un buen día para morir, det vil si «I dag er en god dag å dø på». I en satirisk kommentar til forbrukersamfunnet, beskriver serieskaperen Colo hvordan multinasjonale selskaper utvikler et depresjonsvirus for å øke etterspørselen etter legemidler, og dermed salg og fortjeneste. Viruset angriper nervesystemet og utløser depresjoner, men etter hvert også brå død for de smittede.

Viruset sprer seg over store deler av verden, og er i ferd med å skape en voldsom helse- og samfunnskrise. Tegneserieromanen utspiller seg i Spania, og skildrer krisesituasjonen gjennom flere personer med ulike ståsted i samfunnet. Det er leiemorderen som står for spredningen av viruset, en gruppe musikere, en forfatter og en ukjent hacker som i meldinger på den største tv-kanalen ber befolkningen om å ikke føye seg for pengemakten.

Serien er en slags dystopisk realisme, med en dyster stemning som understrekes av nedslitte urbane miljø tegnet i en rufsete strek og gråbrune farger. Ved siden av tegneseriene er Colo en mye brukt reklametegner, og han lager også storyboard for reklamefilmer. Det er naturlig å lese tegneserieromanen som en reaksjon mot denne innbringende virksomheten, men det er ikke godt å si om den spekulative pandemien er uttrykk for selvransakelse eller virkelighetsflukt.