Opp av asken

En amerikansk kommentator sa en gang at konkurs er en måte å gjøre en fiasko mindre smertefull på. Temaet var det enkelte vil kalle forretningsmannen Donald Trump. Det lyder unektelig dramatisk at en hel by går konkurs, men så er konkurs litt mer pinlig her på berget. Om det ikke er direkte skambelagt, så er det mer av et nederlag enn i USA, der rykter vil ha det til at en konkurs mer er å regne som et av flere forsøk på «å få det til». Likevel, en hel by? Noen husker muligens Stockton i California, som ble slått konkurs i kjølvannet av finanskrisen. En kalifornisk vennskapsby til de norske Terra-kommunene, kanskje – om det ikke var for at Stockton i høyere grad enn lettlurte norske kommunepolitikere hadde noe av skylden selv, med fiskal inkompetanse, overforbruk, og litt for mye av både vekstforventninger og velferdsordninger basert på stigende boligpriser og like hyggelig utvikling på børsen.

I samme periode gjorde Robert J. Shillers bok Irrational Exuberance (2000) inntrykk, særlig beskrivelsen av hvor utbredt det var at selskap baserte pensjoner på egne aksjer, samt plasseringer i fond – og dette skulle liksom være en hedge, risikospredning. Nevnte fond kunne imidlertid ha deler av sine plasseringer i samme bransje, kanskje attpå til i samme selskap som de førstnevnte aksjene, som fondet altså var tenkt å være en diversifisering fra. Not much of a hedge, then, for å låne tørre ord av en britisk skribent på den tiden. Han siktet til noen av storbankenes tilsvarende disposisjoner på 00-tallet. Rekken av såkalte hedgefond som går over ende kan også tyde på at «sikringspostene» er glemt i farten, til fordel for trading med uvisst innslag av ren hasard. (…)