Den tjue kilometer lange strandlinjen langs Adriaterhavet sør for Durrës er en komprimert fortelling om Albanias nyere historie. Under det nasjonalkommunistiske diktaturet fra 1945 til 1991 lå det furuskog langs den hvite stranden, som bare huset noen få statlige hoteller og et villaområde forbeholdt partieliten. Etter at Europas mest lukkede regime falt, begynte hoteller og boligblokker å fortrenge furuene og blokkere adgangen til havet, inntil jordskjelvet 26. november i fjor lagde noen hull i bebyggelsen.
«Mange blokker ble bygd på sand eller myr, med grunt fundament», forteller ingeniørprofessor Luljeta Bozo. «Det var åpenbart at et jordskjelv ville velte dem.» Her er det ingen som bryr seg om reguleringsplaner, hvis det i det hele tatt finnes, særlig ikke de som har penger og makt. «Heldigvis var mange av blokkene ubebodd, ettersom de bare var bygd for å hvitvaske penger», sier Bozo. «Hvis ikke ville langt flere liv gått tapt.» Offisielt mistet 51 mennesker livet. Albania ligger i et jordskjelvutsatt område, men en mafiøs, nyliberal avregulering var hovedårsaken til at skjelvet fikk så store konsekvenser.
To måneder før skjelvet hadde Bozo advart mot faren den ulovlige byggingen utgjorde, etter at et jordskjelv 21. september hadde ført til store materielle skader. Hun påpekte at flere skjelv ville komme. «De så på meg som en galning og ingenting ble gjort etter ‘generalprøven’ i september», forteller hun. Myndighetene arresterte i stedet to journalister som de mente «spredte falske nyheter for å skape panikk», fordi de i likhet med Bozo advarte om faren.1Se «Séisme en Albanie: deux journalistes interpellés pour ‘fausses informations’», Le Courrier des Balkans, 24. september 2019.
«Økonomisk mirakel»
Jordskjelvet i november rammet også Thumanë, en liten by 30 kilometer nord for Tirana. Kystsletten hvor byen ligger ble lenge ansett som et helsefarlig våtmarksområde, inntil regimet til Enver Hoxha (1908–1985) tvangssendte folk fra andre regioner hit for å drenere området etter andre verdenskrig. Også her har det meste av ruinene etter jordskjelvet blitt fjernet. Bare noen gapende hull, litt grus og noen knuste taksteiner vitner om boligene som kollapset og naboene som mistet livet.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
«Boligblokkene i Thumanë ble bygd på begynnelsen av 1980-tallet, da alle ressurser gikk med til å bygge flere hundre tusen minibunkere i alle veikryss, angivelig for å forsvare landet. Det var ingen sement igjen til sivile bygg. Det var derfor de kollapset så lett», forklarer Bozo.
Jordskjelvet tok 25 menneskeliv i Thumanë, hvor de overlevende ennå ikke har sett noe til hjelpen staten lovet dem. I tre tiår har overføringer fra utvandrede albanere vært den største inntektskilden her. Noen overlevende har flyttet inn hos foreldre eller venner, andre har slått opp telt i hagene. Familien Fifo bor nå i en garasje, og lever på lønningen til moren, som syr sko hjemme for et selskap i nabobyen Fushë Kruja. Arbeidsintensive næringer som tekstil og fottøy er i full vekst. Disse bidro til å gi Albania en økonomisk vekst på fire prosent i 2017 og 2018, og til at arbeidsledigheten sank fra 17,5 prosent i 2014 til 11,5 prosent før koronakrisen slo til i år.2Veksttallene er fra Verdensbanken og arbeidsledighetsstatistikken fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Mange av selskapene er underleverandører til kjente italienske merker. Lønningene er lave, mellom 1600 og 2700 kroner i måneden, og selskapene bruker gjerne hjemmeproduksjon for å omgå arbeidsmiljøloven.
Edi Rama, leder for Albanias sosialistiske parti (PS, medlem av Sosialistinternasjonalen) og statsminister siden september 2013, skryter stort av dette «økonomiske miraklet». Han hevder også at flyttestrømmen har snudd etter flere tiår med utvandring, og at Albania nå er blitt et forjettet land for investorer og selv for italienske arbeidere. Påstanden har lite statistisk fundament, for utvandringen fra Albania, som siden 1989 var vært høyest i hele Europa, var fortsatt langt større enn innvandringen i 2018 og 2019.3Kilde: Albanias statistikkbyrå (Instat), Tirana.
I juni 2015 avslørte Rama til den italienske tv-kanalen RAI hemmeligheten bak «miraklet»: «Vi er et land uten senat, uten fagbevegelse, uten venstreradikale og uten komikere i politikken.»4«Edi Rama: ‘L’Albania è meglio dell’Italia? Perché è senza sindacati’», Linkiesta, 6. juni 2015. Aktivistene i venstreorienterte Organizata Politike («Politisk organisasjon», OP) har siden gjort sitt for å motbevise uttalelsen. De var blant annet sentrale da landets studenter protesterte kraftig mot liberalisering av høyere utdanning i skoleåret 2018–2019.
Utsatte gruvearbeidere
«Det startet med at arkitekturstudentene ble fortalt at de måtte betale en avgift for å ta eksamen», forklarer Gresa Hasa, OP-aktivist og en av talspersonene i Lëvizja për Universitetin («Bevegelse for Universitetet»). «Utdanningsreformen i 2015 skulle innføre konkurranse mellom offentlige og private universiteter, inkludert om den offentlige finansieringen. I virkeligheten dreide det seg bare om å øke semesteravgiftene og gjøre tilgangen til høyere utdanning enda vanskeligere for mange. Et år på lavere grad skulle koste 3850 kroner, mer enn en gjennomsnittlig månedslønn, og 18 200 kroner for et år på masternivå.» Etter to måneder med streik snudde regjeringen.
Studentprotestene skapte en ny politisk bevissthet. «Det nyliberale dogmet, som har blitt framstilt som uunngåelig siden sosialismens fall, fikk en skrape i lakken», sier Hasa. Protestene spredte seg også til kromgruvene i Bulqizë, en bortgjemt liten by i fjellene i det midtre Albania. Her har AlbChrome utvunnet det sølvglinsende metallet siden andre verdenskrig. På 2000-tallet havnet selskapet i hendene på et italiensk konsern før det i 2013 ble overtatt av Balfin, Albanias største investeringsfond, eid av oligarken Samir Mane. Etter overtakelsen har det vært en rekke ulykker. Til sammen åtte arbeidere har mistet livet i gruvegangene og førti andre har blitt skadet, samtidig som lønningene har stått stille på 4300 kroner i måneden siden 2011. På samme tid har gruvearbeiderne blitt pålagt stadig større produktivitetskrav: «I 2013 skulle selskapet utvinne 40 000 tonn krom i året. Nå er målet 90 000 tonn», forteller Elton Debreshi, leder for Gruveforbundet som ble opprettet i november i fjor, på tross av at det alt fantes en fagforening «på huset». «Så snart vi hadde registrert den nye fagforeningen, arrangerte vi et stort møte i Bulqizë», forteller han. «Fem dager senere ble jeg sagt opp, i likhet med tre andre i fagforeningen.»
Det eneste alternativet de oppsagte hadde var å finne jobb i gruvene som lokale pamper tok kontroll over etter 1997. «Lønningene der er enda lavere, arbeidsforholdene og sikkerheten enda verre, og uansett er vi som er fagorganiserte svartelistet», forteller han. Mediene nevnte knapt protestene til gruvearbeiderne. «Samir Mane har direkte bånd til både sosialistregjeringen og medieeierne. Noen journalister har innrømmet at de har fått beskjed om ikke å nevne protestene», sier OP-aktivisten Frenklin Elini, som har dratt til Bulqizë for å støtte gruvearbeiderne.
Internasjonal solidaritet
I Tirana møtes de unge aktivistene i OP hver kveld på det yrende senteret No Logo for å diskutere politikk, se en film eller ta et glass. Senteret ligger i et av de få byggene som har unnsluppet eiendomsspekulasjonen. Her holder også den nye fagforeningen Solidariteti til, som forsøker å organisere arbeiderne i de mange callsentrene som har dukket opp de siste årene.
«Bransjen sysselsetter 25 000–30 000 personer, det vil si over 7 prosent av landets arbeidstakere», forteller foreningens leder Tonin Preçi. Lønningene ligger på mellom 25 og 30 kroner timen, alt etter kunden og kampanjen selgerne blir rekruttert til. Hvert selskap har provisjonsordninger og ansiennitetsbonuser, men betingelsene er som regel vage. «Når du signerer en kontrakt er bare grunnlønna spesifisert. Bonusene blir lovet muntlig, og kan bli trukket uten forklaring. En sykedag kan være nok til at du mister ansienniteten din», forteller Preçi.
Han arbeider for franske Teleperformance, som hevder å ha «markedets største team med interaksjonseksperter». Selskapet opererer i 78 land og blir ofte kritisert for elendige arbeidsvilkår og personalbehandling. I juli i fjor ba juristorganisasjonen Sherpa og det internasjonale fagforbundet UNI Global Union formelt selskapet om å overholde menneskerettighetene.5Se nettsiden til organisasjonen Sherpa. I Albania retter Teleperformance seg spesielt mot det italienske markedet, som albanerne har fått tilnærmet monopol på.
«Konkurransen om de engelsk- og fransktalende markedene er intens, ettersom det finnes mange callsentre i de tidligere koloniene. På det italienske markedet er rumenerne våre eneste konkurrenter, men det sies at de har en for tydelig aksent», forteller Irdi Ismajli, som også jobber i et callsenter. Hvis de jobber fulltid kan lønna, inkludert bonus og provisjon, bli 5400 kroner. Det er en relativt god lønn i Albania. Men selskapene forsøker å skape konkurranse mellom byene. «Stadig flere selskaper etablerer seg i provinsen, hvor timelønna er to–tre kroner lavere enn i Tirana», forteller Preçi.
Callsentrene virker å være den eneste bransjen som kan gi litt substans til statsministerens optimisme, og den tiltrekker faktisk italienske arbeidstakere. «Jeg har en kollega fra Bari. Det er umulig for ham å finne jobb hjemme i Puglia. Med 5000 kroner i måneden klarer du deg i Tirana», forteller Ismajli. Fagforeningsaktivistene jobber for internasjonal solidaritet mot denne utflaggingen av prekært arbeid. «Vi knytter kontakter, spesielt med andre medlemmer i UNI Global Union, for arbeidsgivernes argument er alltid det samme: Hvis vi ansatte krever bedre betalt, vil kundene dra til mer attraktive land.» Etter at Albania hadde vært nedstengt i seks uker under koronapandemien, var callsentrene blant de første som startet opp igjen.
Bygd på narkopenger
De mange byggeplassene i sentrum av Tirana gir inntrykk av økonomiske oppgangstider. Her blir det ene høyhuset etter det andre bygd for å fortette byen, som vil få «1,8 millioner innbyggere» i løpet av tiåret, ifølge bystyrets usannsynlige anslag. Med over 900 000 innbyggere, nær en tredjedel av landets befolkning, har innbyggertallet i hovedstaden allerede doblet seg siden 1991. Utflytting fra landsbygda, som var forbudt i kommunisttiden, skapte i to tiår en rask byvekst med en rekke «uformelle» strøk. Men denne interne flyttetrenden er i ferd med å stanse opp, samtidig som landets innbyggertall har sunket jevnt og trutt fra 3,27 millioner i 1991 til 2,86 millioner fjor.6Kilder: Eurostat og Instat.
Ordfører Erion Veliaj, en venn av statsministeren, forteller at prosjektet Tirana 2030, utformet av den italienske arkitekten Stefano Boeri, skal gjøre byen til en «grønn metropol» hvor «to millioner trær skal plantes». På den nylig renoverte Skanderbeg-plassen midt i sentrum har bilene fått forrang med en gigantisk parkeringsplass. Sentrum oversvømmes av kjøpesentre. En ny ringvei for å bekjempe bilkøene vil snart skjære tvers gjennom de uformelle strøkene, som Yzberisht, hvor mange familier slo seg ned på 1990-tallet uten å få skjøte på tomtene. De har nå blitt kastet ut uten erstatning, og mange ser ingen annen løsning enn å dra til utlandet.
I hovedstaden økte antallet byggetillatelser med 183 prosent i 2017. Deler av kapitalen til byggeprosjektene kommer fra cannabisdyrking. 753 000 planter skal ha blitt destruert i 2016 mot bare 46 000 i 2014, ifølge det italienske politiet Guardia di Finanza. Men destruksjonen skal bare ha rammet ti prosent av det dyrkede arealet. Produksjonen var tidligere konsentrert i landsbyen Lazarat, en bastion for Albanias demokratiske parti (PD) i sør, men har nå spredt seg til hele landet.7Se Jean-Arnault Dérens, Laurent Geslin og Simon Rico, «Albanie: pouvoir, police et armée sont gangrenés par le trafic de drogue», Mediapart, 17. november 2017. Innenriksminister Saimir Tahiri, en annen av Ramas støttespillere, ble i 2017 siktet i en stor sak hvor en av fetterne hans skal ha forsøkt å smugle 3,5 tonn marihuana til Sicilia. Påtalemyndigheten ba om tolv års fengsel for Tahiri, men han endte i fjor med å bare bli dømt til en liten straff for «maktmisbruk». Saken har ikke dempet strømmen av narkopenger inn i politikken og de nye byggeprosjektene som vansirer hovedstaden.
Fortært av klientelisme
Forfatteren Fatos Lubonja forarges av gjerdene rundt en byggeplass som tvinger fotgjengerne til å gå ut i veien: «Byggingen har pågått i årevis, men ingen synes å bry seg om innhuggene i det offentlige rom.» Lubonja er sønn av en direktør for rikskringkastingen som falt i unåde i 1974, da Hoxha mente han var for liberal. Han tilbrakte 17 år i landets tøffeste arbeidsleire for sine opposisjonelle virksomheter og for farens «ideologiske» svik, før han ble løslatt i 1991. I dag er Lubonja en av de fremste stemmene på den albanske venstresiden. «Etter stalinistregimets fall gikk Albania inn i en lang periode med en underlig konkurranse som ble kalt topolitiskhet. De politisk-mafiøse interessene var delt i to leire, den ene støttet PD, den andre PS, det vil si den direkte arvtakeren etter Arbeidets parti», forklarer han.
Konfrontasjonen holdt på å kaste landet ut i borgerkrig våren 1997. Etter kollapsen til landets banker og finanspyramider, en kollaps som slukte sparepengene til den første generasjonen utvandrere, brøt det ut sammenstøt mellom PS-tilhengerne, som for det meste bodde i sør, og PD-tilhengerne i nord. Minst 2000 mistet livet. En internasjonal styrke på 7000 soldater måtte sendes inn for å forhindre at konflikten skulle utarte til full krig, i en tid hvor flere hundretusen våpen sirkulerte i Albania og Kosovo. Mange begynte å kalle det postkommunistiske Albania for en mislykket stat.
De neste femten årene ble den albanske staten sakte gjenoppbygd på tross av anspente maktskifter, som hver gang truet med å få volden til å blusse opp igjen. Sosialistpartiet holdt seg ved makten til PD tok over i 2005. Begge partiene hadde et solid fundament av grupper som var avhengige av dem eller som de særbehandlet, dermed utartet ofte demonstrasjonene. Fire personer mistet livet i januar 2011, da sosialistene demonstrerte mot PDs «diktatur». Derimot har studentene «avvist all innblanding fra de politiske partiene, særlig opposisjonspartiene. De har forstått at det vi kaller demokrati i virkeligheten bare er et korrumpert flerpartisystem fortært av klientelisme», forteller sosiologen Arlind Qori, som er aktiv i Bevegelse for Universitetet.
Grønt lys fra EU
«Valget i 2013 var et vendepunkt», sier Lubonja. «Da hadde de kriminelle miljøene, som liker orden, fått nok av de stadige maktskiftene. Seierherren kunne dermed se fram til et langt opphold ved makten. Edi Rama skjønte hva som foregikk, og han lovet dem alt de måtte ønske seg. Han vant valget og kontrollerer nå hele maktapparatet. Parlamentsvalget i 2018 var bare en formalitet.» Høyreopposisjonen stanset like etter alt parlamentarisk arbeid, og representantene deres trakk seg i februar i fjor. Opposisjonen boikottet også lokalvalget i juni samme år. Utenlandske valgobservatører ga en knusende dom over valget: I over halvparten av valgkretsene fantes bare listen til regjeringspartiet, og det var en rekke uregelmessigheter og press mot velgere.8«Republic of Albania, Local elections, 30 June 2019», Kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Warszawa, 5. september 2019.
Likevel var det ingen europeiske land som tvilte på legitimiteten til valget eller den demokratiske forankringen til Rama-regjeringen, som nå leder et parlament uten opposisjon og har innført en kvelende medieregulering.9Se Katerina Sula, «Médias en Albanie: le gouvernement Rama réimpose la censure», Le Courrier des Balkans, 19. desember 2019. Vestlige land har også presset på for en reform av rettsvesenet, men reformens «verifisering» av dommerens integritet har endt med at rettsvesenet nå er fullstendig kontrollert av PS.
Albania har vært EU-kandidat siden juni 2014, men fikk først grønt lys til å starte formelle medlemskapsforhandlinger 24. mars i år, midt i koronapandemien. Frankrike og Nederland var først imot, men ikke på grunn av de åpenbare rettsstatlige manglene. De nektet hovedsakelig av innenrikspolitiske grunner: Siden innbyggerne i disse to landene avviste EUs grunnlovstraktat i 2005 har regjeringene deres vært forsiktige med å støtte EU-utvidelser.
Koronakonsekvenser
Ramas familie var del av partieliten som styrte Albania fram til 1991, men han entret ikke politikken før i 1997, da han ble kulturminister i regjeringen til Fatos Nano, og så ordfører i hovedstaden i 2000. Han spiller gjerne på sin fortid som billedkunstner og går ofte i joggesko, selv på internasjonale toppmøter. Rama framstiller seg som «disruptiv», men også som en uunnværlig partner for EU, spesielt i kampen mot islamistisk terrorisme og «stabilisering» av Balkan. Det fører til noen selvmotsigelser: Han er ateist og EU-tilhenger på sin hals, men også venn med Tyrkias islamistiske president Recep Tayyip Erdoğan, og hadde få problemer med å utvise gülenister på Tyrkias forespørsel. Han er også involvert i normaliseringen av forholdet mellom Kosovo og Serbia, og støtter uforbeholdent dialogen mellom presidentene Hashim Thaçi og Aleksandar Vučić, inkludert ideen om å streke opp nye grenser. Det har gitt ham en støtte fra USA, som ønsker å få en avtale om Kosovo så raskt som mulig.
Statsministeren fører en enda mer aggressiv nyliberal politikk enn nabolandene på Balkan og selv PD da det satt med makten. Han kutter i offentlige budsjetter og har ivret så mye for offentlig-private samarbeid (OPS) i høyere utdanning, turisme, helsevesenet og infrastruktur at selv Det internasjonale pengefondet (IMF) har kommet med kritikk. I en rapport fra 2017 mener IMF at den albanske regjeringen går for langt i privatiseringen og bemerker at «det ambisiøse programmet for offentlige investeringer gjennom OPS utgjør en stor risiko for de offentlige budsjettene».10 «Albania: staff concluding statement of the 2017 article IV mission», Det internasjonale pengefondet, Washington DC, 2. oktober 2017. I virkeligheten er problemet ikke så mye denne systematiske bruken av OPS, som den manglende transparensen i tildelingen av oppdrag til private selskaper.
I kultursektoren har OPS nå blitt vanlig. En departementsbeslutning i oktober 2015 gjorde det mulig å overlate driften av landets kulturarvsteder til private aktører. Det inkluderer også Nasjonalteateret i Tirana, hvor en høyst symboltung kamp startet i fjor. Bygget ble oppført i 1939 på starten av den italienske okkupasjonen og var et av de monumentale byggene i fasciststilen som kjennetegner hovedstaden. Etter at politiet forsøkte å storme teateret 24. juli i fjor, ble det okkupert døgnet rundt av kunstnere. Tre kvelder i uka satte de opp forestillinger som tiltrakk seg flere hundre tilskuere, inntil koronapandemien kom. «Vi kunne ikke gi opp teateret vårt. Det var på denne scenen Shakespeare snakket albansk for første gang», sa filmskaperen Robert Budina.
Regjeringen utnyttet koronakrisen og gjennomførte rivingen av teateret klokka fire natt til søndag 17. mai i år, med et stort politioppbud. Like etter vedtok parlamentet en spesiallov som ga det store området rundt, godt plassert i regjeringsstrøket, til den private investoren Shkëlqim Fusha. Oligarken med bånd til PS vil nå bygge høyhus og et kjøpesenter, i bytte mot å bygge et nytt, men mye mindre teater. «Det er ren og skjær plyndring av fellesgoder og offentlige rom», tordner Budina.
I mangel av politiske alternativer og med et samfunn som blir stadig mer kontrollert av myndighetene og deres allierte i næringslivet, blir mange albanere fristet til å utvandre. «Folk begynte å dra igjen et år etter sosialistenes valgseier i juni 2013», forteller Lubonja. Offisiell statistikk viser en konstant utvandring siden 1991, men en rekke indikatorer antyder at strømmen har økt etter 2014. I 2018 meldte hele 367 000 albanere, det vil si 14 prosent av landets befolkning, seg på USAs lotteri for oppholdstillatelse.11 Se Louis Seiller, «Exode à la loterie: le rêve américain pour s’enfuir d’Albanie», Le Courrier des Balkans, 3. september 2018.
Samme år søkte 8261 albanere asyl i Frankrike, som den nest største gruppen etter afghanere, ifølge Frankrikes kontor for beskyttelse av flyktninger og landsforviste (Ofpra). Siden 2013 har Albania vært klassifisert som «sikkert» – en beslutning som har blitt bestridt av mange organisasjoner. Dermed har de fleste asylsøknadene blitt avvist og mange av søkerne er tvangsutsendt.
Albania har lenge vært et utvandringsland, selv under kommunisttiden da utvandring ble kalt «forræderi» og grensevaktene skjøt uten advarsel. Etter at regimet falt har albanerne særlig dratt til Italia og Hellas. Sistnevnte tiltrekker seg flest søralbanere, som ofte er tospråklige og greskortodokse, og mange av dem har slått seg ned og fått gresk statsborgerskap. Men med finanskrisen i 2008–2010 dro anslagsvis 200 000 tilbake. Krisen stanset også nye utvandringer og tvang de allerede utvandrede til å redusere summene de sendte til hjemlandet drastisk, noe som kastet mange familier i Albania ut i fattigdom.12 Se Arlind Qori, «Albanie: avec la crise, la diaspora revient sans gloire au pays», Le Courrier des Balkans, 2. oktober 2014. Det er for øyeblikket vanskelig å spå de økonomiske konsekvensene av koronapandemien, men retningen på migrasjonen kan nok en gang snu og tvinge arbeidere som har mistet jobbene sine i Vest-Europa til å dra tilbake til Albania. Det vil i så fall destabilisere et land som fortsatt er avhengig av pengeoverføringer og hvor utvandringen har fungert som en sikkerhetsventil.
Oversatt av redaksjonen
Jean-Arnault Dérens og Laurent Geslin er journalister i Courrier des Balkans.
- 1Se «Séisme en Albanie: deux journalistes interpellés pour ‘fausses informations’», Le Courrier des Balkans, 24. september 2019.
- 2Veksttallene er fra Verdensbanken og arbeidsledighetsstatistikken fra Det internasjonale pengefondet (IMF).
- 3Kilde: Albanias statistikkbyrå (Instat), Tirana.
- 4«Edi Rama: ‘L’Albania è meglio dell’Italia? Perché è senza sindacati’», Linkiesta, 6. juni 2015.
- 5Se nettsiden til organisasjonen Sherpa.
- 6Kilder: Eurostat og Instat.
- 7Se Jean-Arnault Dérens, Laurent Geslin og Simon Rico, «Albanie: pouvoir, police et armée sont gangrenés par le trafic de drogue», Mediapart, 17. november 2017.
- 8«Republic of Albania, Local elections, 30 June 2019», Kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Warszawa, 5. september 2019.
- 9Se Katerina Sula, «Médias en Albanie: le gouvernement Rama réimpose la censure», Le Courrier des Balkans, 19. desember 2019.
- 10«Albania: staff concluding statement of the 2017 article IV mission», Det internasjonale pengefondet, Washington DC, 2. oktober 2017.
- 11Se Louis Seiller, «Exode à la loterie: le rêve américain pour s’enfuir d’Albanie», Le Courrier des Balkans, 3. september 2018.
- 12Se Arlind Qori, «Albanie: avec la crise, la diaspora revient sans gloire au pays», Le Courrier des Balkans, 2. oktober 2014.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
