Ungt blod i City

Serieskaperne Mickey Down og Konrad Kay har begått en kvart genistrek allerede i valg av bransje for serien Industry. Gjengen vi møter her er hva man en gang kalte unge, aspirerende profesjonelle. Vi møter dem i konkurranse om fast stilling i en investeringsbank i Londons City. Tematikken er overmoden for en tv-serie, da det jo er noen horder av unge mennesker verden over som jobber lange dager i finanssektoren, og som sikkert fortjener mer nyanserte skildringer enn revynumre og nedsettende åttitallsakronymer. For selv om film- og tv-skildringene fra finansverdenen er få, er de til gjengjeld veletablerte klisjeer, og såpass snevre at det mildest talt er rom for utvidelse. Down og Kay har plukket opp hansken sånn sett. I hvilken grad de er på ballen, blir et spørsmål om hvor bransjespesifikk miljøskildring man vil ha.

Meritokratisk motivasjon

Er Industry en slags økonomenes Friends for 20-tallet? Slike sammenligninger vil selvfølgelig halte uten visse reservasjoner, og kanskje noen flere studiepoeng. Det skulle for så vidt bare mangle. Serien retter seg tross alt mot en generasjon som under oppveksten har kunnet nyte tv-serier med noe høyere abstraksjonsnivå enn tidligere generasjoners, som forskerkomiserien The Big Bang Theory, eller stadig mer kunnskapsmettede CSI-serier. Det er med andre ord grenser for hvor platt og intetsigende en tv-serie kan tillate seg å være i år 2020. Det som i sin tid ble kalt «koselig» eller «romantisk», når neppe helt opp i dagens bugnende tilbud, og i det ligger en snau historieleksjon til generell oppmuntring. På noen få områder blir ting faktisk bedre med tiden, og blant luksusproblemene vi strever med i vår del av verden, finner vi den overdådige fulltidsjobb det nå er å få sett alle filmer, dokumentarer og serier som faktisk er verd å se, i motsetning til alt tøv vi ble avspist med i forrige århundre, og gikk – frivillig, og klinkende edru – for å se, simpelthen fordi det ikke var andre premierer den uka. (…)