Bildene og videoen er et av de mest ikoniske motivene fra 1900-tallets nyhetsstrøm: Mannen med hvit skjorte og bæreposer som alene stanser en kortesje med tanks på Tiananmen-plassen i Beijing. Over tretti år senere vet vi fortsatt ikke hvem denne mannen var. I den selvbiografiske tegneserien Tiananmen 1989 – Our Shattered Hopes, som kom ut på engelsk i sommer, kaller Lun Zhang ham for demonstrasjonenes «ukjente soldat». Mannen foran stridsvognene er et slående symbol for standhaftighet mot opplagt overmakt. Samtidig beskriver Zhang motivet som en løgn. Hendelsen skjedde 5. juni, det vil si dagen etter at de militære styrkene hadde rensket Tiananmen-plassen for demonstranter, og flere tusen var drept og såret. Bare noen timer tidligere hadde flere tanks kjørt rett over mennesker.
Lun Zhang var den gangen en ung universitetsforeleser i sosiologi, og støttet studentenes krav om ytringsfrihet, tiltak mot korrupsjon og mer midler til utdanning. Han ble en sentral organisator for demonstrasjonene i 1989, som på det meste samlet over en million mennesker, og hadde ansvar for orden og sikkerhet på Tiananmen-plassen. Det var særlig studenter og intellektuelle som deltok, men Zhang forteller at de hadde bred støtte i befolkningen. Protestene spredte seg også til flere byer i Kina.
Zhang viser til et annet bildemotiv som gikk verden rundt hos nyhetsbyråene, men i dag er mindre kjent. Drøyt to uker før mannen med plastposene sto foran tanksene, hadde folket i Beijing 20. mai hindret hæren i å komme inn i byen. Soldatene ble møtt med mat og drikke av folkemasser som ba dem om å la demonstrantene være. Hærens framrykking ble stanset, en stund. Zhang påpeker at folkets møte med soldatene, som medmennesker og ikke fiender, illustrerer håpet om dialog som ga protestene næring.
Revolusjon eller reform
Da demonstrasjonene var slått ned, rømte Zhang til Frankrike, via Hong Kong. Her fortsatte han som akademiker med forskning på kinesisk modernitet, og er i dag professor ved et av universitetene i Paris. Selvbiografien har han skrevet sammen med journalisten og Asia-eksperten Adrien Gombeaud, med tegninger av erfarne Améziane i en realistisk dokumentarstil. Boka har en kronologisk struktur, og skildrer hendelsene nesten dag for dag fra 16. april, da demonstrasjonene startet som en minnestund for den reformvennlige partitoppen Hu Yaobang, og fram til massakren 3. og 4. juni. Maktspillet i Kommunistpartiet om håndteringen av demonstrasjonene er godt beskrevet. Interessant er det også hvordan sammenfallet med Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjovs besøk i mai ga demonstrantene en internasjonal mediedekning som nok overrumplet det kinesiske regimet.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Det beste med boka er likevel skildringen innenfra, av hvordan protestene ble organisert og av de strategiske diskusjonene. Vi er med på interne møter sammen med studentleder Chai Ling og senere nobelprisvinner Liu Xiaobo. Vi får også se hva som ledet til at to tusen studenter ble sultestreikende på Tiananmen-plassen. Ifølge Zhang var det første gang i historien at kollektiv sultestreik ble brukt som et politisk pressmiddel i Kina. Han forteller at da mobiliseringen ble tyngre og risikoen for militær inngripen overhengende, bestemte protestledelsen 27. mai at plassen skulle evakueres innen tre dager, etter en siste massemønstring. Organiseringen var for svak til at beslutningen ble fulgt og mange ble værende, men Zhang er overbevist om at protestene på Tiananmen-plassen ville ebbet ut av seg selv i løpet av få uker.
Avslutningsvis trekker boka en linje fra Tiananmen til Berlinmurens fall i november 1989 og styrtingen av Nicolae Ceaușescu i Romania måneden etter, og antyder at blodsutgytelsene i Beijing bidro til den østeuropeiske kommunismens kollaps. Samtidig er Zhang kritisk til det han mener er en feil framstilling i Vesten av Tiananmen-protestene som en revolusjonær bevegelse. Målet var reformer, skriver han, ikke å kaste eliten, men å gi partiet muligheten til å endre seg i takt med tiden og folkets ønsker. Da protestene i stedet ble brutalt slått ned, mistet Kina muligheten til å modernisere seg politisk, ifølge Zhang, og har levd på økonomisk kunstig stimuli som lavkostland i globaliseringens produksjonskjede. Han ser økende sosiale spenninger i det kinesiske samfunnet, og mener president Xi Jinping svarer med autoritære tiltak som kan skape en overfladisk ro, men forsterker problemene over tid og destabiliserer landet.
Den femte republikk
Seks år før Tiananmen-protestene, på den andre siden av Gulehavet, er det også en regimekritisk demonstrasjon som møter Kim Hyun Sook idet hun begynner på universitetet. Studentene krever president Chun Doo-hwans avgang, og de blir jaget og arrestert av politiet. Vi får ikke vite hvor i Sør-Korea vi befinner oss, og navnet på universitetet er oppdiktet, men hendelsene i Banned Book Club er virkelighetsnære og selvbiografiske.
Kim har skrevet boka sammen med den amerikanske ektemannen og serieskaperen Ryan Estrada. Tegningene til koreanske Ko Hyung-Ju er i en karikert og dramatisk manhwa-stil. Det historiske bakteppet er Sør-Koreas femte republikk, det autoritære militærstyret under Chuns ledelse som varte et knapt tiår fram til det ble holdt presidentvalg i 1987.
Unge Kim er skoleflink og upolitisk, men blir invitert med i en lesesirkel som viser seg å by på mer enn Den røde bokstav og Hamlet. De leser forbudte bøker av Che Guevara, Betty Friedan og Rhee Young-hee. De ser også videoopptak av utenlandske nyheter og dokumentarer om Chuns statskupp, Gwangju-massakren og andre overgrep som Kim ikke har hørt om. «Har foreldrene våre holdt dette skjult for oss?» utbryter hun, og får svar av lesesirkelens leder: «Verre. De har blitt så undertrykt av alt dette så lenge at de ble lei av å snakke om det. Det ble normalt.»
Drama og dokumentar
Mens Tiananmen 1989 er dokumentarisk og ledet fram av hendelsene dag for dag, er Banned Book Club et karakterdrevet drama som behandler historien friere og personifiserer konfliktene. Lesesirkelen er ikke bare en studiegruppe, Kim deltar i demonstrasjoner og mer indirekte protester som satirisk gateteater. Regimet har mange tro tjenere på universitetet, men lesesirkelens hovedfiende er den nidkjære og iskalde Agent OK. Flere av Kims venner blir arrestert, og utsatt for både psykisk og fysisk vold.
Avhørsscenene er brutale og ekle, som komprimerte uttrykk for regimets overgrep, men Banned Book Club er ellers en utpreget ungdomsbok. Tonen i fortellingen og refleksjonene gjenspeiler Kim som ung, og innenfor lesesirkelens lille boble handler det mye om vennskap og forelskelser. Boka er lett å lese, med tydelig karikerte tegninger og stor intensitet i bildeforløpet gjennom skraveringer og nærbilder. Tegningene får fram historien uten noen fortellertekst, sammen med dialogen som utdyper situasjonene og relasjonene.
På flere måter er Banned Book Club og Tiananmen 1989 stilistiske motstykker. Det stikker dypere enn at den første er i svart-hvitt, i tråd med koreansk tradisjon, og den andre i farger på europeisk vis. Lun Zhangs franske tegner Améziane skildrer Tiananmen-protestene i en detaljert og realistisk stil, som ligner stiliserte fotografier. Boka bygger en følelse av autentisitet ved å bruke nyhetsbildenes uttrykk. Samtidig er fargebruken mer ekspressiv og forsterker situasjonsstemninger og tidsatmosfæren. Tiananmen 1989 er en voksenbok. Det er en tyngre bok som gir interessant analyse og detaljkunnskap om en velkjent hendelse. For denne voksne leseren var også Banned Book Club opplysende, fordi historien om Sør-Koreas militærregime blir fortalt langt sjeldnere.
© norske LMD
Lun Zhang, Adrien Gombeaud og Améziane, Tiananmen 1989 – Our Shattered Hopes, IDW Publishing, 2020.
Kim Hyun Sook, Ryan Estrada og Ko Hyung-Ju, Banned Book Club, Iron Circus Comics, 2020.
Morten Harper er tegneseriekritiker og leder av Norsk kulturråds vurderingsutvalg for tegneserier.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal