«Vi holder deg i live»

Overraskende mange amerikanere har startet yrkeskarrieren sin hos McDonald’s. Musikeren Pharrell Williams fikk sparken tre ganger, mens skuespilleren James Franco, som også har jobbet der, lovpriste hurtigmatkjeden i 2005: «Alt jeg vet er at når jeg trengte McDonald’s, så var McDonald’s der for meg».¹ Paul Ryan, tidligere parlamentarisk leder for Republikanerne i Representantenes hus, har sagt at hans burgerflipping hos hurtigmatkjeden var vesentlig for hans forståelse av den amerikanske drømmen. «Noe av det virkelig morsomme med å jobbe hos McDonald’s er å bli ekstremt rask i alt», fortalte Amazon-sjef Jeff Bezos en gang. «Jeg pleide å se hvor mange egg jeg kunne knuse på en viss tid uten å få noe skall i dem.»² Det skulle vise seg å være en passende start for den framtidige karrieren til milliardæren, som har gjort det til sin bedriftsstrategi å optimalisere arbeidet til de elendig betalte lønnsslavene sine. Nær 800 000 mennesker verden over jobber nå for Amazon, de fleste i like monotone stillinger som Bezos’ første jobb: å plukke og pakke bestillinger i distribusjonssentre og sende dem til kundene.

Butikkselger, kassabetjening og hurtigmat- og servicearbeider er blant de vanligste yrkene i USA. Jobbene er dårlig betalte, som oftest repetitive og har minimale karriereutsikter. De tilhører også kategorien unskilled labor, ufaglært arbeid, en ofte misvisende formulering som bør gås etter i sømmene. Selvsagt defineres disse jobbene som ufaglærte av rent analytiske grunner. Kategorien betegner vanligvis jobber som ikke krever formell utdannelse eller at man går i lære. Ifølge Bureau of Labor Stastics (BLS) gjaldt det 31 prosent av amerikanske arbeidstakere i 2018. En betydelig andel av amerikanerne har altså slike jobber.

Automatisert ledelse

Nesten alle som har hatt en slik «småjobb» vet at de krever mange ferdigheter. Å servere, snakke på telefon, sortere varer, lage mat og hjelpe kunder krever fingerferdighet, styrke, god hukommelse, utholdenhet, samt store doser emosjonelt arbeid i kunderelaterte jobber. Det finnes mange ulike typer ufaglært arbeid, og minst like mye ulik kompetanse for å utføre dem, en kompetanse du opparbeider underveis. «En dyktig ryddehjelp kan rydde et helt bord i en omgang i stedet for to bare ved å plassere tallerkenene bedre på underarmen eller mellom knokene», uttalte Britanny Bronson i New York Times. Som både underviser på Universitetet i Nevada og servitør har hun et sjeldent innblikk i to verdener: «Termene unskilled og low-skilled passer ikke med oppmerksomheten og presisjonen mine kolleger, som har ulike utdannelsesnivå og språkkunnskaper, utfører oppgavene sine på».³

Når arbeiderne blir maskiner, blir de også utskiftelige i økonomisk forstand.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Mens slike jobber som regel krever ferdigheter, er det ikke tilfellet for de over dem. Retorikken om at «robotene stjeler jobbene våre» retter seg vanligvis mot den dårligst betalte delen av arbeidsmarkedet. Man snakker sjelden om den langt mer reelle automatiseringen av ledelsesfunksjonene. Her finner vi timelister som i stadig større grad blir optimalisert med teknologi etter just-in-time-prinsippet og rammer spesielt de lavtlønte arbeiderne. Ifølge en rapport fra BLS for perioden 2017–2018 fikk 31 prosent av arbeiderne over 25 år i ufaglærte jobber timelisten mindre enn en uke i forveien, mot 14 prosent for arbeidstakerne som hadde høyere utdannelse.⁴ Denne usikkerheten gjør at folk i slike jobber må være organiserte og oppfinnsomme for å kombinere privatliv og arbeid. På callsentrene blir de ansatte stadig oftere utsatt for algoritmisk analyse av resultatene deres basert på stemmegjenkjenningsteknologi som overvåker toneleiet deres. Det krever mange ferdigheter å finne måter å framstå energisk eller empatisk på, spesielt overfor en vanskelig kunde, i en situasjon med tidspress og strenge atferdsregler.

Bezos’ unntak

Kategorien «ufaglært arbeid» kommer fra en bestemt historisk måte å klassifisere arbeid på. Dagens hurtigmatarbeidere kan ikke sammenlignes med fortidens arbeidere påpeker Josh Cullinan, generalsekretær for australske The Retail and Fast Food Worker’s Union. En arbeider i et drive-through-vindu gjør en rekke oppgaver så å si samtidig. Hun tar imot bestillingene fra kundene via hodetelefon, skriver dem inn i et program som sender bestillingene til kjøkkenet, henter posene med mat til allerede ventende kunder og tar imot betaling elektronisk, alt under høyt tidspress. Og på toppen av det hele forventes det at hun skal være imøtekommende og høflig til tross for lange skift som kan være fysisk og psykisk utmattende.

Samtidig dekker denne diskusjonen om ferdighetene disse jobbene i praksis krever over en ubestridelig virkelighet: I over tretti år har mye av dette arbeidet bevisst blitt de-skilled, bevisst ribbet for behov for opplæring. Oppgavene har blitt delt opp slik at arbeiderne må gjenta dem i det evinnelige.

Journalisten Emily Guendelsberger går i dybden på dette aspektet i sin nye bok, On the Clock (2019). For å skrive boka jobbet hun i en rekke lavtlønte stillinger – inkludert hos Amazon, McDonald’s og på et callsenter. Hennes jobb som vareplukker på et Amazon-lager er et perfekt eksempel på en de-skilled jobb. Hver oppgave ble gitt via en strekkodeavleser med presise instrukser og en bestemt tid til å utføre den med en sekundnedtelling. Arbeidet var ikke vanskelig, men det var så stressende og smertefullt at Guendelsberger etter hvert måtte passe på å ikke ta for mange smertestillende. «Alt av Amazons målinger, tikkende klokker og automatiske straffer er laget for å begrense ineffektiviteten til de menneskelige arbeiderne slik at de skal bli mer som roboter.» I likhet med den industrielle revolusjonen, tenderer den digitale revolusjonen mot å behandle folk som lite annet enn produksjonsfaktorer ribbet for menneskelighet.

Når arbeiderne blir maskiner, blir de også erstattelige i økonomisk forstand. «Jo mer kompetanse som fjernes fra en jobb, jo mindre koster det å bytte ut arbeiderne», skriver Emily Guendelsberger. «I siste instans blir det billigere å lære opp en konstant strøm av nye arbeidere enn å få de ansatte til å bli værende ved å bedre opplevelsen av arbeidet eller betale mer.» Unntaket som bekrefter regelen er Bezos’ nylige lønnsøkning for sine arbeidere i USA, men beslutningen handler nok mindre om godvilje enn om konsekvensene av et strammere arbeidsmarked.⁵

Ikke tullejobber

Repetitivt arbeid er likevel ikke bare forbeholdt trøttende jobber med lave lønninger. Profesjonelle idrettsutøvere vier ofte det meste av sin idrettskarriere til å gjenta noen få bevegelser og øve på et begrenset sett av ferdigheter, men slike anstrengelser gir sosial anerkjennelse som i stor grad kompenserer for monotonien. I Maurice Ravels orkesterstykke Boléro (1928) må perkusjonistene spille samme totaktsfrase i femten minutter, noe som er stressende repetitivt, men lytternes begeistring gjør tydeligvis innsatsen verdt det. Selv yrker som krever lang utdannelse som ingeniør, regnskapsfører, bankjobber og noen medisinske yrker, baserer seg stadig mer på teknologiske systemer som kan endre eller redusere ferdighetene som kreves for å utøve dem. Disse yrkene er likevel fortsatt relativt godt betalte og anerkjente, mens man fortsetter å bruke argumentet om repetitivitet for å forsvare at noen jobber er dårligere betalt enn andre.

En sak er uansett sikker: Uten arbeidet til mange millioner ufaglærte arbeidere, ville samfunnet stanset opp. Den australske byggearbeiderforeningen har lenge hatt slagordet «Vi bygde denne byen». Journalisten Barbara Ehrenreich snakket nylig om sin trailersjåførvenn «som liker å påpeke at hver eneste vare jeg kjøper på supermarkedet ble levert der av en trailer. Ingenting fungerer der uten folk som ham».⁶ Det samme gjelder for arbeidere i matindustrien, bud, kassabetjening og en hel haug andre ufaglærte jobber. De som fyller butikkhyllene, som gir oss tilgang til mat og klær, er uunnværlige for vår overlevelse. «Vi mater deg» er det presise slagordet til den australske landbruksarbeiderforeningen. Mange ufaglærte jobber er kjedelige, slitsomme og ubehagelige, men de er garantert ikke «tullejobber».

Omvendt yrkeshierarki

Å snu det sosiale yrkeshierarkiet og plassere de som faktisk bidrar med noe til samfunnet på toppen, krever organisering. Et eksempel fra et amerikansk callsenter kan være verdt å kikke på. Fagforeningsrepresentantene forsøkte å organisere arbeidere der rundt en rekke ulike krav, uten stort hell, før endelig en sak engasjerte arbeiderne: retten til å lese. I callsenteret, som drev med meningsmålinger, ble oppringningene gjort automatisk av en maskin. Det kunne dermed gå litt tid mellom samtalene, en tid de ansatte pleide å bruke til å lese. Da en ansatt ble bedt om å ta med seg boka og ikke komme tilbake, ble det en spire til motstand. Kollegene la ned arbeidet, vant retten til å lese og den sparkede kollegaen fikk jobben sin tilbake.

Bezos brukte sin erfaring som ufaglært arbeider til å skape et imperium basert på utbytting av en hel hær av ufaglærte arbeidere. Kanskje det er på tide å tvinge ham til å lytte til hva hans egne arbeidere har å si.

Oversatt av redaksjonen

Lizzie O’Shea er australsk advokat og forfatter. Siste bok: Future Histories: What Ada Lovelace, Tom Paine and the Paris Commune Can Teach Us About Digital Technology (Verso, 2019).