En gang i tiden dukket det opp en idé om at Afrika var «framvoksende». Ideen stammer sannsynligvis fra Richard Nixons rapport The Emergence of Africa (1957). USAs daværende visepresident hadde nettopp kommet hjem fra en Afrika-turné der han hadde møtt et dusin ledere, deriblant presidentene Kwame Nkrumah (Ghana) og Gamal Abdel Nasser (Egypt). Hvor var det snart uavhengige Afrika på vei? Det var hovedspørsmålet i rapporten som bar preg av frykt for at sovjetisk «propaganda» og den miserable situasjonen til de svarte i USA skulle drive det postkoloniale Afrika mot kommunismen. Nixon var uforskammet nok til å påpeke den gang at ingenting «vokser fram» i et tomrom, men alltid fra noe. Slike språklige forbehold forsvant mer eller mindre da finansindustrien stakk av med ordet to tiår senere.
Siden «tredje verden» ikke var et særlig attraktivt uttrykk for potensielle investorer, med fattigdommen man forbandt med det, foretrakk finanssektoren på begynnelsen av 1980-tallet det nye og mer dynamiske begrepet «framvoksende markeder». Under den franske revolusjonen oppfant det framvoksende borgerskapet nye ord for å endre tingenes tilstand, mente den sosialistiske journalisten Paul Lafargue i 1894. I nyliberalismens tidsalder trenger man ikke lenger nye ord for å forvandle virkeligheten – noe som ville krevd innsats og fantasi. Det er mer lønnsomt å investere i flertydighet, det gir minimal risiko og maksimal avkastning. Slik ble «framvoksende» endemålet for land med et historisk formål som nå sammenfalt med den globale finanssektorens forventning om vekst og avkastning. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
