Noen husker kanskje Audrey Hepburn i George Cukors My Fair Lady (1938) gjenta med en knapt hørbar stemme et uoversettelig ordspill på befaling fra en tyrannisk Rex Harrison: The rain in Spain stays mainly in the plain. Hun selger fioler på gata og roper til forbipasserende med en sterk cockney-aksent; han er lingvist og har inngått et veddemål om at han kan få henne til å bli tatt for hertuginne ved å lære henne å snakke ordentlig. Det er starten på en vakker fortelling som ender med at den unge kvinnen fra filleproletariatet reddes av de små tegnene på dannelse og blir innlemmet i borgerskapet.
Færre har nok fått med seg at dialekt som sosial markør er ledemotivet i Pygmalion (1912), skuespillet til George Bernard Shaw (1856–1950) som filmen bygger på. Eller at Shaw i sin tid var en framstående sosialist i England. Han delte blant annet talerstol med kunstneren William Morris og den da tilårskomne Friedrich Engels på markeringen av arbeidernes dag 1. mai 1891. Noen tiår senere tok han Stalin entusiastisk i hånden på et besøk i Sovjetunionen og rådet ham til å passe seg for engelskmennene: Shaw var selv irsk.1Se Ivan Maïski, Journal 1932–1943, les Belles Lettres, Paris, 2017.
Som dubliner i et Irland som fortsatt var økonomisk og politisk underordnet England, og kulturelt marginalt sammenlignet med London, valgte ikke Shaw å stake ut en irsk identitet slik samtidige forfattere gjorde, på mer eller mindre kontrært vis: William Butler Yeats med sin gjenoppliving av keltisk folklore (han mottok Nobelprisen i litteratur i 1923, to år før Shaw), James Joyce med sin satire over livet i Dublin. Shaw ble derimot det litteraturkritikeren Pascale Casanova kaller en «assimilert forfatter», og valgte mer konvensjonelt å integrere seg i England – eller rettere sagt London.2Pascale Casanova, La République mondiale des lettres, Seuil, Paris, 2008. I 1876 flyttet han til den engelske hovedstaden, hvor han tilbrakte dagene med å lese på British Museum, slik Karl Marx hadde gjort før ham, og sosialistene han ble kjent med her var alle internasjonalister. Han fikk Marx’ datter Eleanor til å spille Nora i en privat oppsetning av Henrik Ibsens Et dukkehjem (1879). De var begge begeistret for Ibsens subversive naturalisme og moderne heltinner – Shaw støttet kvinnenes kamp for stemmerett.
Underholdende middelklassekritikk
Shaw var lidenskapelig opptatt av musikk og litteratur. Selv opplevde han først motgang som forfatter (bare William Morris så noen verdi i hans første romaner, utgitt som føljetonger i sosialistavisene) og var tvunget til monotont lønnsarbeid, før han fikk sitt gjennombrudd som kunstkritiker. Da begynte han å utvikle den offentlige personligheten som skulle gjøre ham berømt, på samme tid som Oscar Wilde, en annen irsk sosialist: Den bitende pennen som får maskene til å falle, det satiriske vitnet til den borgerlige modus vivendi, og framfor alt paradoksmakeren.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Ironien hans utfoldet seg hovedsakelig på scenen, der Shaws komedier møtte stadig større suksess på 1890-tallet. Han var inspirert av Ibsen, som praktiserte «en fryktelig kunst med å skyte skarpt mot publikum» og hadde skapt et teater hvor «vi ikke er smigrede tilskuere som slår i hjel en ledig time med oppfinnsom og morsom underholdning: Vi er ‘skyldige som ser på et skuespill’».3George Bernard Shaw, The Quintessence of Ibsenism, i The Works of Bernard Shaw, Constable, London, 1891. Shaw siterer Shakespeares Hamlet. Shaw anglifiserte og politiserte det han mente var «kjernen i ibsenismen»: de falske idealers tragedie. Denne tragedien blir i hans fire Plays Pleasant en komedie om de falske idealene som det viktorianske borgerskapet lurer seg selv med: kristensosialismen i Candida (1894), som Shaw viser den narsissistiske og urettferdige siden av; militarismen og sjåvinismen i Arms and the Man (1894).
I de tre Plays Unpleasant angriper han med komikk og romantiske intriger mer direkte et samfunnsproblem. Widower’s Houses (1892) handler om en ung lege som får vite at hans forlovedes formue stammer fra ågerrenter fra fattige slumbeboere i London. På originalt vis vever Shaw sammen de to nivåene, det sosiale og det sentimentale. Den sosiale nøden havner ikke i bakgrunnen, men utgjør selve mulighetsbetingelsen for en romantisk komedie: Slummen forsyner legen og hans forlovede med kapitalen de trenger for å gifte seg, men avsløringen av denne skandalen ødelegger ekteskapet, før alt begynner på nytt igjen. Både Shaws behagelige og ubehagelige stykker ender som oftest med en tilbakevending til status quo. Middelklassen er både publikum og studieobjekt for ham. Han serverer tilskuerne «ubehagelige sannheter» i en time eller to, men i former og på steder som nøytraliserer kritikken og gjør den til populær underholdning.
Motsetningsfylt drama
Men som Bertolt Brecht påpekte: «Shaws dramatiske verk overskygget de andre i hans generasjon nettopp fordi de så fryktløst appellerte til forstanden. Hans verden er en verden som skapes gjennom standpunkter. Standpunktene er skjebnen til rollefigurene hans. For å lage et stykke oppfant Shaw intriger som gir rollefigurene hans muligheten til å uttrykke så godt som mulig sine standpunkt og motsette seg våre.»4Bertolt Brecht, «Ovation für Shaw» (1926), i Bertolt Brecht, Gesammelte Werke, vol. 15, Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main, 1967.
En samfunnsgruppe glimrer imidlertid med sitt fravær i Shaws rollegalleri: proletarene. De dukker bare opp isolert, med de komiske trekkene til tjeneren eller oppkomlingen. Denne betydningsfulle unnlatelsen kan delvis forklares av at Shaw var påvirket av sosialdarwinismen til filosofen og sosiologen Herbert Spencer (1820–1903), og fascinert av tanken om «overmennesket».
Denne fascinasjonen er spesielt synlig i hans historiske stykker. Her framstiller han overmennesket gjennom skiftende tider og klesdrakter, enten det er Napoleon (The Man of Destiny, 1895), Jeanne d’Arc (Saint Joan, 1923) eller den reinkarnerte Don Juan (Man and Superman, 1903), med den samme antiromantiske, praktiske sansen, de samme militærkunnskapene og det samme ledertalentet. Shaw lager også en teori om denne figuren i The Revolutionist’s Handbook and Pocket Companion (1903). Her fordømmer Shaw, gjennom den fiktive skikkelsen John Tanner, ideen om et «proletært demokrati» og etterlyser et «demokrati av overmennesker». Kort sagt er Shaws teater ikke bare frigjørende, men også fanget av sine motsetninger, av en egalitarisme med en tvilsom fascinasjon for overmennesket og en sosialisme som gir blaffen i arbeiderne.
Elitistisk sosialisme
For grensene for Shaws dramatikk gjenspeiler begrensingene i fabianismen – den britiske sosialismen som oppsto på midten av 1880-tallet og etter hvert forsynte Labour med både (borgerlige) ledere og en ideologi (sosialistisk gradualisme). Gradualismen gikk ut på å innføre sosialisme gradvis gjennom valgdeltakelse, snarere enn brått gjennom revolusjon. Fabian Society som ga opphav til reformbevegelsen hentet navnet sitt fra den romerske generalen Fabius Cunctator, «forsinkeren», som overvant Hannibal med sin pragmatiske forsiktighet. Selskapets emblem var en ulv i fåreklær.
De første pamflettene Fabian Society utga etter grunnleggelsen i 1884 analyserte imidlertid kildene til kapitalistisk produksjon i marxistiske termer om privat rett til produksjonsmidlene og utvinningen av merverdi. På bakken allierte fabianerne, mange av dem intellektuelle og kunstnere, seg med de andre sosialistbevegelsene som dukket opp som følge av økonomiske nedgangstider og uro blant arbeiderne. De forente krefter i kampen for åttetimersdagen og byggingen av en arbeiderbevegelse. Feministen og fabianeren Annie Besant støttet arbeidernes streik på fyrstikkfabrikken Bryant & May i 1888. Shaw, som meldte seg inn i Fabian Society i 1884, stilte sine talegaver til rådighet for Morris’ kommunistparti, Den sosialistiske liga, og tok sammen med ham til orde for å avskaffe privat eiendom.
Men Shaw brøt med marxismen etter at han oppdaget den økonomiske teorien om «marginal nytteverdi», utviklet av økonomene William Jevons og Philip Wicksteed ut fra ideen om at verdien av forbruksvarer er proporsjonal med bruken av dem. På samme tid opplevde han også bitterhet etter at myndighetene brutalt slo ned massedemonstrasjonen mot arbeidsledighet 13. november 1887. Arbeidsverdi og merverdi ble skjøvet til side av et verdibegrep basert på nytte. Politiets framferd mot arbeiderne på «den blodige søndagen» i november overbeviste samtidig Shaw om at arbeiderklassen ikke kunne være drivkraften for samfunnsendring og at opprør ikke ville føre fram.5Se Edward Palmer Thompson, William Morris: Romantic to Revolutionary, Lawrence & Wishart, London, 1955.
I likhet med Fabian Society, hvor han hadde en sentral rolle, vendte han seg bort fra revolusjonær sosialisme og klassekamp til fordel for en elitistisk sosialisme som overlot makten til et opplyst byråkrati. Det brakte ham farlig nær eugenikken og en viss beundring, spesielt på starten av 1930-tallet, for Hitler og Mussolini.
Villedet av fabianerne
Fabianerne ble mindre opptatt av å overta produksjonsmidlene enn å omfordele verdiene skapt i landbruket og industrien gjennom økte skatter.6Se George Bernard Shaw (red.), Fabian Essays in Socialism, London, 1889. Overgangen til sosialismen var etter deres syn en toppstyrt endring, som størstedelen av befolkningen, slik Shaw spådde i The Revolutionist’s Handbook and Pocket Companion, ikke engang ville få med seg. Det endelige målet var hele tiden å innføre en «kommunesosialisme» ut fra de eksisterende kapitalistiske strukturene.
Fabian Society var, sammen med Independent Labour Party og deler av den britiske fagbevegelsen, med på å starte Labour i 1900 og gjorde sin sosialisme til partiets ideologi og program. Det var denne sosialismen som vant fram i 1945 med Labours valgseier og innføringen av et fabiansk nasjonaliseringsprogram (kraft, transport, sentralbanken og stålindustrien).
Shaw døde i 1950, så å si samtidig med venstrefabianismen, for et år senere kuttet Fabian Society sine siste bånd til en sosialisme man mente var utdatert og skylden i svake valgresultat.7Se Tom Nairn, «The nature of the Labour Party, part 2», New Left Review, London, 1. november 1964. Her ble grunnlaget for fabianeren Tony Blairs «New Labour» på 1990-tallet lagt.
I april i år kritisere lederen for Fabian Society, Andrew Harrop, Jeremy Corbyn for å ha drevet Labour mot venstre. Fabian-emblemet betegnet en gang sosialismens infiltrasjon i borgerskapet. I dag er fabianismen blitt borgerskapets infiltrasjon i sosialismen. Lenin sa om Shaw at han var en ærlig mann som var blitt villedet av fabianerne. I Back to Methuselah (1921) skrev Shaw selv: «Du ser ting og du sier: hvorfor? Jeg drømmer om ting som aldri har eksistert, og jeg sier: hvorfor ikke?»
Oversatt av redaksjonen
Marion Leclair er foreleser ved henholdsvis Universitetet i Artois.
Edward Lee-Six er foreleser ved École normale supérieure i Paris.
- 1Se Ivan Maïski, Journal 1932–1943, les Belles Lettres, Paris, 2017.
- 2Pascale Casanova, La République mondiale des lettres, Seuil, Paris, 2008.
- 3George Bernard Shaw, The Quintessence of Ibsenism, i The Works of Bernard Shaw, Constable, London, 1891. Shaw siterer Shakespeares Hamlet.
- 4Bertolt Brecht, «Ovation für Shaw» (1926), i Bertolt Brecht, Gesammelte Werke, vol. 15, Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main, 1967.
- 5Se Edward Palmer Thompson, William Morris: Romantic to Revolutionary, Lawrence & Wishart, London, 1955.
- 6Se George Bernard Shaw (red.), Fabian Essays in Socialism, London, 1889.
- 7Se Tom Nairn, «The nature of the Labour Party, part 2», New Left Review, London, 1. november 1964.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
