I horisonten skimter jeg de mange tusen røde mursteinshusene i La Paz og tvillingbyen El Alto. Fjellet Chacaltaya (5395 meter over havet) ligger i Cordillera Real, tretti kilometer nord for Bolivias administrative hovedstad. Hundre meter fra toppen ender den slyngete veien i en liten parkeringsplass med utsikt over høysletta Altiplano. Vinden røsker i vinduslemmene til noen forlatte bygg som minner om skihyttene i Alpene. Denne malplasserte arkitekturen midt i Andesfjellene står som en påminnelse om at for et knapt tiår siden hadde Chacaltaya verdens høyestliggende alpinanlegg. Her trosset Bolivias velstående hårnålssvingene og høyde-syken for å stå på ski i den sørlige sommeren (fra desember til mars): I Bolivia er vinteren tørketid, mens det er i regntiden om sommeren det snør. Eller rettere sagt, snødde.
«Her lå det en femten meter tykk isbre på 1990-tallet», forteller Edson Ramirez og peker på fjellsiden hvor noen rustne, vridde metallstenger står igjen etter skitrekket. Vann- og breingeniøren ved Institutt for hydrologi og hydraulikk på universitetet Mayor de San Andrès (IHH-UMSA) i La Paz har i nær tretti år overvåket isbreene i den tropiske delen av Andesfjellene (den delen av fjellkjeden som strekker seg gjennom Venezuela, Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia). «I 2003 advarte jeg om at denne 18 000 år gamle breen ville forsvinne i 2015. Jeg var for optimistisk. Den siste isen smeltet mellom 2009 og 2011», sukker Ramirez. «Det er ekstremt urovekkende.» I dag er navnet alt som gjenstår av breen: Chacaltaya betyr «isbro» på aymara.
Fra mistro til uro
Etter noen timers kjøring gjennom Cordilla Real ankommer vi vestsiden av Huayna Potosí. Ifølge forskeres beregninger er denne majestetiske gigantbreen også dømt til å forsvinne. Den mørke fjellsiden rundt breen varmes opp av sola og gjør at smeltingen vil gå enda fortere. «Hvert år mister breen to meter i tykkelse og trekker seg tjue meter tilbake», forteller Ramirez. «Beregningene våre viser at siden 1980 har Cordillera Real mistet 37 prosent av breoverflaten, og millioner av bolivianere er avhengig av vannet fra breen.»
Ingeniørene Edson Ramirez og Francisco Rojas tar meg med til en beskjeden bondegård overfor breen, hvor de har installert en værstasjon som måler nedbør, temperatur, vindstyrke og -retning. Rojas har laget målestasjonen selv for å spare penger: «Med 3D-printer, trakter og plastrør har jeg laget 25 apparater for totalt 25 000 dollar. Det er det samme som det koster å kjøpe ett apparat», sier ingeniøren og smiler.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Den 73-årige bonden Don Guillermo Aruquipa holder lamaer, sau og kyr. Han forteller om endringene: «Da jeg bosatte meg her med familien min i 1974, gikk breen helt ned til kanalen der borte», sier han og tegner en linje i horisonten langt nedenfor dagens brearm. «Breen var blå! Slik er det ikke lenger.» Temperaturøkningen endrer økosystemet. «Her er det nå fullt av en av type larve vi aldri tidligere har sett. Lamaene mine svelger dem og blir syke.»
Han tilbyr oss ost. «Vi blir godt mottatt», sier Ramirez. «Det holder å forklare hva vi gjør og hvorfor vi gjør det.» Tidligere var fjellfolket skeptiske til folkene som kom hit fra byen. De ødela flere av målestasjonene. Med støtte fra Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB) laget hydrologer fra de fire landene i Det andinske fellesskap (Bolivia, Peru, Ecuador og Colombia) i 2014 en informativ kalender hvor de forklarer hva de holder på med. «Nå ødelegger bøndene ikke lenger utstyret vårt», sier Ramirez. « Tvert imot ber mange oss om å sette ut målere, for de er urolige og ønsker informasjon».
Endring uten sidestykke
De fleste isbreene på jorda har trukket seg tilbake etter at den «lille istiden» endte på midten av 1800-tallet. Tilbaketrekningen har skutt fart siden slutten av 1970-tallet, og i Andesfjellene har endringene ikke vært så store siden begynnelsen av 1700-tallet.1Antoine Rabatel et al., «Current state of glaciers in the tropical Andes: a multi-century perspective on glacier evolution and climate change», The Cryosphere, Göttingen, nr. 7, 22. januar 2013. Her smelter breene enda raskere enn mange andre steder i verden og gir et betydelig bidrag til høyere havnivå, forklarer en gruppe franske breforskere.2Etienne Berthier et al., «Two decades of glacier mass loss along the Andes», Nature Geoscience, London, nr. 12, 16. september 2019. «Det drastiske tapet av isbreer de siste årene har sammenfalt med ekstremt tørt vær siden 2010 og bidratt til å forsterke denne alvorlige, langvarige tørkens negative innvirkning på vannressursene», bemerker de.
«I Bolivia har noen isbreer mistet to tredjedeler av sin masse eller mer siden 1980-tallet», forteller Unesco i The Andean Glacier and Water Atlas som ble publisert i anledning Klimatoppmøtet (COP24) i polske Katowice i desember 2018. Atlaset konstaterer at i løpet av forrige århundre steg isgrensen med «45 meter i snitt» i den tropiske delen av Andesfjellene. Innen slutten av vårt århundre kan temperaturen her øke med «to til fem grader». Den siste isbreen i Venezuela vil forsvinne i 2021, og i 2050 vil sannsynligvis bare «de største breene på de høyeste toppene» være igjen. Selv «i scenarioene med moderat oppvarming» vil disse siste restene av fortidens klima i den tropiske delen av Andesfjellene miste «mellom 78 og 97 prosent» av sin masse innen slutten av århundret. Disse breene står for 61 prosent av vannforsyningen til La Paz i normalår, og 85 prosent i år med vannknapphet.
De fleste breene har allerede nådd «vanntoppen», det vil si punktet der vannføringen til områdene under er på sitt høyeste nivå før mengden smeltevann fra breen begynner å minke. For noen av breene inntraff vanntoppen allerede på 1980-tallet, og situasjonen vil bare bli verre. «Fjellområdet opplever en periode med endring uten sidestykke», bemerker Unesco, og trekker en parallell til sammenbruddet til Tiwanaka-sivilisasjonen på 1000-tallet i det som er dagens Bolivia, en kollaps som «sammenfalt med en rask og betydelig klimaendring».
En oppvåkning
«Vi har advart myndighetene siden 1990-tallet», forteller Edson Ramirez. «Men på den tiden var det få som følte at det hastet.» For de som bodde nedenfor breene betød raskere smelting på kort sikt overflod av vann. Selv på begynnelsen av århundret «var det fortsatt vanskelig å overbevise folk om at global oppvarming var en realitet», forteller Magali Garcia. Landbruksingeniøren fra Institutt for forskning og utvikling av kjemiske metoder (IDEPROQ) ved UMSA forsker på oppvarmingens konsekvenser for jordbruket: «Bøndene i Andesfjellene ser breene trekke seg tilbake, men de ser også at skylaget reduseres. Dermed steker sola mer, regnet blir mer konsentrert, og fordampningen skjer raskere selv når nedbørsmengden er den samme. Bøndene så hva som var i ferd med å skje allerede for et kvart århundre siden, fordi de hver dag står ansikt til ansikt med klimaet. Men ingen hørte på dem, spesielt ikke elitene i byene.»
Chacaltaya-breens forsvinning var en oppvåkning. Med dette ubestridelige beviset lanserte de fire landene i Det andinske fellesskap i 2012 et Prosjekt for tilpasning til innvirkningen av rask bresmelting i det tropiske Andes (PRAA), for å «øke overvåkningen» og «samle inn nyttig informasjon for beslutningstaking».3«Monitoreo de glaciares tropicales andinos en un contexto de cambio climatico», rapport fra IHH-UMSA, mai 2019. Breene blir nå overvåket med kameraer, sonder og droner, samt den bolivianske satellitten Tupac Katari (oppkalt etter en aymara-opprører på 1700-tallet). Samtidig har landenes myndigheter og ikke-statlige organisasjoner informert innbyggerne mer om den globale oppvarmingens innvirkning på vannressursene.
Solidaritet og slagsmål
Disse tiltakene kommer lovlig sent. Fra november 2016 til mars 2017 opplevde Bolivia sin verste tørke på et kvart århundre: Værfenomenet El Niño (oppvarming av havoverflaten utenfor den søramerikanske stillehavskysten) førte til 40 prosent mindre nedbør og en økning av middeltemperaturen på to–tre grader. Bolivia opplever regelmessig tørkeperioder i en vannsyklus på seks år, men i 2016 ble ikke bare Cochabamba, Oruro, Potosí og Sucre utsatt for vannknapphet. For første gang ble også de to millioner innbyggerne i byområdet La Paz og El Alto rammet.
Tørketiden, som vanligvis er fra april til september, varte hele året det året. Fra oktober ble det stadig flere kutt i vannforsyningen: «Vi hadde ikke vann i flere dager», forteller en butikkeier i sentrum av La Paz. «I byen Cochabamba er folk mer vant med tørke», forteller Magali Garcia. «De er bedre forberedt, og har vanntanker. Bøndene hadde også opplevd verre tørke i 1983, 1987 og 2006. Men innbyggerne i La Paz var hjelpeløse». Det ble innført vannrasjonering i 94 strøk, en tredjedel av hovedstaden, spesielt de mer velstående strøkene i sør. Vannkuttene kom som et sjokk for middel- og overklassen, som så vann i springen som en selvfølge. De som hadde råd til det kjøpte flaskevann. På landsbygda døde lamaer av tørst. Bønder ble ruinert. Skoleferiene måtte framskyndes flere dager, da vannforsyningen til skolene ble kuttet. Det var flere solidaritetsmarkeringer, men også krangler og slagsmål mellom innbyggerne.
21. november 2016 sammenlignet president Evo Morales katastrofen med et jordskjelv, erklærte unntakstilstand og kalte inn hæren. Samtidig ba han sine medborgere være tålmodige: «Strukturelle løsninger på krisen vil ta tid.» Vann ble rekvirert fra rurale samfunn: De så denne ressursen som sin egen og i bytte krevde de utbygging av infrastruktur. De fleste av landets tankbiler var brukt til transport av drivstoff og dermed uegnet til å frakte drikkevann. Bolivia måtte derfor få hjelp fra Argentina. Da tankbilene til slutt ankom byene, brøt det ut slagsmål mellom borgere med tynnslitte nerver.
Usikker framtid
Krisen flyttet seg etter hvert inn i politikken: Allerede i år 2000 hadde privatiseringen av vannforsyningen i Cochabamba og en dobling av vannprisene ført til store protester, som myndighetene brutalt slo ned. President Gonzalo Sanchez de Lozada og en av hans ministre flyktet i 2003 til USA, hvor de i 2018 ble dømt for volden i en domstol i Florida.4Jf. filmen Tambien la Lluvia, av Iciar Bollain (Frankrike, Spania og Mexico, 2010). Etter at Morales ble valgt i 2006 ble privatiseringen opphevet. Han opprettet også et vann- og miljødepartement. I grunnloven for den flernasjonale staten Bolivia, som ble godkjent av en folkeavstemning i 2009, er tilgang til vann en grunnleggende rettighet og «markør for folkets suverenitet» (artikkel 16 og avsnitt 373). Det var også på initiativ fra Bolivia at FNs generalforsamling i juli 2010 vedtok en resolusjon som erklærte at retten til trygt og rent drikkevann er en grunnleggende menneskerett.5Resolusjon A/64/L.63/Rev.1.
Under tørken i 2016 demonstrerte tre–fire tusen innbyggere fra de velstående strøkene sør i hovedstaden mot regjeringen. Vannkrisen fullbyrdet skilsmissen mellom presidenten og middelklassen i La Paz, som anklaget ham – en kritikk som går igjen her – for «bare å bry seg om de fattige og urfolkene» (se side 20–23). Det førte til hoderulling. I november 2016 ble vann- og miljøminister Alexandra Moreira og tre ledere i departementet hennes tvunget til å gå av. De ble også rettsforfulgt for «pliktforsømmelse» og «angrep på sikkerheten» (sakene ble henlagt i mai i fjor, etter at riksanklageren ikke kunne bevise at de hadde gjort noe ulovlig).6Los Tiempos, Cochabamba, 2. juni 2019.
I februar 2017 bevilget myndighetene to hundre millioner dollar til kamp mot tørke og global oppvarming. Etter at Morales ble styrtet i november i fjor, er framtiden til denne politikken like usikker som landets framtid: Parlamentsvalget som skulle finne sted i mai har nå blitt utsatt til oktober.
Oversvømmelser og jordskred
Victor Hugo Rico Arancibia, direktør for Vann- og avløpsmyndigheten fra november 2016 til november 2019, sa til meg mens han ennå hadde jobben, at myndighetene hadde lært av krisen og innført tiltak for å foregripe fare og «kalle inn sivilforsvaret ved hvert nivå» (kommunalt, departementalt og statlig) ved behov. Planene for å håndtere tørke skulle «identifisere infrastruktur som bør utbedres eller bygges for å møte økende krav».
Etter krisen er tre nye vannreservoar blitt bygd rundt La Paz. Nye brønner er også blitt boret i El Alto. Vannledninger er blitt oppgradert og kanaler tettet for å redusere lekkasjer. I El Altos distrikt 4 har vanntapet blitt redusert fra 39,6 prosent til 26,5 prosent av den totale vannforsyningen. «Vi må forske mer på hvordan vi kan tilpasse oss klimaendringene og utarbeide strategier for å rehabilitere ødelagt naturmiljø», mente Rico Arancibia i fjor. For eksempel har avskogingen i departementet La Paz de siste tiårene ført til reduksjon i bekkene som mater grunnvannet.
Tørken kan bli enda mer dramatisk i framtiden, når landet ikke lenger kan regne med bresmeltingen, advarer Edson Ramirez. Han tar meg med til reservoaret Tuni. Reservoaret på 26 millioner kubikkmeter ble bygd i 1975 nedenfor isbreen Huayna Potosi, og forsyner La Paz og El Alto med drikkevann. «I 2016 holdt smeltevannet reservoaret på normalt nivå: Tenk hvor katastrofalt det vil bli om isbreen forsvinner.» Han mener breen nå har en forventet levealder på litt over seksti år. De andre reservoarene til La Paz og El Alto «avhenger ikke av isbreer, men bare av nedbør skapt av fuktig luft fra de subtropiske slettene rundt», forteller Rico Arancibia, som forbereder seg «på stadig mer uregelmessig klimaatferd som følge av høyere globale temperaturer». I 2018 og 2019 førte styrtregn til oversvømmelser og jordskred.
Vanskelig paradoks
De andinske forskerne jobber nå med å redde bofedalene, de høytliggende våtmarksområdene som får vann fra snø- og bresmelting, regn og grunnvann. Disse torvtakene utgjør enorme naturlige svamper, ofte flere titalls meter dype, som lagrer vann og filtrerer sedimenter. Bofedalene er sårbare økosystemer som på sikt risikerer å skrumpe inn med mindre tilførsel av smeltevann. Det vil tørke ut bakken og forringe jorda, noe som vil få negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet og ikke minst dette økosystemets evne til å binde opp CO2.7Mathias Vuille et al.«Rapid decline of snow and ice in the tropical Andes: impacts, uncertainties and challenges ahead», The State University of New York i Albany, Earth-Science Reviews, nr. 176, 2018. «Bofedalene vil slutte å spille rollen til isbreene i tørketiden», advarer Ramirez. UMSA forsker nå på de førkolumbiske kanalene som fortsatt finnes rundt bofedalene: «Disse avledningskanalene endrer vannretningen og sikrer at vannet sirkulerer internt i bofedalen», forklarer Ramirez. «Vi studerer disse praksisene for å replisere dem på en større skala innen to–tre år.»
Landbruksingeniørene Miguel Ángel López og Mauricio Cussi fra UMSA forsker på konsekvensene av global oppvarming for jordbruket. De kjører meg til det lille stedet Chojñapata, ikke langt fra byen Achacachi. Her, mer enn 4000 meter over havet, dyrker et dusin aymara-familier fjellsidene over bofedalene. «Terrassene du ser på fjellsidene er over tusen år gamle», forteller López. «De beskytter jorda mot erosjon.» Jordene blir fra tid til annen lagt brakk for å begrense erosjonen.
Agronomene presenterer meg for Don Juan Mamani. Den 70-årige bonden er født her og bor fortsatt her med kona, mens de ti barna deres har dratt «for å skape seg et liv i La Paz, Chile og Argentina». I oktober «ærer vi Pachamama» («Moder Jord») for å få rikelig med regn, forteller bonden og peker mot fjellet ved siden av. «Vi går tre ganger til toppen. På knærne!» Mamani ser daglig virkningene av den globale oppvarmingen, men klager ikke nødvendigvis: «Det var mye kaldere da jeg var ung», sier han. «Frosten drepte potetene. Været har endret seg de siste tjue årene. Det snør ikke som før, og vi kan dyrke flere vekster.»
Paradokset er at på kort sikt betyr økt temperatur en bedre hverdag for bøndene her, som nå kan dyrke flere rotfrukter (poteter, mashua), samt bønner, erter, bygg og havre. «Vi selger det vi dyrker i byen», forteller Mamani. Bøndene her har også fått råd til å leie seg en traktor når det trengs: «Nå bruker vi bare huizo [tradisjonell spade] der traktoren ikke kommer til.» Oppgraderingen er kjærkommen for disse bøndene ettersom larveinvasjonen har gjort det vanskeligere å holde lamaer.
De to landbruksingeniørene går til et nypløyd jorde, hvor de tar prøver og måler karboninnholdet. «Traktoren pløyer dypere enn en huizo, den utpiner jorda og frigjør CO2», forteller de. Traktoren er et umiddelbart gode, men den forverrer situasjonen på sikt: «Det er ikke lett å forklare for fattige bønder som så vidt har begynt å tjene litt bedre», innrømmer forskerne. «Vi kan like godt be dem slutte å jobbe.»
Oversatt av redaksjonen
- 1Antoine Rabatel et al., «Current state of glaciers in the tropical Andes: a multi-century perspective on glacier evolution and climate change», The Cryosphere, Göttingen, nr. 7, 22. januar 2013.
- 2Etienne Berthier et al., «Two decades of glacier mass loss along the Andes», Nature Geoscience, London, nr. 12, 16. september 2019.
- 3«Monitoreo de glaciares tropicales andinos en un contexto de cambio climatico», rapport fra IHH-UMSA, mai 2019.
- 4Jf. filmen Tambien la Lluvia, av Iciar Bollain (Frankrike, Spania og Mexico, 2010).
- 5Resolusjon A/64/L.63/Rev.1.
- 6Los Tiempos, Cochabamba, 2. juni 2019.
- 7Mathias Vuille et al.«Rapid decline of snow and ice in the tropical Andes: impacts, uncertainties and challenges ahead», The State University of New York i Albany, Earth-Science Reviews, nr. 176, 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
