Den underliggende politiske krisen i pandemiens år, blir vi amerikanere fortalt, er at vanlige folk nekter å høre på ekspertene. Se bare på disse folkene som midt i en pandemi plasker rundt i et svømmebasseng ved Lake of the Ozarks, som sprer idiotiske konspirasjonsteorier og ikke-fagfellevurderte medisinske råd på sosiale medier, som går i butikken uten munnbind, som skyter opp fyrverkeri i gatene. Og se på deres idiotiske president, som avviser rådene fra sine egne medisinske eksperter, som legger skylden på alle andre for katastrofen og mener at vi bør svelge klorin som kur, siden det er så effektivt mot skitne komfyrer og toaletter.
Denne konflikten mellom «de ignorante» og «de opplyste» er på ingen måte ny. Den har vært et sentralt motiv i amerikansk politikk i en årrekke.1Se Chris Mooney, The Republican War on Science, New York, Basic Books, 2005. Liberalere og demokrater tror de har en unik tilgang til den objektive virkeligheten. De lytter pliktoppfyllende til nobelprisvinnerne og andre anerkjente forskere. Republikanerne, derimot, lever i en verden av myter og fabler hvor det ikke er så farlig med sannheten.
Vanligvis spiller våre selvutnevnte ekspertkommentatorer på denne konflikten for å skåre billige politiske poeng. Vi er smarte! De er dumme! Men med koronapandemien har konflikten plutselig blitt mer alvorlig. Nå erklærer alle dannede amerikanere sin evige og usvikelige tro på vitenskapen med tårer i øynene, mens lederne i Demokratene bønnfaller vårt sykdomsrammede land om å lytte til de medisinske ekspertenes anbefalinger som om det var Guds ord.
En umulig drøm
Våre tankeledere har også utviklet en teori for å forklare den ignorante, sykdomsspredende atferden vi ser rundt oss. Disse villfarne folkene er ikke bare dumme, blir vi fortalt, de har havnet i klørne på en ekspertfiendtlig doktrine kalt «populisme». De troende, «populistene», er ulærde nisser som ser med dyp forakt på sine utdannede medborgere og mobber de lærde, blir vi fortalt.2Se Scott Lehigh, «Time to end populism’s war on expertise», The Boston Globe, 7. april 2020. De tror på magefølelsen snarere enn akademisk kunnskap og gir blanke i medisinfaglige råd. De lovpriser mobbens visdom, og de er selvsagt rasister. Populismen er vitenskapens fiende. Populismen er i krig med rasjonell tenkning. Den bidrar til å spre sykdom, om den ikke selv er en sykdom.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Denne ryddige lille syllogismen er så forførende og smigrende at mange medlemmer av vårt lands tenkende klasse stadig vender tilbake til den. Legevitenskapen har så åpenbart rett og populismen så åpenbart feil, at å glorifisere førstnevnte og fordømme sistnevnte har for dem blitt et av vår tids store litterære motiv, råmaterialet for spalte etter spalte, artikkel på artikkel.
De tar dessverre feil. Hovedårsaken til USAs elendige håndtering av koronaviruset er ikke Donald Trumps umåtelige idioti, selv om det er en medvirkende årsak. Hovedproblemet er det amerikanske helsesystemet, som er en hån mot enhver idé om et offentlig helsevesen, som ser adgang til helsetjenester som et gode forbeholdt de få. Det er helsesystemet, ikke idioten Trump, som gjør at folk går konkurs for enkel medisinsk behandling, som nekter å behandle folk hvis de ikke har forsikringen i orden, som fratar folk forsikringen hvis de mister jobben – og millioner av folk mister nå jobben som følge av pandemien. Dette helsesystemet vil også garantert kreve en heftig sum for kuren mot korona, om og når den kommer.
Grunnen til at systemet er slik det er, er at den organiserte legestanden i snart ett århundre har brukt sin profesjonsekspertises prestisje til å sørge for at ingenting endrer seg. Mens populismen på sin side nettopp var forsøket på det motsatte, nemlig å reformere (uten hell) systemet slik at det skulle tjene vanlige folk.
Med andre ord har ekspertene, akademikerne og tenketanktenkerne i deres supersmarte selvhøytidelighet misforstått fullstendig. Det er nettopp fordi man har lyttet til ekspertene at offentlige helsetjenester er blitt en umulig drøm i USA. Og populismen som våre kommentatorer hater og frykter, er faktisk kuren for vår lidelse.
Folket kom først
For å forstå dagens situasjon må vi begynne med ordet. Termen «populist» dukket opp i Kansas i 1891, som en betegnelse medlemmene av et nytt amerikansk bondeparti brukte om seg selv. People’s Party, også kjent som Populist Party, krevde blant annet avskaffelse av gullstandarden, krig mot monopoler og nasjonalisering av jernbanene. Partiet ble raskt en folkebevegelse. Men suksessen uteble og på slutten av tiåret forvitret partiet. Likevel vedvarte populismens innflytelse i flere tiår. Populistenes ideer kan skimtes i både Socialist Party of America, New Deal på 1930- og 1940-tallet, og også i Bernie Sanders’ valgkamp i 2016 og 2020.
Veksten og fallet til de amerikanske populistene, altså de som oppfant ordet, har lenge vært et kjært tema for historikere med romantiske tilbøyeligheter. Populistpartiets prinsipper og lederskikkelser er velkjent for historikere og har blitt drøftet i en rekke bøker. En kjensgjerning går igjen i disse bøkene: Populistene var ikke motstandere av vitenskap eller læring. Snarere tvert imot, de hyllet teknologi, vitenskap og utdannelse i så oppriktige og rosende ordelag at det er pinlig å lese dem i dag. En av grunnene til de ekstatiske hyllestene var at de så sine egne ideer om regulering og velferdsstaten som fullstendig i takt med de vitenskapelige framskrittene på slutten av 1800-tallet.
Samtidig kjempet populistene mot samtidens næringslivstopper og akademiske elite, og mot ekspertene som mente den rådende orden var Guds verk. Populistene så alle former for privilegier som mistenkelige, inkludert prestisjen som ga profesjonsklassen dens autoritet. En talende illustrasjon av denne mistroen kan ses i den berømte skulpturparken Garden of Eden i Lucas (Kansas), som ble bygd for å gi en innføring i populistiske og sosialistiske prinsipper. Blant hovedverkene her finner vi en scene kalt «Labor Crucified» hvor en arbeider tortureres til døde av samfunnets støtter: en bankmann, en advokat, en doktor og en prest.
Kort fortalt var de opprinnelige populistenes verdensanskuelse radikalt demokratisk: Folket kom først, mens ekspertenes rettmessige rolle i et demokrati var å tjene og informere borgerne.
Djevelske triks
De opprinnelige populistene sa ikke mye om helsepolitikk. På 1890-tallet hadde det amerikanske helsesystemet ennå ikke stivnet til den ekstremt kostbare byråkratiske labyrinten vi kjenner i dag. Men etter hvert som prisen på helsetjenester økte i tiårene etter, etablerte bønder, fagforeninger og veldedige organisasjoner mer demokratiske alternativer, alle med samme mål, nemlig å gi rimelige helsetjenester til den amerikanske arbeiderklassen.
Et av disse «nypopulistiske» initiativene ble lansert i 1929 i Elk City i Oklahoma, en delstat hvor populismen hadde hatt stor oppslutning tre tiår tidligere. Initiativet gikk ut på å starte et helsekooperativ der bondefamilier skulle betale en beskjeden årlig sum mot å få tilgang til leger, tannleger og moderne regionale sykehus. Medlemmene av kooperativet – det vil si vanlige folk, hovedsakelig bønder – skulle velge styret og drive den økonomiske delen av virksomheten.
Ideen kom fra legen Michael Shadid, som forsøkte å realisere den med hjelp fra delstatens Farmers Union, en bondeforening som hadde røtter tilbake til Populistpartiet på 1890-tallet. Shadids historie er interessant. Den libanesiske innvandreren som utøvde legegjerningen sin blant lutfattige amerikanske bønder, var i en kort periode medlem av Socialist Party of America. Hans uvanlige politiske ideer gjorde ham imidlertid ikke til noen kvakksalver. Han var snarere kjent for sine høye medisinske standarder. Men han skilte seg fra sine kolleger med sin kritikk av den predatoriske måten legene opererte på, spesielt i småbyene i Oklahoma. Han så seg selv som noe annet, som en «folkets lege»,3Se Michael A. Shadid, A Doctor for the People: The Autobiography of the Founder of America’s First Co-operative Hospital, Elk City, Oklahoma, Vanguard Press, 1939. som ville løse det vedvarende amerikanske problemet med dyre helsetjenester og en befolkning med dårlig helse – det samme problemet vi lider under i dag.
«I krigstid og fredstid, panikk og velstand, godvær og uvær, vedvarer disse fakta», skrev Shadid: «Fattigfolk blir raskere syke og er syke lengre. De som trenger medisinsk hjelp mest, får minst. Noen er fattige fordi de er syke, andre er syke fordi de er fattige.»4Michael A. Shadid, Doctors of Today and Tomorrow, The Cooperative League of the USA, New York, 1947.
Andre steder skrev Shadid at han handlet på vegne av «det amerikanske folket», i deres kamp «for å løsrive seg fra spesialprivilegiets herredømme, som fører dette landet mot diktatur og kaos». Etter å ha sitert denne passasjen i sin bok fra 1939, la journalisten James Rorty til følgende kommentar: «Dette er lokale slagord, populistiske snarere enn sosialistiske, og de snakker direkte til Oklahoma-bøndene der de bor.»5James Rorty, American Medicine Mobilizes, W.W. Norton, New York, 1939.
Med «spesialprivilegiet» refererte Shadid mest sannsynlig til American Medical Association (AMA), den amerikanske legeforeningen, som mer eller mindre hadde erklært krig mot ham for å ha våget å åpne et kooperativt sykehus. Foreningen brukte alle mulige djevelske triks mot den nypopulistiske reformisten. Virksomheten hans var «uetisk», hevdet de, siden lekfolk skulle ta de økonomiske beslutningene. De forsøkte uten hell å frata Shadid legelisensen. Så omorganiserte de AMAs lokalavdeling uten ham, noe som gjorde at han mistet ansvarsforsikringen sin. De klarte også å skremme bort legene han forsøkte å rekruttere til initiativet.
Hån mot hierarkiet
Dagens kommentatorer ville utvilsomt gryntet bekymret over Shadids populistiske krig mot vitenskapen. Men det som skjedde med ham var snarere vitenskapens krig mot populismen.
Vitenskapens krig raste i mange år med et AMA som nedkjempet det ene forslaget etter det andre om å gi alle borgere tilgang til helsetjenestene. En gang boikottet foreningens medlemmer et meieriselskap for å overtale en løselig tilknyttet veldedig stiftelse om å slutte å forske på det som den gang ble kalt «medisinsk økonomi». Da et helsekooperativ ble startet i Washington etter modell av Oklahoma-initiativet truet AMA, ifølge historikeren Paul Starr, med «represalier mot alle leger som jobbet for planen, forhindret dem fra å få konsultasjoner og henvisninger, og klarte å overtale hvert eneste sykehus i District of Columbia til å nekte dem innleggelsesmyndighet».6Paul Starr, The Social Transformation of American Medicine. The Rise of a Sovereign Profession and the Making of a Vast Industry, Basic Books, 2017 (1982).
For denne framferden fikk AMA en føderal antitrust-sak mot seg, men det stanset dem ikke. For dette var tidens fremste medisinske eksperter, og de forlangte at samfunnet viste dem respekten de mente de hadde krav på. Nesten hvert eneste forsøk på å reformere helsetjenestene var i AMAs øyne «uetisk». I 1938 langet foreningens leder ut mot en føderal undersøkelse om helsereform. Han mente det var en hån mot samfunnshierarkiet, fordi myndighetene da bøyde seg for lekfolket som ønsket kvakksalverkurer og forlangte at ekspertene måtte gi dem disse. «Det er ikke vitenskapelig medisin og det er ikke vitenskapelig økonomi», fnøs han.
Kanadisk klimaks
Det er virkelig forbausende å se hva profesjonsetikken forbyr når profesjonens utøvere føler at deres sosiale status er truet. Da Harry Truman vant valget i 1948, etter en valgkamp som var langt mer populistisk enn Trumps, gjorde han universell sykeforsikring til sin store sak. Noen få måneder senere lanserte han sin plan. Han anerkjente den moderne medisinens bragder, men påpekte også at prisen for disse framskrittene hadde plassert legevitenskapen utenfor vanlige folks rekkevidde. «Det er ikke lenger bare de fattige som ikke har råd til helsetjenestene de trenger», sa han til Kongressen i april 1949. «Slik behandling er nå utenfor rekkevidde for alle unntatt de med høyest inntekt.»
AMA slo tilbake og kalte Trumans plan det «diskrediterte systemet til dekadente nasjoner» og hevdet at den ville underlegge legene – høyt utdannede utøvere av en ærverdig profesjon – «et gigantisk byråkrati av politiske administratorer, kontorister, regnskapsførere og lekfolkkomiteer». For å stanse den ignorante presidenten krevde organisasjonen en ekstrakontingent fra sine (for det meste velstående) medlemmer. Disse betydelige midlene gikk til Campaigns Inc. – en kalifornisk pioner innen politisk kommunikasjon – som fikk i oppgave å lede troppene på bakken. Selskapet oversvømte landet med pamfletter, brev og ondsinnede karikaturer som framstilte «sosialisert medisin» som den siste spikeren i kisten for menneskets frihet.
Med disse metodene, som dessverre er blitt vanlige, ble Truman-planen nedkjempet, i likhet med alle senere forsøk på å innføre universell helsedekning i USA. Det var imidlertid i Canada at det største slaget i vitenskapens krig mot populismen skulle finnes sted. Det amerikanske populistopprøret på 1890-tallet fortsatte i flere tiår i de kanadiske prærieprovinsene, ifølge historikeren Robert McMath.7Robert C. McMath, Jr., «Populism in two countries: Agrarian protest in the Great Plains and Prairie provinces», Agricultural History, vol. 69, nr. 4, høsten 1995. Under den store depresjonen på 1930-tallet kulminerte populismen her i et radikalt bondeparti kalt Cooperative Commonwealth Federation (CCF). I 1944 opplevde partiet et valgskred i Saskatchewan og dannet «den første sosialistregjeringen i Nord-Amerika» i provinsen.
CCF ble gjenvalgt flere ganger og i 1960 gikk partiet til valg på å innføre universell helsedekning i Saskatchewan. Partiet vant igjen, og i juli 1962 lanserte CCF-regjeringen i provinshovedstaden Regina det den kalte Medicare, den første offentlige helseforsikringen i Canada.
Hysterispredning
Den organiserte legevitenskapen svarte med et frontalangrep. Dagen da det nye systemet ble innført la provinsens leger ned arbeidet. Provinsen hadde bare tusen leger, men det var ikke desto mindre det ultimate Ayn Rand-øyeblikket: en streik fra den ene prosenten, fra de med hjerne og penger, for å lære de arrogante bøndene å vise dem litt respekt.
I dette oppgjøret mellom vitenskap og populisme – mellom en liten, men prestisjetung profesjonsgruppe og arbeiderne i Saskatchewan – ble mange av AMAs gamle triks brukt mot et nytt publikum. Den lokale legeforeningen krevde ekstrainnbetaling fra sine medlemmer for å finansiere sin propagandakrig. Provinsens handelskammer støttet legenes streik, i likhet med andre profesjonsorganisasjoner. Provinsens presse stilte seg også overveiende på legenes side og advarte mot spredning av både sykdom og kommunisme. Ut fra intet dukket det også opp en høyreekstrem bevegelse kalt Keep Our Doctors, som demonstrerte mot provinsregjeringens helsereform og slengte rundt seg med kommunistanklager og rasistiske insinuasjoner – fordi den nypopulistiske regjeringen vurderte å hente inn utenlandske leger for å erstatte de streikende legene.
Kjernen i striden var åpenbart ekspertenes plass i demokratiet. Legene hadde den gang beslutningsmonopol på både behandling og priser. De sto bare til ansvar overfor sine fagfeller. I likhet med kooperativet i Elk City og Trumans plan, vannet CCFs reform ut denne makten og ga vanlige borgere litt makt over en gruppe som sto på toppen av samfunnet. Legene «er ’yppersteprestene’ i vår verden», skrev en journalist i Washington Post om striden i Saskatchewan: «Disse ‘yppersteprestene’ er ikke vant med å ta ordre fra regjeringen.»
Den britiske politikeren og legen Stephen Taylor, som ble hentet inn for å mekle i legestreiken, oppsummerte striden i kvasi-kliniske termer: AMA, skrev han i 1974, var «hysterisk imot enhver form for offentlig helseforsikring og forsøkte, ikke uten en viss suksess, å overføre dette hysteriet til legene og den offentlige opinionen i Saskatchewan».8Sitert i Malcolm G. Taylor og Allan Maslove, Health Insurance and Canadian Public Policy: The Seven Decisions That Created the Health Insurance System and Their Outcomes, McGill-Queens University Press, Montreal, 2009.
Det var en presis diagnose: En profesjonsorganisasjon spredte bevisst hysteri på den kanadiske prærien. Resultatet var det vi kan kalle en «demokratiskrekk» der samfunnets øverste sjikt blir overbevist om at deres privilegier er truet av handlingene til de sydende massene. Symptomene på dette stadig tilbakevendende hysteriet er, blant annet, framstillinger av demokratiet som et tyranni, anklager om at de lavere samfunnslagene blander seg inn i ting de ikke forstår (økonomi, utenrikspolitikk, eller som i dette tilfellet, helsevesenet), og selvsagt en ensidig dekning i nyhetsmediene.
To samfunnssyn
Alle disse symptomene var til stede i den store demokratiskrekken i 1896, da den amerikanske lederklassen, med så å si enstemmig støtte fra landets presse, ble overbevist om at den var truet av en blodtørstig arbeiderklasse ledet av Demokratenes tilsynelatende radikale presidentkandidat William Jennings Bryan, som hadde fått tilslutning fra Populistpartiet. Fra østkystpressens elfenbenstårn fordømte de dannede mennene på 1890-tallet populismen som et avsindig opprør fra galninger og idioter.
Noen ganger vinner demokratiskrekken fram. Det var ikke tilfellet for én-prosenternes streik i 1962, som mislyktes fullstendig. Etter den første bølgen av frykt, forduftet sympatien for legene. Den ekstreme retorikken fra ekspertenes allierte – en radioprest krevde blod i gatene9Gregory P. Marchildon (red.), Making Medicare: New Perspectives on the History of Medicare in Canada, University of Toronto Press, 2012. – fikk folk til å vende dem ryggen. Streiken var over etter en måned, og etter fem år hadde alle provinsene i Canada innført samme helsesystem som i Saskatchewan. I dag ser kanadiere flest med stolthet på Medicare.
Ingen av reformforsøkene beskrevet her sådde tvil om viktigheten av forskning eller vitenskapelige funn. Disse nypopulistene beundret alle den moderne medisinen. Alt de ville var at den skulle være tilgjengelig også for de nederst på samfunnsstigen. Det vil si, i disse konfliktene sto to syn på samfunnet mot hverandre, privilegier mot likhet.
Rollene er snudd
«Den viktigste saken i kampen mellom regjeringen i Saskatchewan og provinsens leger er ikke offentlig helseforsikring, men demokrati», erklærte Toronto-avisen Globe and Mail etter at streiken hadde vart i noen uker. «Ekspertene, uansett posisjon, må i siste instans alltid være underlagt lekfolket, ellers vil ikke demokratiet fungere.»
Det var nettopp dette som var feil med demokratiet, skrek andre: Det ga det ignorante lekfolket makt over sine overmenn. Den amerikanske spaltisten George Sokolsky ga sin tordnende støtte til de streikende legene i Saskatchewan, med begrunnelsen at de «kjempet en kamp for ekspertene i pøbelkratiets tidsalder». Den fanatiske antikommunisten Sokolsky mente at legene slet med å holde hodet løftet, mens resten av verden druknet under likhetens bølger. «Før pleide mennesker å respektere hverandre for hva de var verdt. I dag synes mottoet å være: ‘Jeg er like god som du.’» Denne tankegangen var falsk og fordervende mente han. Alle i landet kunne si hva de mente, men med en stadig mer komplisert verden kunne «bare ekspertene ha en mening om et økende antall emner».
Sokolsky var en entusiastisk høyreekstrem mccarthyist. CCF i Saskatchewan var på sin side et venstreorientert bonde- og arbeiderparti. I dag er rollene snudd. Harry Trumans Demokratiske parti har blitt et kjøpt og betalt talerør for de rike, topplederne og de høytutdannede. Partiet gir enorme redningspakker til de pliktoppfyllende geniene på Wall Street. Det adlyder økonomene som forkynner «frihandelens» evangelium. Og når dagens demokrater foreslår en helsereform, spør de ikke folket, men samler sammen noen eksperter fra de ulike feltene og ber dem omorganisere systemet – og etterpå blir de forbauset over folks sinne.
Maktforholdene innad i helsesystemet har også endret seg. AMA er ikke lenger den skansen for legeprofesjonen som foreningen en gang var. Flere andre aktører har kommet til i kampen mot universell helsedekning. Men sykehuskjedene, legemiddelfirmaene og forsikringsselskapene som nå holder fortet gjør det med mer eller mindre det samme argument som AMA brukte, folket må vise respekt for det de nå kaller «innovasjon» og ekspertene som leverer den.
Sosialliberal selvrettferdighet
Den største endringen har likevel vært i tenkningen til de progressive. Som deres misbruk av termen «populisme» indikerer, har de nå vendt ryggen til sin historiske arv. Nå minner de oss om sensurens fordeler10 Jack Goldsmith og Andrew Keane Woods, «Internet speech will never go back to normal», The Atlantic, Boston, 25. april 2020. og lengter tilbake til tiden da sjefene valgte våre ledere for oss. Demokratiet er et problem, ifølge dem, fordi det gjør at vanlige folk kan ignorere ekspertenes autoritet. Det ulydige demokratiet, hevder de, er grunnen til at vi har Trump som president, og at vi ikke klarer å gjøre noe med global oppvarming eller koronapandemien. Feilen ligger hos «We, the People».
Politikken har blitt snudd på vrangen, men kampen er den samme. Ekspertene blir nå forbundet med venstresidens kjølige moralske renhet snarere enn høyresidens neandertalske antikommunisme, men de fortsetter å rase mot de som er så uforskammet å motsette seg deres autoritet. Deres privilegier er den reelle kjernen i saken, og vi blir nå alle bedt om å knele for ekspertenes føtter og demonstrere i gatene for dem.
Hvis vi ser forbi de egoistiske fantasiene til våre politiske ekspertkommentatorer, kan vi fortsatt skimte den gamle politiske ligningen bak tåken av sosialliberal selvrettferdighet. For tiden er det den åpenlyst populistiske senatoren Bernie Sanders som er den mest iherdige forsvareren av et allment helsevesen, mens den organiserte ekspertisen og privat makt gjør alt for å torpedere ideen. Populisme er ikke en smart ny beskrivelse av vår tids lidelse. Populisme er kuren.
Oversatt av redaksjonen
Thomas Frank er journalist og historiker. Siste bok: The People, No: A Brief History of Anti-Populism (2020).
- 1Se Chris Mooney, The Republican War on Science, New York, Basic Books, 2005.
- 2Se Scott Lehigh, «Time to end populism’s war on expertise», The Boston Globe, 7. april 2020.
- 3Se Michael A. Shadid, A Doctor for the People: The Autobiography of the Founder of America’s First Co-operative Hospital, Elk City, Oklahoma, Vanguard Press, 1939.
- 4Michael A. Shadid, Doctors of Today and Tomorrow, The Cooperative League of the USA, New York, 1947.
- 5James Rorty, American Medicine Mobilizes, W.W. Norton, New York, 1939.
- 6Paul Starr, The Social Transformation of American Medicine. The Rise of a Sovereign Profession and the Making of a Vast Industry, Basic Books, 2017 (1982).
- 7Robert C. McMath, Jr., «Populism in two countries: Agrarian protest in the Great Plains and Prairie provinces», Agricultural History, vol. 69, nr. 4, høsten 1995.
- 8Sitert i Malcolm G. Taylor og Allan Maslove, Health Insurance and Canadian Public Policy: The Seven Decisions That Created the Health Insurance System and Their Outcomes, McGill-Queens University Press, Montreal, 2009.
- 9Gregory P. Marchildon (red.), Making Medicare: New Perspectives on the History of Medicare in Canada, University of Toronto Press, 2012.
- 10Jack Goldsmith og Andrew Keane Woods, «Internet speech will never go back to normal», The Atlantic, Boston, 25. april 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
