«Den 1. august 1914 hørte jeg et rop: ‘Alltid standhaftig inn i æren!’», skrev den wienske satirikeren Karl Kraus i tidsskriftet Die Fackel i oktober 1917. «Jeg skammet meg over å være en kranglefant, for jeg visste veldig godt at tiden ville komme for: ‘Jeg vil ut!’ Samtidig var jeg også en så stor optimist at jeg fastsatte 1. august 1916 som datoen for når dette ønsket, som ville bli merkbart 1. august 1915, ville komme til uttrykk, og ikke 1. august 1917. I slike tilfeller kan man imidlertid ikke jobbe med matematisk, men bare apokalyptisk presisjon.»1Karl Kraus, «Verwandlungen», Die Fackel, Wien, nr. 462–471, oktober 1917.
Kraus uttrykker her sin overbevisning om at bare en enorm fantasianstrengelse, som den apokalyptiske tenkningen er et godt eksempel på, kan kompensere for det totale fraværet av forestillingsevne som gjør katastrofen mulig, og lar oss – når vi ikke har klart å forhindre den – forstå hva som har skjedd og hva det vil føre til. Kraus bruker med den største selvfølgelighet apokalypsens språk, og iblant også passasjer fra Johannes’ åpenbaring, for å snakke ikke bare om tapene av menneskeliv og de ubegripelige lidelsene krigen var i ferd med å forårsake, men også om ødeleggelsene som kombinasjonen av teknologiske framskritt, pengenes grenseløse makt og jakten på profitt for enhver pris så smått hadde begynt å påføre miljøet og naturen. Teknologiens dødelige allmektighet og pengenes tyranni var i hans øyne tettere forbundet enn noensinne. For som han sa, først var markedene blitt forvandlet til slagmarker, så ble slagmarkene til markeder for industriherrene og våpenhandlerne. Kraus var ikke i tvil om at det «mellom blod og profitt» fantes en «årsakssammenheng», med det resultat at mange tusen menneskeliv gang på gang var dømt til å gå tapt hovedsakelig for andres vinning og velstand.
Utenkelig og uhyrlig
Angrepene mot menneskets verdighet, grunnleggende rettigheter og selv eksistens, som verdenskrigen på spektakulært vis hadde senket verdien og prisen på, kunne ifølge Kraus ikke ses som atskilt fra den foraktfulle måten menneskeheten hadde fått for vane å behandle miljøet generelt og dyrene spesielt på. Dette var i realiteten bare to ulike aspekter av en og samme dehumaniserende og dermed selvdestruerende prosess som menneskeheten hadde igangsatt.
Dermed var det ikke tilfeldig at Kranglefantens siste monolog i Kraus’ krigssatire Die letzten Tage der Menschheit («Menneskehetens siste dager», 5. akt, 54. scene) dreier seg om et problem det er fristende å kalle sekundært, men som Kraus mente var sentralt, nemlig ødeleggelsene skogen ble påført som følge av det stadig økende behovet for avispapir. Forbindelsen mellom pressens grenseløse og tilsynelatende ustanselige vekst, og stadig mindre skog, hadde for ham en symbolsk karakter som var høyst representativt for det som var i ferd med å skje med menneskeheten, som den ikke bare samtykket til, men selv var skyld i.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I sin monolog trekker Kranglefanten fram noe utenkelig, men som ikke desto mindre faktisk hadde skjedd: «For å fastslå nøyaktig hvor lang tid det tar for et tre i en skog å bli til en avis, fikk sjefen for en papirfabrikk i Harz ideen til et interessant eksperiment. Klokken 7.35 fikk han felt tre trær i skogen nær fabrikken, barket dem og sendt dem til en tremassefabrikk.» Svaret på spørsmålet var følgende: Bearbeidingen som krevdes for å gå fra tre til ferdigtrykket avis kunne utføres så raskt at allerede klokka 11 kunne avisen selges på gata. «Det tok bare 3 timer og 25 minutter før publikum kunne lese de siste nyhetene på materialene fra trærne hvor fuglene hadde sunget sine sanger samme morgen.»
Spontan solidaritet
Den nære forbindelsen Kraus ser mellom dehumaniseringen av menneskeheten og reduksjonen av naturen til et redskap som mennesket har rett til å bruke som det vil, forbinder ham med Rosa Luxemburg. Kraus forteller at han tilfeldigvis kom over et av brevene hun skrev fra Breslau-fengslet til Sophie Liebknecht i 1917, som tre år senere ble trykket i Arbeiter-Zeitung. Det han likte og beundret i brevet var ikke bare den eksepsjonelle litterære kvaliteten, som selvsagt var viktig for ham, men kanskje enda mer den dype kjærligheten Luxemburg uttrykte for naturen og medlidenheten med lidelsen som mennesket med god samvittighet er i stand til å påføre naturens andre innbyggere, spesielt dyrene, som det har gjort til sine tjenere, om ikke regelrette slaver.
For Luxemburg var det, som for Kraus, en åpenbar sammenheng mellom episoden hun beskriver i brevet og det krigen hadde ført til, eller kanskje simpelthen gjort synlig. Når en opprørt kvinnelig fangevokter spør en soldat som mishandler et utmattet dyr, tvunget til å dra en åpenbart for tung last, om han ikke har noen medfølelse for dyrene, taler svaret for seg selv: «Ingen har medlidenhet med oss mennesker heller, svarte han med et ondskapsfullt smil og slo enda hardere.»2Rosa Luxemburg, «Brief an Sophie Liebknecht», desember 1917. Det som kommer til uttrykk her er tilbøyeligheten ofre lett kan ha til å hevne seg på andre ofre som er enda svakere og enda mindre i stand til å forsvare seg.
I sitt brev skriver Luxemburg om dyrene som blir behandlet på denne måten (det dreier seg om bøfler hentet fra Romania): «De ble fryktelig pisket, så uttrykket ‘vae victis’3«Ve de overvunne», latinsk uttrykk fra gallerkongen Brennus (390 f.Kr.), som betyr at de som har blitt beseiret i kamp er prisgitt seierherrene. gjelder for dem også … Det finnes hundre av dem bare i Breslau. I tillegg får dyrene, som er vant med frodige rumenske beiter, bare magert og elendig fôr. De blir skånselsløst brukt til å slepe alle mulige lastevogner og går dermed raskt til grunne.» Disse dyrene var også krigens ofre, noe som altfor lett glemmes, og for Luxemburg var det krigens eget ansikt som passerte bak hendelsene og gjerningene hun forteller om i fengselsgården: «Imens for fangene rundt vognen, lastet av de tunge sekkene og slepte dem inn i bygget, mens soldaten stakk begge hendene i bukselommene, ruslet over gårdsplassen med lange skritt, smilte og plystret en populær melodi. Og hele den herlige krigen passerte forbi meg.»
Det Luxemburg i brevet får fram på en så gripende måte er den spontane solidaritet som oppstår mellom fangen – som også er et offer for krigen ettersom hun i stor grad sitter fengslet for sin radikale og militante motstand mot den – og det andre offeret, det pinte dyret. Hennes beskrivelse av hvordan dyret så å si blir menneskelig og på et vis forvandles til en bror i lidelse og ulykke er hjerteskjærende: «[Dyret] som blødde så rett fram med et uttrykk i det svarte ansiktet og i de milde, svarte øynene som et forgrått barn. […] Jeg sto foran det, og dyret så på meg. Tårene rant ned kinnene mine – det var dyrets tårer. Man kan ikke selv for sin kjæreste bror pines mer smertelig enn jeg gjorde i min avmakt over denne stumme lidelsen.»
Menneskelighet og poesi
I sin biografi om Kraus skriver Edward Timms at det er en «påfallende parallell mellom Kraus og Luxemburg».4Edward Timms, Karl Kraus, Apocalyptic Satirist: Culture and Catastrophe in Habsburg Vienna, Yale University Press, New Haven / London, 1986. De hadde ifølge ham begge en visjon om en opprinnelig harmoni for å bestride ideen om en natur bestående av blodige tenner og klør, som så ofte har blitt brukt til å forsvare militære konflikter og raseundertrykking. Timms påpeker at Kraus gjentok sitt standpunkt med enda større kraft da han fikk «et brev fra en aristokratisk furie som hånlo av Luxemburg og kalte henne en av disse ‘hysteriske kvinnene’ som er dømt til å oppleve en ubehagelig slutt hvis de fortsetter å skape problemer». Furien, «Frau v. X-Y», var en ungarsk aristokrat som presenterte seg som tidligere abonnent hos Die Fackel og sa at hun helt tilfeldig hadde kommet over nummeret hvor Kraus hadde gjenopptrykt og kommentert Luxemburgs brev.
I nummer 462–471 (oktober 1917) av tidsskriftet spør Kraus hvordan hunder opplevde «sin» krig og klarte å holde ut den nesten totale mangelen på mat og omsorg som følge av den generelle vareknappheten og likegyldigheten fra den påstått overlegne arten, som hadde dømt dem til underdanighet og mer eller mindre fratatt dem enhver rettighet: «Hundene blir nå stadig angrepet, spesielt av bladsmørerne, for å ‘ta maten fra menneskene’. Disse anklagene er ubegrunnede. Rent bortsett fra at jeg langt heller unner en hund litt mat enn en journalist, er det meg bekjent fortsatt slik at mennesker flest har mer mat enn hunder flest. Likevel kriger ikke hundene seg imellom og de er ikke ansvarlige for denne menneskeforskyldte tilstanden. For selv om det kan skje i isolerte tilfeller at en hund tar mat fra et menneske, gjengjelder dette mennesket i mange tilfeller med å fortære hunden. Det motsatte har aldri vært tilfellet. […] Dette kan skyldes at den beste arten frastøtes av kjøttet til en art hvor medlemmene dreper hverandre med giftgass.»
Kraus mente at «dette enestående dokumentet over menneskelighet og poesi» som Luxemburgs brev utgjorde, burde inkluderes mellom Goethe og Claudius i alle lesebøker i skolen, og informere de unge leserne om at «kroppen som omsluttet en så høyverdig sjel, ble slått i hjel med geværkolber».5Karl Kraus, «Vorlesungen (mit dem Brief Rosa Luxemburgs)» Die Fackel, nr. 546–550, juli 1920. Man kan legge til en annen passasje i Kraus’ replikk til «Frau v. X-Y» som også fortjener en plass i skolebøkene:
«Den menneskeligheten som ser dyret som en elsket bror, er mer verdt enn den bestialiteten som ler av det og vitser med ideen om at en bøffel ‘ikke er spesielt sjokkert’ over å måtte trekke en vogn i Breslau og bli slått av piskehåndtak. For det er denne vemmelige sluheten som alle herremenn og damer ‘siden ungdommen’ har fått innprentet om at det ikke foregår noe i dyret, at det er like følelsesløst som eieren, av den enkle grunn at det ikke har blitt utstyrt med like mye hovmod og heller ikke er i stand til å uttrykke sine lidelser i kaudervelsken sistnevnte har til rådighet.»6«Antwort an Rosa Luxemburg von einer Unsentimentalen», Die Fackel, november 1920.
Naturens humanitet
Luxemburg og Kraus protesterer direkte mot et syn på dyreverdenen som bare ser hardhet, nådeløshet og råskap i den, og som mener det er livets grunnleggende lov og et eksempel til etterfølgelse for menneskeheten. Formålet med dette synet er å få alle til å akseptere at naturen tvinger alle levende vesener til en permanent kamp, til å underkaste de svake og utrydde de uskikkede. Adolf Hitler hevdet nettopp at dyreverdenen, i motsetning til menneskenes verden, ikke har muligheten og midlene til å motarbeide naturens lover, som uansett alltid vinner før eller siden: «I naturen går det som ikke er livssterkt, til grunne av seg selv; bare mennesket fostrer opp det livssvake.»7Adolf Hitler, Monologe im Führerhauptquartier 1941–1944, red. av Werner Jochmann, Orbis, München, 2000.
For Hitler var det dermed maktpåliggende å erstatte den feige og sentimentale menneskeligheten, som ga de svake en kunstig beskyttelse og også fremmet dem, med en annen mer viril menneskelighet som var mer tilpasset de levende veseners virkelige verden, en menneskelighet han i Min kamp kaller naturens humanitet: «mennesket kan vel en viss tid trosse livsviljens evige lover, men hevnen kommer før eller siden. En sterkere generasjon kommer til å jage bort de svake, da trangen til å leve i sitt siste utslag bryter i stykker alle de latterlige lenkene til den enkeltes såkalte humanitet og i dens sted setter naturens humanitet, som gjør slutt på svakheten og gir styrken plass.»8Adolf Hitler, Mein Kampf, eine kritische Edition, utgitt av Christian Hartmann, Thomas Vordermayer, Othmar Plöckinger og Roman Töppel, Institut für Zeitgeschichte, München / Berlin, 2016.
Her projiseres noen av menneskehetens mest avskyelige, men også mest spesifikke kjennetegn over på dyreverden. Her ville det vært et betydelig framskritt for menneskeheten om den forsøkte å i det minste ikke være mer bestialsk eller nedrig enn dyrene. For mennesket har kanskje noe annet å lære fra dem enn ufølsomhet og råskap. En menneskehet som er i stand til å oppføre seg menneskelig mot dyrene og behandle dem som likeverdige, er mer til gavn for menneskeheten enn en som behandler dem mer eller mindre som et materiale man kan bruke som man vil.
Schopenhauer mot Spinoza
Kraus skulle vende tilbake til dette emnet flere ganger. Under overskriften «Hunde, Menschen, Journalisten» trykket han i Die Fackel en rekke sitater fra forfattere som hadde uttrykt seg positivt eller negativt om dyrs rettigheter og menneskets plikt overfor dyrene. Som man kunne forvente vier han mye plass til Arthur Schopenhauer, som han ser som et forbilde. Mens Baruch de Spinoza, som Schopenhauer ikke var nådig mot, får rollen som historiens skurk.
For Spinoza er dyrene på ingen måte menneskets likeverdige. De er heller ikke følgesvenner vi kan ha sosiale forhold til, men snarere redskaper som vi har rett til å bruke mer eller mindre som vi vil ut fra våre behov og interesser: «Vi vet ikke om noen enkeltting i naturen som vi i samme grad som mennesker kan glede oss over og knytte til oss i vennskap eller fortrolige forhold. Og sett ut fra hensynet til vår egen nytte kreves det ikke at vi bevarer det som finnes utenom mennesker i naturen, men at vi ut fra hensynene til ulike typer bruk bevarer det, ødelegger det eller tilpasser det til vårt eget bruk.»9Baruch de Spinoza, Etikk, overs. Ragnar Næss, Pax, Oslo, 2002, fjerde del, tillegg, kap. 26.
Vi har altså, ifølge Spinoza, strengt tatt ikke noen plikt til å passe på dyrene og levende vesener generelt, selv når livene deres avhenger direkte eller indirekte av oss, fordi spørsmålet om hvorvidt vi må forsøke å bevare deres eksistens eller ikke avhenger i realiteten bare av den mulige bruken.
Schopenhauer mener Spinozas syn på dyrene er ubegripelig og absurd, og at det bunner i at han fortsatt er påvirket av Bibelen, og spesielt 1. mosebok – «Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» (1,26) – og den jødiske eller jødisk-kristne tradisjonen. Det er nettopp dette det dreier seg om på de siste sidene i Verden som vilje og forestilling (1819): «Spinoza klarte ikke å bli kvitt jøden i seg: quo semel est imbuta recens servabit odorem [krukken vil lenge bevare lukten av det den først ble fylt med] – hans forakt for dyrene, som han bare så som ting for vår bruk og dermed erklærte som rettsløse, er fullstendig jødisk og, forent med panteismen, både absurd og avskyelig.»10 Arthur Schopenhauer, Die Welt als Wille under Vorstellung, 1819.
Mer revolusjonært
I en senere bemerkning om dyreverdenen og forholdet vi har til den slår Schopenhauer ettertrykkelig fast: «Dyret er i sitt vesen og i hovedsak fullstendig det samme som vi er, og forskjellen befinner seg kun i en aksidens, intellektet, ikke i substansen, som viljen er. Verden er ikke et makkverk og dyret ikke et produkt laget for vår bruk. […] For her er ikke bare sannheten, men også moralen på vår side. Jernbanens største velsignelse er at millioner av trekkhester blir spart for en bedrøvelig tilværelse.»11 Arthur Schopenhauer, Senilia, Gedanken im Alter, red. av Franco Volpi og Ernst Ziegler, Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt, 2011.
Den siste setningen setter framveksten av maskinens universelle herredømme i sammenheng med den miserable tilværelsen et betydelig antall dyr befant seg i på grunn av mennesket, men viser også at det finnes noen få positive aspekter ved maskinens herredømme. Dette er et punkt der Kraus kunne følt seg nokså nær Schopenhauer, for også han var overbevist om at måten mennesket hadde forvandlet seg til en beundrer og slave av maskinen på, hadde noe å gjøre med menneskets minimale omtanke for de andre artene og livet generelt, og med den type nådeløst tyranni som mennesket hadde innført i deler av dyreverdenen.
Det kan selvsagt virke litt underlig at Kraus, mens første verdenskrig var på sitt mest intense, med ufattelige tap av menneskeliv, insisterer på å skrive om vår plikt overfor dyrene og grusomhetene som krigen tvinger også dem til å tåle. Men han vil vise leserne sine at menneskeheten tar fullstendig feil om den forestiller seg at den kan behandle dette problemet som mer eller mindre ubetydelig.
Trussel mot menneskeheten
For å forstå hva som gjorde en slik katastrofe som første verdenskrig mulig, mente Kraus at man ikke måtte glemme noen sentrale trekk og vesentlige faktorer, som de østerrikske sosialdemokratene (som var det største partiet i parlamentet da krigen brøt ut og overtok makten da krigen var over) ikke var særlig mer opptatt av å gjøre opprør mot enn sine borgerlige rivaler, og som de egentlig ikke var noe mer bekymret for heller.
For Kraus dreide det seg om politikk som sosialdemokratene burde gå imot snarere enn å overta, forsterke og akselerere. Det vil si, de burde gå imot produktivisme og grenseløst forbruk, utarming av naturressurser, likegyldighet overfor miljøet og de stadig større ødeleggelsene menneskets aktiviteter, vilje til makt og tilsynelatende umettelige grådighet påførte det. De burde opponere mot den manglende omtanken for dyrene, og den bevisste ignoreringen av faren, alltid under påskudd av å bedre levekårene til vår art, for at vi ville ende med å gjøre det vanskelig og til slutt umulig å bevare livet til de andre artene og livet generelt.
Det var nettopp i slike spørsmål at et revolusjonært parti måtte være langt mer revolusjonært enn de østerrikske sosialdemokratene. Men det som ofte hindret revolusjonære partier fra å være det, var ifølge Kraus den fullt forståelige interessen som menneskene det forsvarte selv hadde i å videreføre en prosess som man burde bremse og helst stanse helt.
Her finner vi grunnen til at selv de som i prinsippet har all grunn til å ønske endring, kan bli hindret i å virkelig ville det, og til og med motarbeide dem som forsøker å få til reelle endringer. I forlengelsen av Kraus’ refleksjoner vil det ikke være overraskende om dagens menneskehet, overfor den stadig mer truende globale oppvarmingen, helt til siste stund høytidelig vil erklære at radikale endringer er nødvendig for å forhindre katastrofe, men samtidig gjøre alt for å unngå å gjennomføre dem og heller nøye seg med symbolske eller direkte latterlige tiltak.
Det betyr selvsagt ikke at sosial rettferdighet og likhet er sekundært når katastrofen truer. Kraus mente åpenbart ikke det. Det han ville og forgjeves forventet fra de østerrikske sosialdemokratene var nettopp at partiet skulle vise seg klart mindre forsonlig og mye mer revolusjonært både når det gjaldt katastrofen og sosial rettferdighet. Dette var to saker som hang tett sammen for Kraus, for forverringen av urett og ulikhet var også en svært reell trussel mot menneskeheten, og enda et aktuelt tema som Kraus så langt klarere enn de fleste i hans samtid.
Gud bevare kommunismen
I sitt svar til Frau v. X-Y etablerer Kraus en direkte forbindelse mellom måten hun omtaler Luxemburg på og hvordan folk som henne grunnleggende samtykket til krigen. Kraus mente at man i tillegg til Luxemburgs brev også burde inkludere i skolebøkene «brevet fra denne furien for å innprente i ungdommen ikke bare ærefrykt for menneskenaturens storhet, men også avsky for dens nedrighet». Det er en av grunnene til at Kraus åpent uttrykker et ønske om at kommunismen måtte få et langt liv, om enn bare for å forhindre «pakket» i å uforstyrret få nyte goder de har tilranet seg og å sove godt om natta: «Måtte Gud bevare kommunismen for oss som en konstant trussel over hodene til de som eier godene, og som for å beholde dem vil sende alle andre til frontene av sult og patriotisk ære med den trøst at livet ikke er det høyeste av goder. Måtte Gud bevare den for oss, slik at dette pakket som allerede oser av frekkhet, ikke skal bli enda frekkere, slik at samfunnet til de som har eksklusiv rett på nytelse, som tror at de gir de underordnede nok kjærlighet om de gir dem syfilis, i det minste får søvnen sin forstyrret av mareritt.»12 «Antwort an Rosa Luxemburg von einer Unsentimentalen», se over.
«Pakket» han snakker om har i dag større grunn enn noen gang til å tro at de har vunnet krigen mot de fattige – og det så å si uten motstand. De kan på ny ose av frekkhet, belære sine ofre om sindighet og klokskap, og forklare for dem at de har ingen grunn til å føle hat eller gjøre opprør.
Oversatt av redaksjonen
- 1Karl Kraus, «Verwandlungen», Die Fackel, Wien, nr. 462–471, oktober 1917.
- 2Rosa Luxemburg, «Brief an Sophie Liebknecht», desember 1917.
- 3«Ve de overvunne», latinsk uttrykk fra gallerkongen Brennus (390 f.Kr.), som betyr at de som har blitt beseiret i kamp er prisgitt seierherrene.
- 4Edward Timms, Karl Kraus, Apocalyptic Satirist: Culture and Catastrophe in Habsburg Vienna, Yale University Press, New Haven / London, 1986.
- 5Karl Kraus, «Vorlesungen (mit dem Brief Rosa Luxemburgs)» Die Fackel, nr. 546–550, juli 1920.
- 6«Antwort an Rosa Luxemburg von einer Unsentimentalen», Die Fackel, november 1920.
- 7Adolf Hitler, Monologe im Führerhauptquartier 1941–1944, red. av Werner Jochmann, Orbis, München, 2000.
- 8Adolf Hitler, Mein Kampf, eine kritische Edition, utgitt av Christian Hartmann, Thomas Vordermayer, Othmar Plöckinger og Roman Töppel, Institut für Zeitgeschichte, München / Berlin, 2016.
- 9Baruch de Spinoza, Etikk, overs. Ragnar Næss, Pax, Oslo, 2002, fjerde del, tillegg, kap. 26.
- 10Arthur Schopenhauer, Die Welt als Wille under Vorstellung, 1819.
- 11Arthur Schopenhauer, Senilia, Gedanken im Alter, red. av Franco Volpi og Ernst Ziegler, Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt, 2011.
- 12«Antwort an Rosa Luxemburg von einer Unsentimentalen», se over.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
