Autokrater og vasaller

Scenen varer i knapt ett minutt.¹ Det er fredag 4. september og Donald Trump sitter i Det hvite hus bak et stort skrivebord dekket med forgylte utskjæringer og telefoner. På hver side står det et nakent bord. Bak det ene sitter Serbias president Aleksandar Vučić, bak det andre Kosovos statsminister Avdullah Hoti. Trump spiller rollen som fredsmekler, og er tydelig fornøyd med at han nettopp har tvunget to gamle fiender til å komme til enighet i en region hvor EU så langt har sittet i førersetet. Det som gjør ham enda mer fornøyd – så fornøyd at han mener han fortjener Nobels fredspris – er at det for litt over tjue år siden var en demokratisk administrasjon, Bill Clintons, som bombet det tidligere Jugoslavia.

Plutselig erklærer Trump: «Serbia har forpliktet seg til å åpne et handelskontor i Jerusalem og flytte ambassaden dit neste juli.» Bak sitt lille bord virker Vučić tatt på senga av en kunngjøring som ikke har noe å gjøre med seremonien, som markerer en enkel økonomisk avtale mellom Serbia og Kosovo. Han kikker ned på dokumentet han er i ferd med å signere, før han snur seg bekymret mot rådgiverne sine. Men det er allerede for sent, for en tilsynelatende velinformert Benjamin Netanyahu, Israels statsminister, har akkurat gratulert ham.

Presangen til Trump og hans evangeliske velgere, som er brennende opptatt av Israels okkupasjon og annektering av Palestina, gjør at Vučić umiddelbart blir irettesatt av EU for å ha brutt med den offisielle midtøstenpolitikken til unionen, som Serbia i årevis har tigget om å få bli med i. En EU-talsperson gjør også narr av den serbiske presidentens forvirrede ansiktsuttrykk når Trump kommer med sin «israelske» kunngjøring, mens Palestinas ambassadør i Beograd reagerer med vantro og sinne. En talsperson for det russiske utenriksdepartementet publiserer et annet bilde av møtet i Washington, som ikke stiller Vučić i noe bedre lys: Her ligner den serbiske statslederen, sittende foran den imperiale amerikanske presidenten, en skoleelev som er innkalt til rektors kontor. Tre dager senere blir han tvunget til å «klargjøre» sitt standpunkt i Midtøsten: «Vi gjør vårt beste for å overholde EUs erklæringer. Men vi følger selvsagt også våre egne interesser.»

Det siste er enklere sagt enn gjort. Den serbiske nasjonalisten med bakgrunn fra ytre høyre fløy føler ingen nostalgi for Jugoslavia. Men i motsetning til ham klarte Josip «Tito» Broz i det minste å gjøre seg respektert internasjonalt. Kosovo har på sin side utvilsomt løsrevet seg fra Serbia, men bare for å bli en amerikansk koloni. I bunn og grunn har vi her å gjøre med det vanlige dilemmaet for nasjonalister: Når de bryter med folk som står dem nært geografisk og kulturelt, er prisen de må betale for «uavhengigheten» ofte å underkaste seg fjerne makter som ser ned på dem. Dermed må de i det ene øyeblikket smiske med den ene parten, i det neste med den andre. De er autokrater i sitt lille land, men vasaller så snart de forlater det.