Å selge Audi-er i Myanmar

Fra opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1950 til Den europeiske union (EU) via Romatraktaten og Fellesmarkedet, har det europeiske byggverkets arkitekter erklært proteksjonisme og nasjonal suverenitet som sine svorne fiender. Dermed kommer det ikke som noen overraskelse at selv i en tid hvor den internasjonale økonomien går nedenom og arbeidsledigheten skyter i været, pønsker et urokkelig EU på nye utvidelser (Albania, Nord-Makedonia) og forhandler om frihandelsavtaler (Mexico, Vietnam). Storbritannia har smelt igjen døra? Ok, da får vi invitere inn Balkan. Og så Ukraina, hvis det er det som må til.

Ingen kan overbevise en besatt om å handle imot sin natur. EU er manisk opptatt av å bygge et stort marked uten grenser, tollrettigheter eller subsidier. Uten stadige handelsliberaliseringer, vil byggverket kollapse. Det kalles sykkelteorien: Enten tråkker man på mot mer integrasjon eller så faller man. Den verden Brussel drømmer om ligner en gigantisk glatt oljeflekk som konteinerskipene glir på til tonene av Beethovens «Ode til gleden», EU-hymnen.

Hør bare på EUs handelskommissær Phil Hogan. Midt under koronakrisen, da halvparten av unionens innbyggere fortsatt satt i karantene, mens forholdet mellom Kina og USA ble stadig mer anspent og USA brøt de fleste handelsreglene landet selv har underskrevet, ventet mange på hans tanker om globaliseringen. Vel, de kan oppsummeres slik: Vi endrer ingenting, vi setter heller opp farten. Noen medisinske selskaper vil bli hentet hjem til Europa – det er uunngåelig. «Men det er et unntak», advarer Hogan.¹ Og til de som snakker om kortere kretsløp og å forlate vekstparadigmet, svarer han: «I 2040 vil halvparten av verdens befolkning bo mindre enn fem timer fra Myanmar. […] Det virker åpenbart på meg at de europeiske selskapene ikke vil si nei til dette markedet. Det vil være det komplette idioti». Han vet allerede hva han skal jobbe for i månedene som kommer: «Vi må utvide de eksisterende frihandelsavtalene – som vi har med rundt 70 land – og forsøke å inngå nye.»

For øyeblikket vrimler det med prosjekter om «verden etterpå», både på nettet og hos skrivetrengte intellektuelle. De er poetiske, flerstemte, velmenende, komplekse og solidariske, men de vil forbli like vidløftige som nytteløse så lenge de ikke angriper selve arkitekturen i et EU som med tiårene er blitt en «globalisering i miniatyr».² Selv når EU-lederne forskrekket ser at handelsnormene de drømmer om å påtvinge resten av planeten for å få markedstilgang sprenges i fillebiter, klamrer de seg til disse utdaterte og skadelige «reglene». For å selge Audi-er i Myanmar er EUs eneste ideal, det eneste sivilisasjonsprosjektet unionen har klart å klistre navnet sitt til.