Spill for galleriet om u-landsgjeld

Den 13. april fikk Emmanuel Macron hele verdens oppmerksomhet da han krevde en «massiv annullering» av afrikanske lands gjeld for å hjelpe kontinentet å takle koronapandemien – en gjeld som doblet seg fra 2010 til 2018, til 195 milliarder dollar. Noen timer senere tok G20 avstand fra den franske presidentens initiativ og åpnet kun for en betalingsutsettelse til de fattigste landene.

Det franske forslaget var mest et spill for galleriet. For den franske staten er kreditor for 41 afrikanske land med lån på til sammen 14 milliarder euro,¹ altså mindre enn tre prosent av kontinentets bilaterale utenlandsgjeld, mens Kina sitter på minst 20 prosent.² Selv om den franske staten skulle slette all gjelden den sitter på, noe som utvilsomt vil være bra, vil det ha liten innvirkning på de afrikanske gjeldsproblemene. Snarere bør hele det internasjonale systemet for gjeldsordninger reformeres.

To fluer

Frankrike er en av stormaktene som i 1944 opprettet Bretton Woods-institusjonene Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, som begge er sentrale i gjeldsordninger for stater. Frankrike var også med på å starte Parisklubben i 1956, som i dag omfatter 28 kreditorland og har kontor i det franske finansdepartementet. I sine 64 år har Parisklubben behandlet 434 restruktureringer av statsgjeld for 90 ulike land.³ På tross av sin betydelige rolle har Parisklubben ingen legitimitet. Den kaller seg en ikke-institusjon, den har verken statutter eller noen definert juridisk status. Den styres bare etter noen veiledende prinsipper, blant annet «solidaritet mellom kreditorene».⁴ Kort fortalt, ingen av medlemslandene i Parisklubben kan på egen hånd nedskrive gjelden til et land. Sammen med IMF, som har observatørstatus i klubben, har dette kreditorkartellet tatt skjeve beslutninger og påtvunget nyliberale tiltak helt siden strukturtilpasningsplanene på 1980-tallet.

Parisklubben var tidligere kreditor for det meste av gjelden, men er nå bare en kreditor blant andre. I 2007 eide medlemmene 50 prosent av den bilaterale gjelden til lavinntektsland. I 2018 var andelen nede i ti prosent. Samtidig økte Kinas andel fra 2 til over 25 prosent.⁵ På tross av stadige diskré invitasjoner fra medlemslandene, er Kina ennå ikke med i klubben. Så hvis Parisklubben virkelig ønsket å slette gjelden til de afrikanske landene, har den ikke lenger stort nok fundament til å tvinge de andre bilaterale kreditorene til å gjøre det samme, spesielt ikke Kina. Mye av den offentlige utenlandsgjelden er også i hendene på private kreditorer, og dermed utenfor Parisklubbens kontroll. Det er heller ingen tilfeldighet at FN-konferansen for handel og utvikling (UNCTAD) nok en gang har bedt om at det må opprettes en internasjonal uavhengig instans for restrukturering av statsgjeld. Det er noe Parisklubben, med støtte fra IMF, G20 og International Institute of Finance (IFF, som representerer 500 banker), alltid har vært imot.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Macrons krav om en massiv annullering av afrikansk gjeld var et forsøk på å slå to fluer i ett smekk. For det første presse Kina opp i et hjørne ved å oppfordre landet til å annullere gjelden det eier. Og så, hvis det første lykkes, å få Kina til å bli med i Parisklubben for å forsikre seg om at konkurrentene ville gjøre det samme ut fra et annet prinsipp i klubben, nemlig «prinsippet om likebehandling mellom kreditorene». Med denne PR-operasjonen ville den franske presidenten sette Frankrike og Parisklubben i sentrum for forsøkene på å lette landenes gjeldsbyrde, med de politiske og økonomiske interessene som følger med. Slik gikk det ikke.

Felles front

Hvis vi bare ser på lavinntektslandene bruker 46 av dem mer på å nedbetale gjeld (7,8 prosent av BNP) enn på helse (1,8 prosent).⁶ En sletting av gjelden vil dermed gi dem et kjærkomment pusterom. Men her er det viktig å skille mellom gjeldsordningene. Gjeldssanering betyr at man tar hele eller deler av gjelden, både kapitalen og rentene, og erstatter nedbetalingssummen med et nulltall. Kreditorene får altså ikke tilbake pengene sine. Alle kreditorene vet at det er en fare for at dette vil skje, det er derfor kreditoren blir belønnet med renter. Ecuador, Egypt, Jamaica, Mosambik, Namibia, Peru, Sierra Leone og Tyskland er eksempler på land som har fått gjelden sin slettet.

En gjeldslettelse eller restrukturering er noe helt annet. Da kan en (vanligvis minimal) del bli slettet, mens nedbetalingsplanen for resten av gjelden endres. Man utsetter nedbetalingen og/eller utvider nedbetalingstiden, reforhandler rentenivået eller refinansierer gjelden ved å gjøre den om til investeringer der kreditoren får eierandeler i ulike sektorer i landet. Med en slik gjeldsordning blir bare den andelen som kreditorene anser som ikke-bærekraftig reforhandlet, for å unngå mislighold uten å miste sitt jerngrep om de forgjeldede landene.

Ikke overraskende har kreditorene siden slutten av mars foretrukket den siste løsningen. IMF og Verdensbanken ber om at de bilaterale kreditorene restrukturer gjelden og gir betalingsutsettelser, uten å gjøre det samme selv. For den økonomiske hjelpen disse institusjonene nå gir til landene i sør er for det meste lån betinget av privatiseringer og andre nyliberale tiltak.

De private kreditorene har ikke lovet noe som helst, mens G20 har annonsert en betalingsutsettelse til 2022. Og disse tiltakene gjelder bare for 77 land, som representerer åtte prosent av den offentlige utenlandsgjelden til landene i sør. Det vil i sum si: Ingen gjeldssanering, bare en betalingsutsettelse for 3,6 prosent av gjelden til disse landene.

Landene i sør burde dermed umiddelbart slutte å betale på gjelden og bestride den. Det finnes gode historiske eksempler og folkerettslige argumenter for å gjøre det: force majeure, nødssituasjon eller at omstendighetene har endret seg fundamentalt.⁷ Det finnes også andre argumenter, som at gjelden er ulovlig, odiøs og illegitim fordi den stammer fra kolonitiden eller diktaturer. Landene i sør burde danne felles front for å avvise gjelden. Vi trenger en internasjonal mobilisering for å sette gjeld på dagsorden i de offentlige debattene og legge press på lederne våre.