Mens koronapandemien truet med å nå Sør-Korea i vår fortsatte de konservative evangelikale sine daglige demonstrasjoner mot regjeringen og nektet å flytte sine religiøse seremonier over på nett. Til forskjell fra buddhistene og katolikkene så de helsemyndighetenes påbud som et angrep på religionsfriheten. Men framfor alt brukte de anledningen til å starte en offensiv mot president Moon Jae-in, som de anklaget for å være «underlagt det sosialistiske Kina» (hvor viruset først dukket opp), i håp om å gjenvinne tapt terreng i befolkningen.
For våren 2016 ble det sørkoreanske samfunnet delt i to. Demonstranter med stearinlys i hendene samlet seg for å kreve president Park Geun-hyes avgang, mens motstanderne vaiet med taegeukgi, landets flagg. De protestantiske kirkene spilte en sentral rolle i disse motdemonstrasjonene. Protestene endte med en knusende seier for de 17 millionene som hadde deltatt i lysdemonstrasjonene. 10. mars 2017 gikk Park av, og etter en rettssak ble hun til slutt dømt til fengsel for maktmisbruk. I mai samme år ble Moon Jae-in, som var en sentral skikkelse i lysdemonstrasjonene, valgt til landets president.
På tross av glissent oppmøte fortsatte taegeuki-demonstrasjonene, men avspenningen med Nord-Korea etter vinter-OL i Pyeongchang i februar 2018 gjorde demonstrasjonene til en heller pinlig affære. Særlig fordi Donald Trump – valgt mye på grunn av støtte fra konservative amerikanske protestanter – spilte en avgjørende rolle i avspenningen mellom nord og sør. Bevegelsen fikk likevel ny selvtillit da Hwang Kyo-ahn ble leder for Koreas frihetsparti (som tok over for avsatte president Parks parti Saenuri) i februar i fjor. Med denne glødende antikommunisten, som var Parks siste statsminister, så de protestantiske kirkene for seg at de skulle bli en høyreradikal drivkraft. Men etter at partiet tapte stort i parlamentsvalget 15. april i år, måtte Hwang ta hatten og gå.
Protestantisk vekst
De konservative evangelikale foretrakk lenge å holde seg unna samfunnsdebatten og politikken, men for rundt tretti år siden begynte de å involvere seg i sosiale spørsmål og etter hvert også i den politiske debatten.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Siden begynnelsen av 1900-tallet har det vært en knivskarp konkurranse mellom religionene i det koreanske samfunnet, samtidig har landet hele tiden hatt en eksepsjonelt høy andel ikke-troende (over halvparten av befolkningen). Da landet ble frigjort fra den japanske okkupasjonen i 1945 hadde det 100 000 protestanter, det vil si bare 0,5 prosent av befolkningen. Men antallet steg gradvis på 1950-tallet, spesielt under Koreakrigen (1950–1953), og knivet med buddhismen om å være Sør-Koreas største trossamfunn. I 2015 fantes det 9 676 000 protestanter i landet, ifølge det nasjonale statistikkbyrået, det vil si 19,7 prosent av befolkningen, mens 15,5 prosent var buddhister. Andelen ikke-troende sank fra 49,6 prosent i 1995 til 46,9 prosent i 2005, før den steg til 56,1 prosent i 2015. For tiden driver de protestantiske kirkene i Sør-Korea seks tv-kanaler, 109 universiteter, 631 grunnskoler og videregående skoler og 196 helseinstitusjoner. De har også 259 organisasjoner og foreninger.1«Religion i Korea – 2018», rapport fra departementet for kultur, sport og turisme (på koreansk), Seoul, 2018.
Protestantismen er også godt representert i parlamentet, hvor andelen protestanter har ligget mellom 31 og 41 prosent de to siste tiårene. Samtidig er Sør-Koreas protestantiske kirker blitt stadig mer synlige i utlandet. De har sendt ut misjonærer siden 1980-tallet, og har nå flere enn USA. I 2009 hadde de 20 000 misjonærer, ti år senere var tallet 30 000. Siden begynnelsen av 1990-tallet har nær halvparten av de femti protestantiske kirkene med flest medlemmer i verden vært sørkoreanske.
Politisk debut
Under det japanske kolonistyret (1905–1945) ble en stor del av protestantene, under innflytelse fra amerikanske misjonærer, konservative og noen også fundamentalister. Utover 1950-tallet kom det en rekke skisma. Teologisk konservativisme ble kombinert med politisk konservatisme og progressiv teologi med progressiv politikk. Da denne prosessen gikk mot slutten på begynnelsen av 1970-tallet var mindre enn tjue prosent av protestantene progressive.2Kang In-Cheol, Motstand og overgivelse: militærregimer og religion (på koreansk), Hanshin University Press, Osan, 2013. Disse samlet seg i The National Council of Churches in Korea (NCCK) for å ta aktiv del i kampen mot diktaturet og for demokrati. Denne aktivismen, som varte fram til slutten av 1980-tallet, gjorde at mange koreanere så protestantismen som progressiv. Det sosiale engasjementet til en del evangelikale kristne forsterket dette inntrykket.
Høsten 1989 samlet de konservative protestantene seg i Christian Council of Korea (CCK). Det nye kirkefellesskapet forkastet det tradisjonelle skillet mellom kirke og den sekulære verden, og hadde fra begynnelsen av klart flere medlemmer og større ressurser enn NCCK. Da NCCK havnet i økonomisk uføre på midten av 1990-tallet brukte CCK anledningen til å ta kontroll over organisasjonen, og så kvele den fra innsiden. På begynnelsen av 2000-tallet var flesteparten av de protestantiske kirkene blitt konservative, men de hadde ennå ikke inntatt politikken (i juli i år var 55 kirker med i CCK, mens det bare var 9 i NCCK).
Det endret seg i januar 2003 da CCK holdt to bønnemøter på rådhusplassen i Seoul med flere titalls tusen deltakere. I samarbeid med ulike høyregrupper arrangerte de i begynnelsen av mars samme år et folkemøte med over 100 000 tilhørere. Det var en spektakulær debut på den politiske scenen, som ble møtt av entusiasme fra reaksjonære partier og organisasjoner.
Aktivistiske og aggressive
Noen høyreprotestanter dannet et Protestantparti, mens andre startet den konservative gruppen Protestantisk nytt høyre. På fem år, fra 2003 til 2008, vant de flere store seire. De klarte blant annet å stanse de fleste av de store reformene til den demokratiske regjeringen (2003–2008) til Roh Moo-hyun, som i likhet med forgjengeren ble kalt «Nord-Korea-sympatiserende venstreraddis». Etter en intens valgkamp bidro de til at Lee Myung-bak, en veteran fra en megakirke i Seoul (over to tusen medlemmer), ble valgt til landets president, og banet med det veien for et nytt konservativt kapittel i landets historie.
På 2010-tallet dukket det opp flere høyreradikale protestantiske organisasjoner, der de hovedsakelig unge medlemmene ble lært opp til å bli fryktløse «internettkrigere». Den aggressive aktivismen er karakteristisk for de sørkoreanske evangelikale kirkene. Noen er også involvert i politisk manipulering, og får hemmelig støtte fra landets etterretningstjenester eller sprer falske nyheter, spesielt i forbindelse med valg.
Den politiske agendaen er nokså tydelig: forsterke antikommunismen, proamerikanismen og fiendskapet med Nord-Korea; forhindre lover, bestemmelser eller politikk som gir rettigheter til seksuelle minoriteter, muslimer, militærnektere, migranter og flyktninger; skape et gunstig klima for regimet de støtter, spesielt før valg; forsvare og fremme deres syn på skole og velferd, og ikke minst skattekutt til de geistlige.
Evangelisere for å erobre
Antikommunisme har vært en del av den sørkoreanske protestantismens sosiale doktrine siden 1930-tallet, men i 2013 oppfant høyresiden et nytt skremmebilde: «den homofile, venstreradikale Nord-Korea-sympatisøren», ut fra tanken om at mange seksuelle minoriteter er venstreorienterte.
Etter bortføringen av 23 protestantiske misjonærer i Afghanistan i juli–august 2017, hvor to av dem ble drept, dukket det opp en konspirasjonsteori om at Sør-Korea var i ferd med å snikislamiseres gjennom en allianse mellom muslimene og «venstreradikalerne» – det vil si sentrumsregjeringene og alle de som ikke er trygt forankret et stykke ut på høyresiden. Teorien har ingen rot i virkeligheten ettersom islam har minimal innflytelse i det sørkoreanske samfunnet, med bare 150 000 muslimer av 51 millioner innbyggere. Den skyldes snarere den sørkoreanske protestantismens messianske teologi.
Konspirasjonsteorien har imidlertid ikke fortrengt høyreprotestantenes besatthet av Nord-Korea. Siden midten av 1990-tallet har de forberedt «erobringen av Nord-Korea med evangelisering». Planen er – hvis deres drøm om regimefall går i oppfyllelse – å etablere over ti tusen kirker på ti år. Misjonærer er også sendt til grensen mellom Kina og Nord-Korea, hvor de hjelper nordkoreanske avhoppere med å sende store ballonger med regimekritiske flygeblad over grensen.
Utvalgt og perifer
Denne nesten militante aktivismen hviler på ulike religiøse overbevisninger som i stor grad er hentet fra USAs konservative protestanter, spesielt på 1990- og 2000-tallet. Det dreier seg om et syn på verden som delt mellom «oss» og «terroristene», en idé om åndelig krig, og en tro på at Jesus snart vil vende tilbake til jorden, overmanne Satan og herske i tusen år, hvor de evangelikale vil være Guds krigere i denne endelige kampen mellom godt og ondt.
Et av tegnene de sørkoreanske høyre-protestantene ser som varsel på at denne kampen er nært forestående, er det jødiske folkets retur til Jerusalem. Det forklarer hvorfor det israelske flagget siden 2017 har vært synlig i folkemøtene til den sørkoreanske høyresiden, sammen med taegeukgi og noen ganger det amerikanske flagget. Inntil i fjor var det heller ikke uvanlig å høre pastorer resitere bønner på engelsk og takke USAs president for hans forsøk på kaste det nordkoreanske regimet. I april 2003 svarte lederen for de amerikanske styrkene i Sør-Korea på bønnene og besøkte David Yonggi Cho, grunnleggeren av Yoido Full Gospel Church og en av de mektigste høyreprotestantiske lederne i Sør-Korea. I august samme år sendte George W. Bush en gratulasjon til CCK for «vennskapsånden mellom Sør-Korea og USA på de store bønnemøtene arrangert i Seoul».3Brev publisert på nettstedet til CCK, 2003.
For de evangelikale i Sør-Korea er USA både «troens hjemland», som har evangelisert og sivilisert folket (over 87 prosent av de protestantiske misjonærene i Korea fra 1893 til 1983 kom fra USA), landets frelsere og verdens frelsere. De må altså følge USAs eksempel og bevare det tette samarbeidet for enhver pris. I denne religiøse og koloniale mentaliteten står Sør-Korea i et hierarkisk forhold til USA, der det amerikanske folket er et «utvalgt folk». For den protestantiske høyresiden i USA har protestantismen i Sør-Korea en heller perifer verdi.
Enkelte skiller
Dette misforholdet har ikke hindret en styrking av forholdet landene imellom. Det finnes nå over 4000 sørkoreanske protestantkirker i USA, noe som sørger for et nokså likt tankesett. Kirkene på hver side av Stillehavet er også ofte på besøk hos hverandre. Sørkoreanere som har studert ved konservative amerikanske teologiske skoler får gjerne nøkkelstillinger i hjemlandet, som pastorer eller lærere i megakirkene eller på de høyreorienterte seminarene. Gjennom et personell skolert i amerikanske metoder spres en teologi basert på fundamentalisme, endetidsvisjoner og åndelig krig.
Ikke overraskende framstår de evangelikale kristne i USA og Sør-Korea nærmest som tvillinger. De har stor valgdeltakelse og allierer seg med politiske høyrekrefter, de er antikommunister, for diskriminering av homofile, mot flyktninger og innvandrere, og de er proisraelske og antimuslimske. Og i motsetning til andre vestlige kirkesamfunn er de for dødsstraff.
Det finnes imidlertid noen politiske saker de sørkoreanske høyreprotestantene ikke engasjerer seg like sterkt i som sine motsvar på den andre siden av Stillehavet, som abort, stamcelleforskning, narkotika, pornografi og feminisme. De engasjerer seg heller ikke for undervisning i kreasjonisme på skolen eller bønn på offentlige skoler. Og om de amerikanske høyreprotestantene har vært mest opptatt av kampen mot islam etter angrepene 11. september 2001, bryr sørkoreanerne seg mest om nabofienden i nord.
Ideologisk korstog
Dermed er lett å se at det historiske møtet mellom Moon Jae-in, Kim Jong-un og Donald Trump i Panmunjom 30. juni 2018 plaget mange av dem. De applauderte initiativet, men advarte umiddelbart mot det de kalte et «falskt fredstilbud fra Pyongyang». Som kommentatoren Park Chansoo skriver i sentrum-venstreavisen Hankyoreh: «De konservative i sør må føle seg forrådt, for de ventet at Trump ville komme med utpressingstiltak mot Nord-Korea».4Park Chansoo, «Fra proamerikansk til projapansk konservatisme» (på koreansk), Hankyoreh, Seoul, 11. juli 2019. Park spekulerer også på om ikke Sør-Koreas protestanthøyre vil stake ut en ny kurs som ikke avhenger av Trump eller amerikansk protestanthøyre, på samme måte som enkelte høyreradikale intellektuelle ber landets konservative om å finne en politisk linje som er mindre avhengig av USA,
Så langt har det ikke kommet mer ut av møtet i Panmunjom enn noen bilder som Trump kan bruke i valgkampen sin. Det er ikke gjort noen betydelige framskritt i forholdet mellom USA og Nord-Korea, eller selv mellom de to koreanske statene. Håpet og begeistringen som ble vekket på halvøya har gradvis forsvunnet, til høyreprotestantenes store glede. Skuffelsen over Trumps svik har forvandlet seg til lettelse.
I oktober i fjor startet pastor og CCK-leder Jeon Kwang-hoon en Bevegelse for nasjonal kamp med mål om å avsette president Moon. Han satte opp telt utenfor presidentpalasset Det blå hus, og flere tusen demonstranter deltok regelmessig i det pastoren kalte «Evighetens forsamling i ørkenen». Men etter flere tilfeller av Covid-19, vendte den offentlige opinionen ryggen til disse demonstrasjonene. Myndighetene i Seoul benyttet anledningen til å gjøre slutt på plassokkupasjonen. Pastoren ble arrestert og sluppet fri mot kausjon i april, men han har ikke gitt opp. Sammen med høyresiden har han gjenopptatt sitt ideologiske korstog mot de tre gruppene de har utpekt som sine fiender de siste tiårene: venstresiden, kjetterne (som inkludere alle de andre religionene) og de homofile.
Mørkleggende hatpolitikk
Etter valgnederlaget i april har den evangelikale høyresiden igjen begynt å sende ballongpropaganda inn i Nord-Korea, oppildnet av at Trump og de amerikanske konservative for tiden ikke viser noen vilje til å forhandle med regimet i Pyongyang. I juni sendte Fighters for a Free North Korea, en organisasjon av nordkoreanske avhoppere som bor i sør, og protestantgruppen The Voice of the Martyrs Korea flygeblader til den andre siden av grensen, på tross av at den offentlige opinionen er svært negativ til denne typen provokasjoner. Regimet i Pyongyang ble også provosert og brukte ballongkampanjene som begrunnelse for å rive liaisonkontoret mellom nord og sør som hadde blitt opprettet etter møtet i Panmunjom to år tidligere.
Den protestantiske høyresiden synes å tro at slike aggressive aksjoner ikke bare er i overensstemmelse med doktrinen deres, men at de også gir dem innflytelse og politisk tilstedeværelse. For de fleste andre virker det åpenbart at denne hatpolitikken mørklegger de koreanske protestantiske kirkenes framtid, og at de bare vil bli enda mer isolert i det koreanske samfunnet.
Oversatt av redaksjonen
Kang In-cheol er professor ved Hanshin-universitetet i Seoul, Sør-Korea.
- 1«Religion i Korea – 2018», rapport fra departementet for kultur, sport og turisme (på koreansk), Seoul, 2018.
- 2Kang In-Cheol, Motstand og overgivelse: militærregimer og religion (på koreansk), Hanshin University Press, Osan, 2013.
- 3Brev publisert på nettstedet til CCK, 2003.
- 4Park Chansoo, «Fra proamerikansk til projapansk konservatisme» (på koreansk), Hankyoreh, Seoul, 11. juli 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
