Styrt av de verste

Den amerikanske statsviteren Stanley Hoffmann mente at den beste forklaringen på hvorfor andre verdenskrig brøt ut fantes i Eugène Ionescos Neshornet (1960). Det absurde teaterstykket fanget, ifølge ham, «bedre enn noe historisk eller samfunnsvitenskapelig verk alle absurditetene og tragediene i denne lange ferden ned mot fordervelsen».¹ Ionescos allegori, hvor en hel befolkning (med unntak av én mann) blir til neshorn, viser hvordan totalitær tankegang kan vinne over selv de minst føyelige sinn.

Absurd satire har vært mange kunstneres foretrukne innfallsvinkel til samtidens store problemer. I Diktatoren (1940) spilte Charlie Chaplin både diktatoren Adenoid Hynkel (åpenbart basert på Adolf Hitler) og en forfulgt fattig jødisk barberer. I en av de mest minneverdige scenene skimtes tragedien bak det burleske: Diktatoren griper en globus og kjæler med den, før han begynne å leke oppglødd med den som en ballong (som lufta snart skal gå ut av) og forestiller seg at han er «verdens hersker». I en annen scene møter han sin kollega Benzino Napaloni, Benito Mussolinis dobbeltgjenger, i en frisørsalong og konkurrerer om å heise frisørstolen sin høyest.

I 1997 fikk den italienske dramatikeren og skuespilleren Dario Fo Nobels litteraturpris for «å etterligne de middelalderske gjøglerne i å refse makten og gjenreise de undertryktes verdighet». Hans mest kjente stykke, En anarkists tilfeldige død (1970), tar utgangspunkt i etterforskningen av bombeangrepet i Milano i 1969, hvor en anarkist som var mistenkt for å stå bak² falt ut fra fjerde etasje i politikammeret. Ble anarkisten drept, tok han sitt eget liv eller var det rett og slett en ulykke? En rømling fra et psykiatrisk sykehus tar tak i saken og utgir seg for å være etterforskningsdommer. Så følger en delirisk etterforskning som skaper forvirring hos politiet.

Helt siden Aristofanes har satire mot de mektige vært en sikker suksess. Klovneriet åpner for å si det uutsigelige. Mens noen komikere har spøkt med at de gjerne skulle sittet med makten, har andre tatt skrittet fullt ut. I det franske presidentvalget 1981 kastet komikeren Coluche seg for en kort periode inn i valgkampen med slagordet: «Inntil nå har Frankrike vært delt i to, med meg vil det havne på alle fire [i latterkrampe].»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Etter at makteliten mistet troverdigheten i kjølvannet av finanskrisen i 2008, fikk humoristene vind i seilene. I 2009 dannet komikeren Beppe Grillo den italienske Femstjernersbevegelsen, som har snudd opp ned på landets politikk. Volodymyr Zelenskij i Ukraina var først og fremst kjent for sin rolle i den satiriske tv-serien «Folkets tjener». Han spilte en historielærer som blir president for å gjøre slutt på korrupsjonen i landet. I fjor vant den politiske ferskingen en knusende seier i det ukrainske presidentvalget.

Amin og Ceaușescu

Med stykket Kong Ubu skapte Alfred Jarry (1873–1907) selve arketypen av den griske og blodtørstige tyrannen. Den første (og siste) oppsetningen på Théâtre de l’Œuvre i Paris 10. desember 1896 vakte skandale med sitt vulgære språk og uhørte ytringer. Ubu, Macbeths «patafysiske fetter», dreper polske kong Vencelas og tar hans plass. Ved makten dreper han så mange at tilhengerne hans forlater ham og jager ham fra tronen med hjelp fra den russiske tsaren. Ubu setter så kurs for Frankrike.

Ubu er i stand til alt, en enfant terrible som «sier idiotiske setninger med autoriteten til en slamp».³ Han er et grotesk og nedrig vesen, og legger ikke skjul på det. Han skryter til og med av en viss transparens når han svulstig utbasunerer sine planer og metoder: «Jeg har æren av å kunngjøre at for å berike kongedømmet vil jeg ta livet av alle adelsmennene og konfiskere deres eiendeler.»⁴ Eller: «Jeg skal berike meg selv, jeg gir ikke bort en døyt!» Han viser seg også likegyldig, eller full av forakt, overfor reglene han selv har vedtatt. Megalomant og autoritært omtaler han seg selv i første person flertall.

Forrige århundre manglet verken ubueske ledere, kuppgeneraler eller blodtørstige klovner, som for eksempel Idi Amin, som satt med makten i Uganda fra 1971 til 1979 og tok livet av flere hundre tusen av sine landsmenn.⁵ I Romania var Nicolae Ceaușescu selve inkarnasjonen av den absolutte maktens barnslige galskap, med sine selvforherligende faraoiske monumenter og selvtildelte titler som «Karpatenes geni» og «Tenkningens Donau».

«Førsteklasses kleptokrater»

Med det nye årtusenet dukket en ny Ubu-type opp i skjæringspunktet mellom nyliberal ideologi og pengenes økende makt i politikken. Allerede i 2002 bekymret Dario Fo seg for Italias statsminister, milliardæren Silvio Berlusconi: «Vi står her foran det mest absurde paradokset, et paradoks verdig Kong Ubu, det umuliges farse: Lover lages utelukkende for kongen, ministre velges fra hans hoff, og de forsvarer bare hans interesser. Og offentligheten applauderer. I beste fall utstøter noen en indignert rap. Alt dette viser at både il Cavalieri og hans menn er fullt klar over at de har all makt i sine hender og at de kan handle fullstendig ustraffet.»⁶

Tendensen skjøt fart med Donald Trumps valgseier i 2016. Hjernen bak seieren, den infame Steve Bannon (som Trump siden har kastet ut av administrasjonen sin), var helt fra begynnelsen av ærlig om at hans store politiske prosjekt var å «dekonstruere den administrative staten», det vil si å rive ned institusjonene etablert med New Deal og utvidet på 1960-tallet med Great Society-reformene. I sin bok The Fifth Risk (risikoen for uforutsigbare farer som bare erfarne statsbyråkrater kan håndtere) ser den amerikanske journalisten Michael Lewis nærmere på Trump-administrasjonens dekonstruksjon:⁷ De unnlater å fylle visse stillinger eller bare fylle dem midlertidig, bygger ned eksisterende statsorganer, tømmer dem for innhold og kutter midlene deres, diskrediterer ekspertene og anklager dem for lyssky planer (det var slik han for to år siden stanset arbeidet med å forberede USA på en kommende pandemi). Selv før han flyttet inn i Det hvite hus ble Trump illsint da han fikk vite at rådgiverne hans hadde samlet inn penger for å lønne et overgangsteam som skulle granske potensielle kandidater til posisjoner i administrasjonen hans (den kommende presidenten er pålagt av loven å forberede maktovertakelsen, et arbeid som kan finansieres både med føderale midler og private gaver). Han begynte å skrike: «Dere stjeler pengene mine! Dere stjeler de jævla pengene mine!»⁸

Etter å ha havnet på toppen av staten uten å ha noen som helst erfaring fra offentlig administrasjon, skal Trump ustanselig ha krevd ubetinget lojalitet fra byråkrater og samarbeidspartnere. Som dronningen i Alice i eventyrland reagerer han på misnøye med å beordre: «Av med hodet!» Han rensker stadig ut folk fra offentlige stillinger med påskudd som at de ble utnevnt av den forrige administrasjonen eller tilhører «dypstaten» som forsøker å hindre ham i å styre. Og fiendene blir utsatt for truende twittermeldinger eller annen trakassering. Da Trump fjernet John Brennans sikkerhetsklarering, hentet den tidligere CIA-sjefen og nå tv-kommentatoren fram et glemt ord i sitt svar til presidenten: «Kakistokratiet ditt er i ferd med å kollapse.»⁹

Ordet, fra gammelgresk kakistos («dårlig») og kratos («makt»), betyr «de verstes styre». Ordet, som dukket opp på 1600-tallet for å betegne et styre med de minst kvalifiserte eller minst samvittighetsfulle borgerne, har fått en ny aktualitet med Trump i USA og Jair Bolsonaro i Brasil. Journalisten Alexander Nazaryan har gått gjennom kvalifikasjonene til Trump-administrasjonen. Her fant han et bredt spekter av galninger, kjent for sine interessekonflikter og manglende kompetanse i stillingene de er utnevnt til, «en orgie for førsteklasses kleptokrater».

Om målet til denne gjengen markedsfanatikere er å redusere statens størrelse til man kan «drukne den i et badekar», som Grover Norquist, skattemotstander og leder for Americans for Tax Reform, en gang sa, så er det ingen grunn til å legge skjul på inkompetansen, siden den bidrar til å diskreditere staten. Før Den store depresjonen ble kakistokratiet til og med hyllet. I 1928 sa en tidligere leder for det amerikanske handelskammeret, Homer Ferguson: «Statens beste tjener er den verste. En førsteklasses mann i det offentliges tjeneste er skadelig. Han tærer på våre friheter. Jo bedre han er og jo lenger han blir der, desto farligere er han».¹⁰

Oversatt av redaksjonen

Ibrahim Warde er førsteamanuensis ved Tufts University (USA).

1
Stanley Hoffmann, «The Arrival of World War II: An Anticlimax», The New York Times, 1. september 1989.
2
Senere etterforskning avdekket at en nyfascistisk gruppe hadde utført bombeangrepet som drepte 17 mennesker, for å legge skylden på den radikale venstresiden. Det ble også funnet indikasjoner på at italiensk etterretning og NATOs stay-behind-styrke i Italia, Gladio, var involvert.
3
Alfred Jarry, «Questions de théâtre», La Revue blanche, Paris, 1. januar 1897.
4
Alfred Jarry, Kong Ubu, overs. av Kjell Helgheim, Solum, Oslo, 2015.
5
Blant filmene som er laget om ham, finnes General Idi Amin Dada: et selvportrett av Barbet Shroeder (1974) og The Last King of Scotland (2007) av Kevin Macdonald.
6
Dario Fo, «Le nouveau fascisme est arrivé», Le Monde, 11. januar 2002.
7
Michael Lewis, The Fifth Risk: Undoing Democracy, W.W. Nortonn, New York, 2018.
8
Michael Lewis, se over.
9
Avi Selk, «Kakistocracy, a 374-year-old word that means ‘government by the worst’, just broke the dictionary», The Washington Post, 13. april 2018.
10
Thomas Frank, The Wrecking Crew: How Conservatives Rule, Metropolitan Books, New York, 2008.