Pengenes andre ansikt

Penger er makt. Ikke bare på grunn av hva som kan kjøpes med dem, men kanskje enda mer for deres andre ansikt: gjeld. Kreditoren har i de fleste tider hatt en enorm makt over skyldnerne. I Athenernes statsforfatning forteller Aristoteles om hvordan athenerne før demokratiet ble innført, opplevde en «lang periode med politisk strid mellom overklassen og folket». «Ikke bare var styret fullstendig oligarkisk, men de fattige, med kvinner og barn, var slaver under de rike», skriver han. «All jord var i hendene på noen få, og hvis leien ikke ble avlevert, risikerte både jordarbeiderne selv og deres barn å bli bortført. Alle som fikk lån, måtte stille sin egen person som sikkerhet. Det massene opplevde som det tyngste og bitreste var den slavetilstand som det politiske systemet holdt dem i.»

I dag er gjelden mer regulert, skyldnerne har større rettigheter og gjeldsslaveri er for det meste en metafor. Samtidig har gjeld de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som omgir våre liv: Studiegjeld, boliggjeld, bedriftsgjeld og offentlig gjeld binder opp framtiden. Den enes penger er den andres gjeld. Gjeld gir mulighet til forbruk langt over planetens tåleevne, men også mer eller mindre nyttige investeringer, og er med det hovedmotoren for økonomisk vekst i dag. Etter finanskrisen i 2008 har finanssektoren blitt oversvømt av kvantitative lettelser og redningspakker fra sentralbanker og stater i håp om å holde veksten oppe gjennom å gi finanssektoren mulighet til å pøse midler inn i andre deler av økonomien. Gjelden har vokst drastisk for stater, bedrifter og husholdninger, som med koronakrisens økonomiske bråstans nå sliter med å betjene den. (…)