Sommeren 1957 gikk den engelske sosiologen Michael Young langs en strand i Wales. Han hadde vært forskningsleder i britiske Labour og skrevet partiprogrammet i 1945, men siden forlatt partiet. På stranden grublet han over hvorfor elleve redaktører hadde refusert hans siste bokmanus. Plutselig møtte han et vennepar i vannkanten, og nevnte for dem teksten ingen ville ha. Tilfeldigvis utga vennene kunstbøker, og bestemte seg for å utgi boka. Tittelen var The Rise of the Meritocracy.1Michael Young, Intelligensen som overklasse. 1870–2033, overs. Torild Skar, Pax, Oslo, 1966. Han fryktet at begrepet han hadde snekret sammen fra latin og gresk ville bli møtt med sarkasmer, men etter å ha solgt en halv million eksemplarer på få år gled ordet «meritokrati» inn i dagligtalen. Med en gigantisk misforståelse.
For Youngs bok, skrevet i kjølvannet av George Orwells 1984 og Aldous Huxleys Fagre nye verden, beskriver en dystopi: et mareritt av en moderne verden ledet «ikke så mye av folket som av de smarteste folkene». Handlingen foregår i begynnelsen av 2034 og fortelleren, en selvhøytidelig sosiolog, forteller entusiastisk om hvordan det britiske samfunnet på 1900-tallet forvandlet seg til et tyranni styrt av høytutdannede. Med «like muligheter» som argument er samfunnet inndelt etter intelligens. Samfunnsordenen sementeres allerede på skolen, som forvandler klasseprivilegier til «evner» og «prestasjoner».
De begavede, jubler fortelleren, «har fått anledning til å heve seg til et nivå som svarer til deres evner, og de lavere klasser er forbeholdt de mindre evnerike». Med denne legitimeringen hyller regimet sine helter: «Rekkene av forskere og teknologer, kunstnere og lærere har økt, deres utdannelse er blitt tilpasset deres høye genetiske skjebne, deres muligheter til å gjøre godt er blitt mangedoblet. Framskrittet er deres triumf, den moderne verden deres monument.»
Generiske kategorier
Det påfallende her er sammensetningen av de intelligentes regjering: Den består av folk med naturvitenskapelig, samfunnsvitenskapelig eller humanvitenskapelig bakgrunn, som har i oppgave å produsere kunnskap, reprodusere eliten, og styre staten og bedriftene. Det franske statistikkbyrået Insee plasserer disse i kategorien «ledere og høyere intellektuelle profesjoner». I kategorien finnes både HR-direktører, jurister, astronomer, journalister, dommere, markedsførere og tannkirurger. Ingen annen yrkeskategori har vokst så raskt siden Youngs bok kom ut i 1958. Den framstår som den sosiologiske manifestasjonen av det postindustrielle «kunnskapssamfunnet». I 1962 var det 900 000 av dem i Frankrike (4,6 prosent av den yrkesaktive befolkningen), mens de i dag er fem millioner (18 prosent).
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Den øvre delen av denne gruppen, de som har gått på de mest selektive skolene og universitetene, utgjør 5–10 prosent av den yrkesaktive befolkningen i Vesten. Gruppen inkluderer den berømte rikeste prosenten, men langt mer enn bare den. Disse velstående individene, om de er i såkalte liberale yrker eller om de befolker de øvre sjiktene i næringslivet, får hver måned avkastning på sin akademiske og kulturelle kapital. De har makt til å fortelle resten av oss «hva vi lider av og gi kostbare diagnoser», skriver amerikanske Thomas Frank ironisk.2Thomas Frank, Listen, Liberal: Or, What Ever Happened to the Party of the People?, Metropolitan Books, New York, 2016. Vi kunne kalt dem «intellektuelle» om begrepet ikke hadde fått dagens mening etter Dreyfus-saken i Frankrike.
Etter at forfatteren Émile Zola brukte sin offentlige posisjon til å forsvare den jødiske offiseren Alfred Dreyfus mot justismord, har «intellektuell» ikke bare betydd en som produserer og besitter kunnskap, men også en som utfordrer den rådende orden. I 1967 sa Jean-Paul Sartre i et intervju med Radio Canada at en kjernefysiker er en «tekniker med praktisk kunnskap» når han er med på å utvikle atombomben, men blir en intellektuell i det øyeblikk han protesterer mot den. Men hvor mange Sartre-er, Beauvoir-er og Bourdieu-er finnes det egentlig i forhold til de mange millioner av servile bedriftsledere, jurister og byplanleggere?
Myten lever ikke desto mindre videre, for de intellektuelle yrkene skriver historien til alle samfunnsgruppene, inkludert deres egen. Og det er ingen overdrivelse å si at de ikke sparer på smigeren. De er mestere i kunsten å framstille sine interesser som alles interesser, og reagerer på alt som kan utfordre deres status med for eksempel å lansere en «appell mot krigen mot intelligensen», slik de gjorde i Frankrike i februar 2004.
Mens småbøndenes problemer, opprøret til «de gule vestene» og omsorgsarbeideres elendige vilkår blir tatt opp i den offentlige debatten med generiske kategorier som «bøndene», «arbeiderne» og «pleieassistenter», beskriver de høyest utdannede klassene seg selv med de største nyanser, utlegger i detalj sine intellektuelle forskjeller og finpusser sine uenigheter. «Det er som om den groveste formen for materialisme vanligvis brukes på å studere arbeiderklassen, mens de teoretiske subtilitetene for å verne subjektets autonomi forbeholdes den kultiverte klassen», har sosiologen Jean-Claude Chamboredon bemerket.3Jean-Claude Chamboredon, «La délinquance juvénile, essai de construction d’objet», Revue française de sociologie, vol. 12, nr. 3, 1971. For å skape litt balanse skal vi her analysere de intellektuelle ikke som en rekke unike individer, men som en samfunnsgruppe.
Temming av massene
Historien tilskriver ofte de utdannede samfunnssjiktene en progressiv rolle – lærde encyklopedister, revolusjonære advokater, opprørske forfattere – og minimerer deres mindre ærerike episoder. «Vichy-regimet var mer enn noen annen samfunnsgruppe skapt av eksperter og folk fra liberale yrker», påpeker den amerikanske historikeren Robert Paxton. «Å felle dom over Vichy, er å felle dom over Frankrikes elite.»4Robert Paxton, Vichy France: Old Guard and New Order, 1940–1944, Alfred A. Knopf, New York, 1972.
De intellektuelles rolle i maktsystemene går tilbake til de førkapitalistiske samfunn. I det middelalderske Vesten legitimerte presteskapet, som hadde monopol på skriften, makten til landeierne og eide selv en fjerdedel av jorden. Juristene ble rådgivere og embetsmenn og dannet senere kongestatens administrative grunnmur.5Pierre Bourdieu, Sur l’État, Seuil / Raisons d’Agir, Paris, 2012. I det keiserlige Kina (221 fvt. til 1911 evt.) hadde «klassen av lærde funksjonærer (også kjent som mandariner) – et lite sjikt i antall, men allmektig på grunn av sin styrke, innflytelse, posisjon og prestisje – all makt og var den største landeieren», skriver sinologen Etienne Balazs. «Denne klassen hadde alle privilegier, ikke minst privilegiet til å reprodusere seg, med sitt monopol på utdannelse.»6Etienne Balazs, La Bureaucratie céleste. Recherches sur l’économie et la société de la Chine traditionnelle, Gallimard, Paris, 1968.
Det førkoloniale India gir også grunn til å tvile på at kunnskap i sin natur er progressiv. Det brutalt inegalitære kastesystemet var i stor grad bygd på dominansen til de intellektuelle, brahmanene, som hadde eksklusiv tilgang til hellig kunnskap. «I dette samfunnet var det de og ikke kongene, fyrstene, soldatene, landeierne eller borgerskapet som sørget for en spesielt effektiv form for ‘temming av massene’», bemerker forskeren Isabelle Kalinowski.7Isabelle Kalinowski, «’Ils ne songent pas à désirer le nirvana’. La sociologie des intellectuels dans Hindouisme et bouddhisme de Max Weber», i Johan Heilbron, Rémi Lenoir og Gisèle Sapiro (red.), Pour une histoire sociale des sciences sociales, Fayard, Paris, 2004.
Åndsarbeidernes to skjebner
Kapitalismen forvandlet formen, men ikke naturen til dette arbeidet, etter hvert som den industrielle revolusjon og større tilgang til utdanning ga flere utdannede og gjorde denne gruppen mer mangfoldig. Temmingen av massene, og av en stor del av de utdannede selv, handlet nå om økonomisk rasjonalitet og «kompetanse» godkjent av staten, som krevde at den ble brukt.
De første analysene av de intellektuelle som en ny samfunnsklasse basert på deres kunnskapsmonopol og maktambisjoner dukket opp på 1800-tallet, sammen med de store statsapparatene fylt opp av utdannede, ledelsesavdelingene i de store bedriftene og litt senere de sentraliserte arbeiderpartiene.8Se Lawrence Peter King og Ivàn Szelényi, Theories of the new Class. Intellectuals and Power, University of Minnesota Press, Minneapolis, 2004.
Franske Saint-Simon (1760–1825) drømte om en samfunnsorden dominert av eksperter og industrialister (biene), som skulle avsløre forfengeligheten til adelen og presteskapet (vepsene). I Tyskland bygde Hegels oppfatning av den moderne staten på opplyste embetsmenn som skulle utgjøre en «universell klasse» (Rettsfilosofien, 1821).
Noen tiår senere angrep anarkisten Mikhail Bakunin ideen om en sosialistisk stat: «Alt dette vil kreve en regjering med medlemmer som besitter en enorm kunnskap og ‘hoder hvor hjernen tyter ut’. Det vil bli den vitenskapelige intelligentsiaens velde, det mest aristokratiske, despotiske, arrogante og foraktfulle av alle styresett» (Marxismen, friheten og staten, 1872). Det vil være en «sosialisme for intellektuelle» snarere enn arbeidermakt, mente anarkisten Jan Wacław Machajski i pamfletten «Sosialismens bankerott i det 19. århundre» (1905).
«Hodene hvor hjernen tyter ut» eide ikke produksjonsmidlene, men en kunnskap som de solgte til eierne, som delegerte til dem arbeidet med å overvåke bedriftene deres, kontrollere arbeiderne og organisere arbeidet, samt å bruke teknologi til å øke produktiviteten. Men utdanningssystemet produserte for mange av dem.
I 1892 analyserte sosialisten Karl Kautsky inflasjonen i kunnskapsarbeidere: «De åndsarbeidere som ønsker å nå frem til et offentlig embete, må ofte vente opptil en halv menneskealder før de får en dårlig lønnet, underordnet stilling. For de øvrige veksler overarbeide med arbeidsledighet. […] Snart vil dette proletariatet skille seg fra de andre lønnsarbeiderne bare i et henseende: i deres fordringsfullhet» (Det sosialistiske program).
Var åndsarbeiderne en gryende dominerende klasse eller et proletariat som kunne mobiliseres mot den rådende orden som deklasserte dem? De utdannedes framstilling av seg selv har i halvannet århundre vekslet mellom disse to skjebnene, som i virkeligheten har eksistert side om side hele tiden.
Elitær arv
Da Michael Young skrev The Rise of the Meritocracy på slutten av 1950-tallet var temaet intellektuelle som dominerende klasse igjen blitt aktuelt, men denne gang med en mer positiv valør. I øst produserte det sovjetiske utdannelsessystemet millioner av overkvalifiserte ingeniører og administratorer, noe som «presset de mest utdannede elementene oppover i samfunnet».9Marc Ferro, forord til den nye utgaven av La Révolution de 1917, Albin Michel, Paris, 1997. I vest nådde den vitenskapelige organiseringen av industriproduksjonen, som ingeniøren Frederick Taylor startet på 1920-tallet, sin marsjfart med Roosevelts New Deal. Det vokste fram en intelligentsia som skulle koordinere og planlegge de mange økonomiske kretsløpene som økonomen John Kenneth Galbraith i boka Det nye industrisamfunnet (1967) kalte «teknostrukturen».
Dette nye, utdannede borgerskapet ga det sosiale fundamentet til både de nye protestbevegelsene på venstresiden og til Kennedy-administrasjonen, disse briljante universitetsutdannede folkene som skulle klekke ut Vietnamkrigen. Disse gruppene hadde ulike politiske preferanser, men samtidig samme mistro mot ytterpunkter som kollektivisme og tradisjonalisme. Ideen om at ideologienes tid var over var åpenbar for dem, ettersom det ville bane vei for et ekspertstyre og dermed flere jobber hvor de kunne tjene penger på sin akademiske kompetanse.
Mens de radikale delene av samfunnsgruppen brant 68-opprørets siste lys, startet en gruppe økonomer, jurister og journalister offensiven som skal lede til det store nyliberale tilbakeskrittet – og opprettelsen av flere hundre tusen godt lønnede lederstillinger i finanssektoren.10 Se Serge Halimi, Le Grand Bond en arrière, Fayard, Paris, 2004. Inntil slutten av 1970-tallet hersket det likevel en overbevisning om at «den nye klassen er den mest progressive kraften i moderne samfunn og et sentrum for enhver menneskelig frigjøring som er mulig i overskuelig framtid», som sosiologen Alvin Gouldner skrev i den innflytelsesrike boka The Future of Intellectuals and the Rise of the New Class (1979).
Tjue år tidligere hadde Michael Young vært mindre optimistisk. For The Rise of the Meritocracy ender i et mareritt. De utdannedes regjering, som har plassert de mest begavede barna fra arbeiderklassen i maktposisjoner for å svekke opposisjonen, består nå bare av eksperter. De ikke-utdannede massene har allerede blitt overflødige som følge av automatisering, og tvinges nå til å være tjenere for de intellektuelle. «Når alle genier befinner seg i eliten, og alle idioter blant arbeiderne, gir det da noen mening å snakke om likhet?» spør fortelleren.
I Youngs fiksjon når de intellektuelles styre sitt høydepunkt på begynnelsen av 2000-tallet. Den utdannede klassen nyter goder som komfortable leiligheter, gourmetmiddager og overdådige ferier, og de sender barna sine til egne skoler og reproduserer seg bare med hverandre. «Medlemskap i eliten er i ferd med å bli arvelig: arvelighetsprinsippet og prestasjonsprinsippet møtes», bemerker fortelleren urolig.
Vitnemåldemokratier
Youngs dystopi er skremmende lik vår verden. Både i USA og Europa er det en avgrunn mellom den lille minoriteten med høyere utdanning fra selektive skoler (5–10 prosent av den vestlige befolkningen) og resten. Fokuset de siste årene på motsetningen mellom den rikeste prosenten og de 99 prosent andre vender oppmerksomheten bort fra den større gruppen som i et halvt århundre har tjent på den meritokratiske konkurransen, og foruten hvem den rikeste prosenten ikke ville fått eller beholdt sin dominerende posisjon. Dette synet på klassekampen passer godt for meritokratene, ettersom den plasserer dem på samme side som renholderne. Det utsletter også to sentrale fenomen Young identifiserte i sin science fiction-fortelling: de intellektuelles monopol på den politiske makten og at deres dominerende posisjon stadig oftere går i arv.
For å forsvare opprettelsen av École libre des sciences politiques – som skulle bli den franske prestisjeskolen Science Po – sa professor Emile Boutmy i 1871: «Forpliktet til å adlyde flertallet kan de klassene som kaller seg selv øvre bare bevare sitt politiske hegemoni ved å hevde rettighetene til de mest evnerike. Bak den falleferdige vollen rundt deres privilegier og tradisjonen må demokratiets bølger treffe en annen festningsvoll bestående av blendende og nyttige prestasjoner, av overlegenheten prestisjen innynder, og evner man må være gal for å gi avkall på».11 Dominique Damamme, «Genèse sociale d’une institution scolaire. L’Ecole libre des sciences politiques», Actes de la Recherche en Sciences Sociales, Paris, nr. 70, 1987.
Ser man på våre politiske ledere halvannet århundre senere er det lett å glemme at utdannelse ikke er påkrevd for å bli parlamentsmedlem, minister eller statsleder. Mark Bovens og Anchrit Wille har undersøkt de politiske lederne i Belgia, Danmark, Frankrike, Nederland, Storbritannia og Tyskland, og slår fast at dagens representative demokratier er «vitnemåldemokratier styrt av de med høyest formalkompetanse. Universitetsutdannede dominerer nå alle relevante politiske institusjoner og arenaer.»12 Mark Bovens og Anchrist Wille, Diploma Democracy. The Rise of Political Meritocracy, Oxford University Press, 2017.
I 2016 hadde alle ministrene i Belgia og Tyskland høyere utdannelse, og 95 prosent av ministrene i Frankrike. I Storbritannia hadde 60 prosent av ministrene gått på eliteuniversitetene Oxford og Cambridge. Samtidig, bemerker forskerne, «har over 70 prosent av velgerne i Vest-Europa ikke høyere utdannelse». Gir akademiske prestasjoner virkelig mer effektive politikere?
Spørsmålet interesserer overraskende nok ikke akademikerne, men de få studiene som finnes viser at universitetsutdannede politikere «beholder ikke posisjonen lenger, får ikke gjennomslag for flere lover og blir ikke oftere gjenvalgt.»13 Nicholas Carnes og Noam Lupu, «What Good Is a College Degree? Education and Leader Quality Reconsidered», The Journal of Politics, vol. 78, nr. 1, 2006. Man kan, med rette, innvende at fenomenet ikke er nytt. Og det er nettopp problemet: De gryende demokratiene lovet at de skulle styres «av folket og for folket» og være basert på allmenn tilgang til utdanning.
Hvordan bevarer et lite sjikt av utdannede ledere sin dominerende rolle når universitetene er blitt fabrikker som spyr ut hærskarer av aspirerende lederemner?
Humankapital
Siden begynnelsen av 1800-tallet har andelen med høyere utdannelse gått fra én prosent av den voksne befolkningen i USA og Europa til rundt 35 prosent. For å holde disse unna holder det å høyne nivået med nye kulturelle og økonomiske hindre, som er uoverskridelige ikke bare for de mindre utdannede, men også for de overflødige med høyere utdannelse.
I USA er kombinasjonen av kunnskap og penger en så effektiv sil at, som Young forutså, meritokratene på toppen nå reproduserer seg nærmest som en arvelig lederklasse. Alle universitetsutdannede er ikke rike, men nesten alle rike har høyere utdannelse: I 2017 hadde 98,4 prosent av amerikanerne som tjente mer enn to og en halv gang medianinntekten – det vil si 94 300 dollar – minst en bachelorgrad. I stedet for adelstitler overfører foreldrene prestisjetunge og dyre universitetsgrader til sitt avkom. Milliardærene i Silicon Valley gir penger til filantropiske stiftelser og sender barna sine til Stanford eller Harvard.
Den bedagelige livsstilen og det prangende forbruket som kjennetegnet 1800-tallets opplyste borgerskap, som ofte satte barna sine bort til en amme, har blitt snudd på hodet: Den intellektuelle eliten arbeider nå utrettelig og bruker en stadig større del av inntektene og tiden sin på utdanning, kultur og helse for ungene sine. Tidlig utvikling av «humankapital» brukes som argument for å investere i tospråklige dagmammaer, elitebarnehager til 50 000 dollar i året, kunstundervisning fra treårsalderen, samt førskoler med undervisning i fremmedspråk og vitenskap som bare tar inn fem prosent av søkerne (og familiene hyrer inn spesialister for å skrive søknadene).
I 2014, forteller sosiologen Elizabeth Currid-Halkett, «brukte den rikeste prosenten 3,5 ganger mer på utdanning i absolutt verdi og i andel av pengebruk på utdanning enn i 1996, og 8,6 ganger mer enn landsgjennomsnittet».14 Elizabeth Currid-Halkett, The Sum of Small Things, Princeton University Press, 2017. De neste fem prosentene følger deres eksempel. Det kan være dyrt å sikre barnas posisjon i samfunnshierarkiet med privatlærer (samt en personlig assistent for de mest dedikerte familiene), privatskoler som krever at man bor i et bestemt strøk, kulturelle reiser, musikkundervisning og andre aktiviteter som anbefales for å komme inn på Harvard, Yale, Princeton eller Stanford, hvor skolepengene alene varierer fra mellom 40 000 og 70 000 dollar i året (langt mer enn medianårslønnen i USA). Sammenlignet med en middelklassefamilie, anslår jusprofessor Daniel Markovits, tilsvarer de ekstra midlene familier som tilhører den rikeste prosenten bruker på barnas utdannelse en arv på rundt ti millioner dollar per barn. «Meritt er en svindel», mener han. «Men en hel sivilisasjon nekter å trekke denne konklusjonen.»15 Daniel Markovits, The Meritocracy Trap. How America’s Foundational Myth Feeds Inequality, Dismantles the Middle Class and Devours the Elite, Penguin Press, New York, 2019.
«De må bare studere»
Disse summene er bare toppen av isfjellet. For overføringen av kulturell kapital begynner fra fødselen av i form av oppmerksomhet fra foreldrene, spesielt fra mødrene. Den intellektuelle eliten, forteller Currid-Halkett, bruker to til tre ganger mer tid på å leke med og lære opp de nyfødte. De ammer oftere og lenger, overbevist om at det vil øke barnas kognitive evner, og oppsøker gjerne også ammekonsulenter. Ved treårsalderen har et barn fra et slikt hjem i snitt hørt 20 millioner flere ord ytret av et menneske enn barn fra hjem hvor foreldrene ikke har høyere utdannelse. Vokabularet er 49 prosent mer variert. Slik utvikler foreldrene barnas sensitivitet, konsentrasjon og disiplin.
«Når hun er 18 vil et rikt barn ha blitt snakket til, lest for, deltatt på kulturarrangementer, idrett og lignende i til sammen 5000 timer mer enn et fattig barn», påpeker Markovits. «I samme alder vil middelklassebarn ha tilbrakt nesten 8000 timer mer foran en skjerm.» Segregasjonen viser seg også i byrommet, ettersom husholdningene som akkumulerer alle ressursene samler seg i storbyenes progressive og åpne bydeler, som tilbyr dem en sunnere livsstil, et større sosialt nettverk og bedre sjanser til å lykkes enn de 80 prosent minst rike amerikanerne.16 Se Richard V. Reeves, Dream Hoarders. How the American Upper Middle Class is Leaving Everyone Else in the Dust, Brookings institution Press, Washington, 2017.
«Elitens massive investering i utdannelse bærer frukter», bemerker Markovits. «Det akademiske gapet mellom rike og fattige studenter er nå større enn gapet var mellom hvite og svarte i 1954», året da USAs høyesterett erklærte at rasesegregering i skolen var i strid med grunnloven. «Økonomisk ulikhet skaper i dag større ulikhet i utdannelse enn den amerikanske apartheiden i sin tid gjorde.»
De mest velstående intellektuelle, beskyttet av at de oppfyller utdanningskrav som de gjør til norm gjennom pressen og kulturen, ser med forakt på foreldre som uunngåelig er mindre åpne, progressive og sjenerøse, og som ikke følger de samme kulturelle, sosiale og ernæringsmessige normene. Dommen deres er alltid den samme: «De må bare studere», et påbud som mer eller mindre oppsummerer nyliberalismens sosialpolitikk.
De 9,9 prosentene
Det blir likevel feil å tro at den meritokratiske eliten seiler ubekymret gjennom livet. Sosialdarwinismen som tidlig sjalter ut de fleste barna fra fattige familier plasserer også de rikes barn i en permanent konkurranse. Fra innvielse i gammelgresk i treårsalderen til tolvtimersdager som advokatfullmektig, får meritokratene lære på den harde måten at kapitalen, selv den kulturelle, trenger arbeid for å produsere profitt. Dette fremmedgjør dem fra bedriftene som ofte har minimal samfunnsnytte, og gjør selvdestruksjon gjennom utbrenthet til en slags bragd. Det får en liten, men voksende fraksjon til å hoppe av for å drive med håndverk, humanitært arbeid eller, langt sjeldnere, kaste brostein. Men de er unntaket. For når plassen i en eliteinstitusjon først er sikret, er skjebnen beseglet.
I USA kommer halvparten av studentene på de tolv mest prestisjetunge universitetene fra de ti prosent rikeste familiene. Disse heldige få gjenkjenner seg kanskje i beskrivelsen til den amerikanske skribenten Matthew Stewart i The Atlantic i 2018: «Vår klasse går rundt i jeans og t-skjorter nedarvet fra våre angivelig beskjedne opphav. Vi foretrekker å signalisere vår status med å snakke om våre økologisk ernærte kropper, prestasjonene til avkommet vårt, og våre naboers miljøbevissthet. Vi har skjønt hvordan vi vasker pengene våre gjennom høyere dyder.»17 Matthew Stewart, «The 9.9 Percent Is the New American Aristocracy», The Atlantic, Washington, juni 2018.
På to setninger fanger Stewart sannheten som de 9,9 prosentene forsøker å benekte: «Vi er de som driver maskinen som sluser ressursene fra de 90 prosentene til 0,1-prosenten. Vi har vært fornøyde med å ta vår andel av byttet.» Det blir stadig mer erkjent at å ha hvit hud og være mann gir privilegier i vestlige samfunn. Tilhørighet til de ti prosent mest utdannede gir også privilegier, men de som nyter godt av disse privilegiene nedtoner dem ofte.
Gavepakke til kommentatorene
De rike intellektuelles økende kontroll over samfunnet har endret det vestlige politiske landskapet. Etter andre verdenskrig stemte de mindre utdannede og mindre rike for det meste på venstrepartier, i likhet med en liten andel av de høyere utdannede i offentlig sektor. Denne koalisjonen har smuldret opp. Sosialister, demokrater og grønne har siden 1990-tallet vært partier for de høytutdannede og i stor grad blitt forlatt av arbeiderklassen, slik Thomas Frank og Thomas Piketty har slått fast.
I november 2016 stemte, for første gang, flertallet av de mest utdannede og de rikeste amerikanerne på Demokratene. Vanlige arbeidstakere synes å ha gitt opp politikken eller stemmer på partier som ikke representerer deres økonomiske interesser, men likevel definerer seg som mot den liberale eliten. «Om vi vil forstå ‘populismens’ framvekst er det ikke dumt å starte med å analysere ‘elitismens’ økende makt», skriver Piketty.18 Thomas Piketty, Capital et idéologie, Seuil, Paris, 2019.
Denne bruddlinjen er en gavepakke for kommentatorer som vil utslette politiske skiller de mener er foreldet. «I mange land har det gamle politiske skillet mellom venstre og høyre, basert på økonomi, blitt erstattet av et skille mellom liberal og konservativ, basert på kultur», skrev The Economist 6. juni. Men kultur og økonomi er på ingen måte gjensidig utelukkende. I Frankrike er mastergrad sterkt korrelert med sosial bakgrunn: I 2017 hadde 40 prosent av barn av foreldre med liberale yrker fem års høyere utdannelse eller ingeniørutdannelse, mot 4 prosent for barn av faglærte arbeidere i logistikksektoren. De rike intellektuelles styre er utslag av en klassekamp som ikke kunne vært mer tradisjonell.
Dødelig skille
En tragisk illustrasjon på det er bølgen av deaths of despair, «død som følge av fortvilelse» (selvmord, alkohol, narkotika), i USA: Forskerne Angus Deaton og Anne Case påpeker at overdødeligheten som følge av denne bølgen, estimert til 600 000 mellom 1999 og 2017 i den hvite befolkningen i aldersgruppen 45–54, nesten utelukkende rammet folk uten utdanning. Siden 1990 har dødsraten i denne gruppen økt med 25 prosent, mens den har minket med 40 prosent for de som har en bachelorgrad. «For de uten utdannelse øker nivået av smerte, dårlig helse og alvorlige psykiske lidelser, mens arbeids- og sosialiseringsevnen faller. Gapet vokser også for inntekter og familiestabilitet. Bachelorgrad er blitt hovedmarkøren for sosial status.»19 Angus Deaton og Anne Case, Deaths of Despair and the Future of Capitalism, Princeton University Press, 2020.
Det var nettopp dette Michael Young påpekte i sin dystopi. Men boka ender optimistisk med at en mektig «populist-bevegelse» dukker opp i mai 2033, ledet av kvinner som har blitt ekskludert fra den meritokratiske omfordelingen av makt mellom mennene. «For første gang i manns minne har en avvikende minoritet fra eliten inngått en allianse med de lavere lag, som hittil har vært isolerte og føyelige», skriver den pretensiøse fortelleren. Trøbbel bryter løs. Ansatte ramponerer en luksusbutikk. Utdanningsministeren blir drept. 1. mai 2034 finner den første generalstreiken på over førti år sted. Forvirret håper den plutselig mindre pompøse fortelleren at bevegelsen raskt vil gå tom for luft. Så stopper fortellingen. En lakonisk notis fra forlaget forteller at han ikke overlevde opprøret.
Oversatt av redaksjonen
Pierre Rimbert er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.
- 1Michael Young, Intelligensen som overklasse. 1870–2033, overs. Torild Skar, Pax, Oslo, 1966.
- 2Thomas Frank, Listen, Liberal: Or, What Ever Happened to the Party of the People?, Metropolitan Books, New York, 2016.
- 3Jean-Claude Chamboredon, «La délinquance juvénile, essai de construction d’objet», Revue française de sociologie, vol. 12, nr. 3, 1971.
- 4Robert Paxton, Vichy France: Old Guard and New Order, 1940–1944, Alfred A. Knopf, New York, 1972.
- 5Pierre Bourdieu, Sur l’État, Seuil / Raisons d’Agir, Paris, 2012.
- 6Etienne Balazs, La Bureaucratie céleste. Recherches sur l’économie et la société de la Chine traditionnelle, Gallimard, Paris, 1968.
- 7Isabelle Kalinowski, «’Ils ne songent pas à désirer le nirvana’. La sociologie des intellectuels dans Hindouisme et bouddhisme de Max Weber», i Johan Heilbron, Rémi Lenoir og Gisèle Sapiro (red.), Pour une histoire sociale des sciences sociales, Fayard, Paris, 2004.
- 8Se Lawrence Peter King og Ivàn Szelényi, Theories of the new Class. Intellectuals and Power, University of Minnesota Press, Minneapolis, 2004.
- 9Marc Ferro, forord til den nye utgaven av La Révolution de 1917, Albin Michel, Paris, 1997.
- 10Se Serge Halimi, Le Grand Bond en arrière, Fayard, Paris, 2004.
- 11Dominique Damamme, «Genèse sociale d’une institution scolaire. L’Ecole libre des sciences politiques», Actes de la Recherche en Sciences Sociales, Paris, nr. 70, 1987.
- 12Mark Bovens og Anchrist Wille, Diploma Democracy. The Rise of Political Meritocracy, Oxford University Press, 2017.
- 13Nicholas Carnes og Noam Lupu, «What Good Is a College Degree? Education and Leader Quality Reconsidered», The Journal of Politics, vol. 78, nr. 1, 2006.
- 14Elizabeth Currid-Halkett, The Sum of Small Things, Princeton University Press, 2017.
- 15Daniel Markovits, The Meritocracy Trap. How America’s Foundational Myth Feeds Inequality, Dismantles the Middle Class and Devours the Elite, Penguin Press, New York, 2019.
- 16Se Richard V. Reeves, Dream Hoarders. How the American Upper Middle Class is Leaving Everyone Else in the Dust, Brookings institution Press, Washington, 2017.
- 17Matthew Stewart, «The 9.9 Percent Is the New American Aristocracy», The Atlantic, Washington, juni 2018.
- 18Thomas Piketty, Capital et idéologie, Seuil, Paris, 2019.
- 19Angus Deaton og Anne Case, Deaths of Despair and the Future of Capitalism, Princeton University Press, 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
