Fra utenlandsk innblanding til bankokrati

Siden 1800-tallet har ulike stormakter til stadighet blandet seg inn i politikken i Libanon, og behandlet landet mest som en «buffersone» med en rent formell suverenitet. I 1833 ble landet okkupert av soldatene til Ibrahim Pasja, sønn av den mektige visekongen Mohammed Ali av Egypt, som var blitt den osmanske sultanens fiende etter å ha vært hans vasall. Kolonimaktene Frankrike, Italia, Preussen, Østerrike og England hadde lite til overs for Mohammed Alis ambisjon om å styrte sultanen og innsette seg selv. Britene tvang til slutt Frankrike, som den egyptiske herskeren beundret og var alliert med, til å legge press på ham for å få sønnen til å trekke soldatene sine ut av de libanesiske fjellene i 1840.

Mens de europeiske stormaktene sloss om innflytelse over framtiden til Det osmanske riket, som det russiske diplomatiet på den tiden kalte en «syk mann», brøt det for første gang i historien ut flere blodige sammenstøt mellom maronittisk-kristne og drusiske bønder i Libanonfjellene. Sammenstøtene var en direkte konsekvens av den imperialistiske rivaliseringen mellom Frankrike og Storbritannia, som med sine handlinger og manipulasjoner ødela den århundrer gamle sameksistensen mellom drusere og maronitter i Chouf-regionen. Noen århundrer tidligere hadde de forent seg under den store emiren Fakhreddine 2, som styrte fjellemiratet fra 1590 til 1635. Emirens forsøk på å frigjøre området fra osmanene, blant annet gjennom en allianse med italienske Toscana, førte til flere osmanske angrep. Osmanene klarte til slutt å fange ham og halshugget ham i Konstantinopel (dagens Istanbul).
(…)