Den 31. mai forlot den tidligere fallskjermkapteinen Jair Bolsonaro, som var blitt landets overhode 19 måneder tidligere, presidentpalasset for å slutte seg til en demonstrasjon som krevde at militæret måtte stenge ned Kongressen og Den føderale høyesterett (STF). Det var fjerde gang han ba om at militæret måtte gripe inn siden Verdens helseorganisasjon, som Bolsonaro mener gjør et slett arbeid, erklærte at Covid-19 var en pandemi 11. mars. Sannsynligvis opptatt av at scenen skulle gjøre et uutslettelig inntrykk hadde Bolsonaro bestemt seg for å dukke opp på De tre makters plass, torget mellom presidentpalasset, Kongressen og STF i Brasília, ridende på en hest fra militærpolitiet.
Selv om han hadde valgt en enkel blå skjorte uten militærdekorasjonene Benito Mussolini har på seg på de kjente hestebildene, var det vanskelig å ikke tenke på den italienske fascistlederen. Det var heller ikke tilfeldig, for litt senere la presidenten ut et sitat fra Mussolini på Facebook: «Det er bedre å leve én dag som løve enn hundre år som sau.»
Dette var klimaet som rådet i Brasil i pandemiens første måneder. Før det syntes landet å oppleve det Adam Przeworski kaller for en snikende autoritarisme,1Adam Przeworski, Crises of Democracy, Cambridge University Press, 2019. en langsom utvanning av demokratiet kjennetegnet en rent overfladisk respekt for rettsstaten, og som blir gjennomført av folkevalgte ledere snarere enn krefter utenfor det politiske systemet. Altså ingen panservogner i gatene, ingen militærjunta som tar makten.
Tusen døde daglig
Bolsonaro må imidlertid ha bestemt seg for å bruke koronakrisen til å sette fart i den demokratiske erosjonen. Mens andre ledere med diktatoriske ambisjoner har brukt koronatiltakene til å utvide sin makt, har den brasilianske presidenten snarere framstilt kampen mot de vitenskapelige anbefalingene som en strid som krever en mer autoritær styring. Inspirert av Donald Trump inntok Bolsonaro raskt rollen som den individuelle frihetens forsvarer, mens guvernørene i flere av landets delstater – med støtte fra STF og Kongressen – ba innbyggerne holde seg hjemme.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
For å trappe opp konflikten med Kongressen og rettsvesenet, sparket Bolsonaro to helseministre som hadde gjort seg skyldig i å støtte WHOs analyser, før han ga ministerposten til en general. Han snakket også varmt om hydroksyklorokinin, uten noe bevis for at malariamedisinen hadde noen effekt på koronaviruset. På besøk hos fabrikker gikk han uten munnbind og tok folk i hånda, tross anbefalingene om fysisk avstand. Han ba også tilhengerne sine spille inn videoer som viste at sykehusene hadde tomme senger, og forbød spredning av informasjon om at pandemien vokste i omfang.
Med andre ord la han ikke bare til rette for at han selv ble smittet i begynnelsen av juli, men også for koronakaoset som har ført til nær tusen døde om dagen i slutten av juli. Brasil har nå over 90 000 døde, nest flest etter USA (over 150 000), uten at man vet om toppen er i nærheten av å bli nådd.
Bolsonaro-familien i retten
Hvordan klarte Bolsonaro å starte sin protofascistiske ridetur? Med en vågal gjerning: 24. april sparket han sjefen for det føderale politiet, Maurício Valeixo, noe som førte til at landets justisminister, den tidligere etterforskningsdommeren Sérgio Moro, noen timer senere gikk av i protest. Moro ledet i sin tid korrupsjonsetterforskningen Lava Jato, som var avgjørende for å bringe Bolsonaro til makten. Bolsonaro avskjediget Valeixo for å få innflytelse over det mektige føderale politiet, Brasils motsvar til det amerikanske FBI, som har flere tusen politifolk involvert i kampen mot korrupsjon og organisert kriminalitet.
Siden tilbakevendingen til demokratiet i 1985 har presidentene respektert det føderale politiets uavhengighet. Dette politiet har dermed blitt sett som en del av staten snarere enn et myndighetsorgan. Da han annonserte sin avgang 24. april, fortalte Moro om hvordan Bolsonaro hadde forsøkt å presse ham til å utnevne lojale politisjefer, spesielt i Rio de Janeiro, hvor flere av Bolsonaros familiemedlemmer er under etterforskning. Han sa også at avskjedigelsen av Valeixo utfordrer «vår viktigste forpliktelse om å respektere loven».
Fengslingen av den tidligere militærpolitiadjunkten Fabrício Queiroz 18. juni rettet også søkelyset mot Bolsonaro-familiens problemer med rettsvesenet i Rio de Janeiro. Querioz – en tidligere økonomirådgiver for presidentens sønn, senator Flávio Bolsonaro, som er mistenkt for underslag da han var folkevalgt i delstaten Rio – ble arrestert av politiet i et hus eid av en advokat i presidentens krets.
Fortsatt flytende
På tross av at Moro misbrukte rettsvesenet til å forfølge tidligere president Luiz Inácio «Lula» da Silva (2003–2010) og Arbeiderpartiet (PT), ser mange i middelklassen ham som en helt for sin kamp mot korrupsjon. Da han anklaget Bolsonaro for å angripe rettsstaten, spredte ideen om å stille presidenten for riksrett seg på sosiale medier som ild i tørt gress. Et mye delt meme framstilte visepresident Hamilton Mourão som en fotballspiller som gjorde seg klar til å bli byttet inn.
Selv Agusto Aras, som Bolsonaro selv utnevnte til riksadvokat, ble tvunget til å be om at Moros avsløringer måtte etterforskes. I begjæringen til STF nevnte Aras seks lovbrudd som presidenten kunne ha gjort seg skyldig i, blant annet å «forhindre og motarbeide rettsvesenet». Etterforskningen avdekket et video-opptak av et ministermøte holdt 48 timer før Moro ble sparket. Videoen bekreftet ikke bare Moros påstander om forsøk på å legge press på det føderale politiet, men viste også Bolsonaro si at han ville at folket skulle bevæpnes for å skape en væpnet motstand mot guvernørene og ordførerne. Med referanse til karantenetiltakene som var blitt innført en rekke steder i landet, tordner han: «Jeg vil at folket skal ty til våpen. For å sikre at ikke en eller annen jævel dukker opp og påtvinger oss et nytt diktatur!»
Men dristighet alene forklarer ikke hvorfor Bolsonaro føler at han er i posisjon til å etterape Mussolini. Han utnytter også at rettsvesenet for øyeblikket står alene i sitt forsøk på å gjøre motstand mot presidentens autoritære tendenser, samtidig som de andre institusjonene har kjørt seg fast i landets politiske hengemyr. Presidenten for Representantenes hus, Rodrigo Maia, som har mottatt over tretti anmodninger om riksrett og må bestemme om man skal gå videre med disse sakene, vet at Bolsonaro har skaffet seg ryggdekning ved å tilby sentrale stillinger til medlemmene i de selverklærte sentrumspartiene og dermed har nok stemmer til å vinne en votering om riksrett.
Ingen vet hvor lenge parlamentsmedlemmene fra disse partiene vil være tro mot Bolsonaro. De er utelukkende opptatt av å tjene så mye som mulig på statsmaskineriet, og er kjent for å forlate enhver skute som tar inn vann. Men Bolsonaro klarer for tiden å holde seg flytende, takket være et solid skrog: støtten i folket og i sitt personlige nettverk hvor båndene er tette til militæret.
Oppslutning hos fattige
En tredjedel av velgerne har støttet Bolsonaro siden første runde i presidentvalget i 2018 og gjør det fortsatt, ifølge en meningsmåling Datafolha utførte i slutten av mai. Selv om han ikke har støtte i flertallet av befolkningen, er støtten stor nok til å holde ham ved makten. Men ser man nærmere på meningsmålingen antyder den at regjeringen mister støtten fra middelklassen, et av bolsonarismens viktigste, men ikke eneste, fundamenter.
Fra desember og til Moros dramastiske avgang i april i år sank Bolsonaros popularitet med elleve prosentpoeng blant velgere fra husholdninger som tjener fem til ti ganger mer enn minstelønna (den nest høyeste inntektsgruppen). Samtidig som han mistet støtte i denne samfunnsgruppen, økte oppslutningen hans blant de fattige, som inntil da hadde støttet forgjengeren Lula da Silva. Hos velgere fra husholdninger som tjener mindre enn to ganger minstelønna steg Bolsonaros oppslutning med ni prosentpoeng.
Oppslutningen hos de fattige skyldes delvis akutthjelpen gitt til rundt femti millioner utsatte arbeidere under pandemien, i form av tre utbetalinger i april, mai og juni på 600 real (1060 kroner, mens minstelønna er rundt 1000 real). Aleneforeldre og husholdninger hvor begge foreldrene var støtteberettiget kunne få 1200 real i måneden, en ikke ubetydelig sum, spesielt i landets fattigste regioner. Et annet moment er at halvparten av den yrkesaktive befolkningen jobber i uformell sektor og har slitt hardt under nedstengningen. Dermed har de satt stor pris på regjeringens befalinger om å gjenåpne samfunnet og økonomien.
Avgjørende økonomipolitikk
Noen mener at Bolsonaros allianse med landets store evangeliske menigheter kan bidra til å sementere hans nye grunnfjell. Disse religiøse organisasjonene, som økte medlemsmassen sin fra 7 prosent av befolkningen i 1980 til 30 prosent i 2019, har sin største oppslutning i fattige områder. Selv om Bolsonaro fortsatt er katolikk, lot han seg døpe av en pastor fra pinsebevegelsen Assemblies of God i Jordanelva i Israel i 2016. Midt i koronakrisen inviterte han elleve evangeliske kirkeledere til presidentpalasset. Den mest kjente pastoren blant dem erklærte at Brasil «vil ikke bli Venezuela, ingen får ødelegge landet, det vil ikke gi etter».2Hanrrikson de Andrade og Patrick Mesquita, «Encontro entre pastores e Bolsonaro tem oração por Congresso e STF», UOL Noticias, São Paulo, 5. juni 2020.
Bolsonaros oppslutning blant de fattige er knyttet til krisehjelpen, og den kan ikke vare til evig tid. Hjelpen ble opprinnelig foreslått av finansdepartementet med en sum på 200 real, men tredoblet av Kongressen. Den skulle bare vare ut juni, men 30. juni annonserte finansminister Paulo Guedes at regjeringen også ville utbetale støtte i juli og august.
I en tid med alvorlig resesjon og massearbeidsledighet vil den økonomiske politikken så snart pandemien er over, avgjøre Bolsonaros skjebne. Hans bånd til arbeidsgiverne – hvor han fortsatt har en viss støtte – taler ikke for en økning i offentlig pengebruk. I begynnelsen av mai ba nær tjue arbeidsgiverorganisasjoner i en rekke sektorer, fra elektronikk til tekstil, presidenten gjenåpne økonomien. Omgitt av næringslivstopper krysset Bolsonaro da De tre makters plass for å kreve at STFs leder gjorde nettopp det.
Felles front
Ingen samfunnsgruppe som fortsatt støtter presidenten har så mye makt som militæret. Halvparten av departementene er styrt av offiserer, flere enn under militærdiktaturet fra 1964 til 1985. Visepresident Mourão, som vil ta over landet i tilfelle Bolsonaro avsettes, er også firestjerners general.
Før koronaviruset dukket opp trodde mange at generalene dempet presidenten og hans ville impulser, som for eksempel da han truet med å invadere Venezuela i februar i fjor. Men så snart pandemien var erklært inntok militærfolkene i regjeringen en beskyttende rolle. De syntes å mene seg hevet over resten og har gitt seg selv rollen som overdommer for beslutningene til den utøvende makten, rettsvesenet, lovgiverne og guvernørene, så vel som aktivitetene til pressen og samfunnet i sin helhet.
I midten av mai skrev visepresident Mourão i avisen O Estado de S Paulo, etter at STF startet sin etterforskning mot Bolsonaro, at noen krefter forsøkte å «rane til seg den utøvende maktens myndighet» og at guvernørene, dommerne og lovgiverne hadde glemt det politiske prinsippet om at det i en føderasjon var best at den nasjonale regjeringen sto for beslutningene. Han mente også at noen prominente medlemmer av tidligere regjeringer hadde skadet «Brasils omdømme i utlandet», og at «pressen burde revurdere sine praksiser».3Antônio Hamilton Martins Mourão, «Limites e responsabilidades», O Estado de S. Paulo, 14 mai 2020.
Artikkelen hans kan leses som et program for å endre det brasilianske demokratiet. Ifølge Piero Leirner, professor i antropologi ved Det føderale universitetet i São Carlos, beskytter militæret en president som kan fungere som en «ujordet lynavleder» og med det bidra til deres prosjekt om å skape en annen stat.4Ricardo Ferraz, «Bolsonaro tem papel de ‘causar explosão’ para permitir ação ‘reparadora’ de militares, diz antropólogo», BBC News Brasil, London, São Paulo, 7. juni 2020.
Ved å gjemme seg bak sine riddere i uniform nærmer Bolsonaro seg den autoritære staten han drømmer om. Og hvis han skulle bli stilt for riksrett, frykter opposisjonen at militæret vil ta makten igjen. Frykt og sinne har fått deler av befolkningen til å demonstrere for demokratiet i håp om å danne en felles front. Pressen, som lenge har hatt et turbulent forhold til presidenten, har definitivt tatt avstand fra ham, og er nå like fiendtlig mot ham som de var mot Fernando Collor de Mellom og Dilma Rousseff før de ble stilt for riksrett i 1992 og 2016. Vil denne motstanden være samlet nok til å bryte maktblokken når pandemien er over?
Oversatt av redaksjonen
André Singer er professor i statsvitenskap ved Universitetet i São Paulo.
- 1Adam Przeworski, Crises of Democracy, Cambridge University Press, 2019.
- 2Hanrrikson de Andrade og Patrick Mesquita, «Encontro entre pastores e Bolsonaro tem oração por Congresso e STF», UOL Noticias, São Paulo, 5. juni 2020.
- 3Antônio Hamilton Martins Mourão, «Limites e responsabilidades», O Estado de S. Paulo, 14 mai 2020.
- 4Ricardo Ferraz, «Bolsonaro tem papel de ‘causar explosão’ para permitir ação ‘reparadora’ de militares, diz antropólogo», BBC News Brasil, London, São Paulo, 7. juni 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
