Mens flere land begynner å lette på tiltakene mot spredning av koronaviruset, står krisene i kø. Statene har ikke bare mistet inntekter, men også betalt ut enorme summer for å redde næringsliv og arbeidsplasser. Dermed har mange av dem pådratt seg underskudd og gjeld som kan, slik vi så med den statlige hjelpen etter finanskrisen i 2008, bringe med seg destruktive økonomiske innstramninger, med mindre man velger uortodokse løsninger. Nedstengningen av deler av økonomien har gitt et drastisk fall i BNP og et økonomisk uføre som vil forsterke sosiale ulikheter, ettersom økonomiske kriser aldri rammer likt i et ulikhetsskapende system.
Som med Covid-19 forverres tilstanden av underliggende sykdom. Budsjettkutt, privatiseringer og politisk forsømmelse har svekket helsetjenestene og andre offentlige tjenester i de fleste europeiske land. Den økonomiske organiseringen, med forsyningskjeder strukket over hele verden, alt etter hvor en del eller to kan produseres eller settes sammen billigst mulig, og hvor alt som kan spares blir spart for å presse ut mer profitt, har skapt et samfunn hvor den minste forstyrrelse dytter det farlig nær stupet. Koronakrisen viser at det ikke skal mer til enn at folk ikke kjøper mer enn de trenger, før grunnen forsvinner under føttene. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
