Stor tromme

Før man helt forsto ord som «episk» eller «mytologisk», kunne man likevel ane hva den slags var, om man for eksempel slumpet innom en film av italienske Sergio Leone, hvor fornemmelsen geleides av himmelropende klang, kor og øvrige innslag fra filmkomponisten Ennio Morricones eklektiske repertoar, gjerne med et nostalgisk grunntema. Vi er avhengig av hukommelsen, på godt og vondt. Noen av oss glemmer altfor mye, andre har erindringer de gjerne skulle blitt kvitt, minner som kan velle opp i det som i Martin Kellermans Rocky kalles en skamsköljning. Leones menn har tyngre bagasje enn flaue damehistorier å drasse på. Det vil si, de er flaue nok, men det er likevel det minste problemet, slik de hjemsøker Robert De Niros «Noodles» i Ondt blod i Amerika (1984), eller Gian Maria Volontés «El Indio» i For en neve dollar mer (1965). Lik Charles Bronsons klagende munnspill i Ondt blod i Vesten (1968) har disse traumene blitt musikalske ledemotiv, noen av dem vel så minneverdige som de kjente titler Leone og Morricones samarbeid etterlot oss siden gjennombruddet For en neve dollars i 1964.

Ennio Morricone red inn i den aller største solnedgangen 6. juli, 91 år gammel. Etter flere nominasjoner fikk han omsider sin Oscar for musikken til Quentin Tarantinos The Hateful Eight i 2016. Før det hadde han bidratt til et vanvittig antall filmer, med Roland Joffés The Mission (1986) og Brian De Palmas The Untouchables (1987) blant de mer kjente titler. Til tross for en omfattende CV de færreste, om noen, har full oversikt over, så er det nok for samarbeidet med landsmannen Leone han vil huskes best, og da først og fremst westernfilmene. Samarbeidet ble avsluttet i 1984 med den verdige bautaen Ondt blod i Amerika, et gangsterepos som skulle bli Leones siste spillefilm før han døde i 1989. (…)