Spill for galleriet

Man må som kjent være forsiktig med hva man ønsker seg. Filmhistorien har gitt oss mange fornøyelige buketter av kort- og novellefilm, som for eksempel Jim Jarmusch’ Night On Earth fra 1991, eller den med diverse regissørers like diverse skildringer av Paris: Paris, je t’aime (2006, med bidrag av les Coens). Det er noe både adspredende og utfordrende med slike foretak: Man kan alltids trøste seg med at om et av innslagene stinker, så er det et nytt og forhåpentlig bedre bidrag rundt hjørnet, og om ikke annet vil det oppstå et minimum av dramatikk i spennet mellom de forskjellige signaturene. Sånn sett får vi en slags spenning på det mest elementære vis – i tillegg til filmenes og enkeltscenenes øvrige kvaliteter. Noen av våre forventninger til slike samlinger er dermed nærmest garantert å bli innfridd. Likevel er det så man iblant tar seg i å ønske en mer gjennomkuratert forvaltning av disse sprikende utsnitt av virkeligheten. At det, som det het i norsktimene, «går opp», er en forenende tanke bak det hele. Det får vi her.

Vestkystliberalisme

Filmene i Coastal Elites har absolutt noen åpenlyse fellestrekk. Vi møter først Bette Midler som Minnie, en pensjonert lærer som i politiavhør forklarer seg til «oss», titulert «officer». Vi møter Dan Levy som Mark, en homofil skuespiller, og får hans betraktninger om typecasting i «the biz» og om samfunnet generelt. Afroamerikanske Issa Rae spiller Callie, en ung dame som harselerer med Ivanka Trump. Sarah Paulson spiller en mindfulness-instruktør på randen av et eller annet, før Kaitlyn Dever avslutter det hele med sin sykepleier som forteller om Minnies siste dager på sykehuset. (…)