«Vi har ikke gjort noe på tretti år»

Et Frankrike som allerede var bekymret for økologiske, økonomiske, sosiale kriser og virus, har på ny blitt rammet av terrorangrep. Dermed mobiliseres det igjen til «krig». Enda en krig. Siden fienden i denne krigen ofte er vanskelig å finne, krever den enda kraftigere våpen enn den forrige. Ikke – eller ikke ennå – kanoner og fallskjermsoldater, men ytterligere angrep mot offentlige friheter. Hvem våger vel å forsvare disse etter terrorangrep eller under en epidemi? Dermed blir restriksjoner innført og akseptert uten debatt. Dette er bare en parentes, blir vi fortalt. Den vil bli lukket så snart viruset, eller terroristene, er nedkjempet og den lykkelige tiden er tilbake. Men den lykkelige tiden kommer ikke tilbake. Det kan få et samfunn til å sprekke.

Et helt folk ble sjokkert og opprørt over forbrytelsen til en fanatisk islamist som – på bakgrunn av løgnhistorier i sosiale medier – halshugget en lærer han ikke kjente. En tsjetsjener uten noen nær tilknytning til en terrororganisasjon, få medhjelpere, nesten ingen støtte i landet. I andre tider ville drapet på Samuel Paty framstått som en gal manns tragiske gjerning. Men nå omtales den som siste kapittel i en lang historie med islamistiske terrorhandlinger som bare er forbundet av et ord eller to: Salman Rushdie, 11. september, Bali, Madrid, Mohammed Merah, Charlie Hebdo, Bataclan, Nice. Blodige angrep og drapstrusler mot forfattere, jøder, tegneserieskapere, kristne. Handlinger som også har tatt livet av muslimer. (…)