Afrikas gryende legemiddelindustri

«Falsk klorokin!» 9. april advarte Verdens helseorganisasjon (WHO) mot at falske klorokinprodukter sirkulerte i flere vestafrikanske land.¹ Etter påstander om at klorokinbaserte malariamidler virket mot koronaviruset, blant annet fra den franske virologen Didier Raoult i videoer som ble spredt i sosiale medier, eksploderte salget av medikamentene som ingen vitenskapelige studier har påvist noen effekt av så langt. Beslagene i vår antydet at legemidlene kom fra både Asia og uautoriserte lokale produsenter,² og at ingen av disse hadde markedsføringstillatelse (MT). Et bakteppe for WHOs advarsel er at over hundre tusen barn dør hvert år i Afrika etter å ha fått i seg falske legemidler.

Transportutfordringene på det 30 millioner kvadratkilometer store kontinentet, tre ganger større enn Europa, går utover tilgangen til legemidler. Piller, kapsler og flytende preparater kan bli fraktet flere tusen kilometer via havner og flyplasser før de når pasientene. I tillegg er kontinentet dårligst utstyrt i verden med kvalifisert helsepersonell. I 2014 var det bare 0,9 farmasøyter, laboranter og assistenter per 10 000 innbyggere i Afrika, mot 4,3 globalt, og bare 2,6 leger per 10 000 innbyggere, mot 14,1 i verden.³ Det har ført til en enorm vekst, særlig i Vest-Afrika, av uautoriserte apoteker som tilbyr alle slags remedier i enkel innpakning. Mangelen på kvalifisert personell gjør selvmedisinering utbredt og bidrar til salget.

Det ulovlige salget omfatter alle typer medisiner, særlig smertestillende, malariamidler, antibiotika og soppmidler. I fjor høst beslagla de ugandiske myndighetene esker stemplet «Gave fra Ugandas regjering, ikke beregnet for salg» fulle av legemidler landets statlige innkjøpssentral hadde kjøpt inn til grossistpris, men som noen på ulovlig vis hadde solgt til private forhandlere. Det finnes også falske legemidler, som vanligvis stammer fra Asia, ettersom smuglere enkelt kan frakte ulovlige stoffer gjennom krigsrammede land som Nigeria og Kamerun, hvor Boko Haram herjer.

Etter advarsler om helsefaren og klager fra legemiddelindustrien bestemte presidentene i Togo, Kongo-Brazzaville, Uganda, Niger, Senegal, Ghana og Gambia seg i januar for å forene krefter i kampen mot denne ulovlige handelen. Men vil avtalen de signerte i Lomé føre til handling?

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Midlertidige restriksjoner

Legemiddelprodusentene har på sin side trappet opp arbeidet for å avsløre forfalskninger og gir opplæring til tollvesen og politi. I 2008 opprettet franske Sanofi en lab for å kartlegge falske legemidler i Tours, som undersøker falske stoffer fra hele verden. Pfizer, som produserer Viagra som ofte blir forfalsket, har gitt tollmyndigheter opplæring i hvordan de kan avsløre falske legemidler selv i lovlige forsendelser. «Vi har laget et slags metodekompendium som gjør at vi kan raskt kan oppdage dem i lovlige forsendelser, enten ut fra emballasjen eller ved å se på selve legemidlene», forteller den kamerunske tolloffiseren Joseph Kpoumie.

Men «det er for det meste ekte medisiner på de parallelle markedene», sier antropologen Carine Baxerres fra Institut de recherche pour le développement (IRD) og Université Paris Descartes samt initiativtaker til det fjernmedisinske forskningsprosjektet Globalmed. «Det dreier seg hovedsakelig om ekte medisiner som er blitt stjålet fra lovlige salgskanaler», forteller François Duplaix, direktør for UPSA, som produserer det smertestillende middelet Efferalgan som selges i alle de ulovlige apotekene. «Vi har aldri fått høre at det finnes falsk Efferalgan.»

Andre medisiner blir derimot forfalsket. I Kamerun har man oppdaget falsk Tramadol, en klasse 2 smertestillende som for tiden skaper en opiatepidemi i Sentral-Afrika. Koronapandemien har forverret tyveriene og brakt for dagen den lokale underproduksjonen av legemidler. «De midlertidige indiske restriksjonene på eksport av hydroksyklorokin⁴ og økende global etterspørsel etter klorokin har vist hvor avhengig de vestafrikanske landene er av eksterne aktører, noe som har stimulert en regional produksjon av dette medikamentet», forteller forskeren Antonin Tisseron.⁵

Indisk interesse

25 prosent av verdens syke befinner seg i Afrika.⁶ For å dekke sine enorme behov, importerer Afrika mellom 70 og 90 prosent av medisinene sine, spesielt fra Asia. I flere land går opptil 80 prosent av helseutgiftene til import av legemidler. Bare Sør-Afrika og Marokko har en legemiddelindustri som dekker 70 til 80 prosent av den lokale etterspørselen.⁷ Helseutfordringene har også en kommersiell side, for veksten i ikke-smittsomme sykdommer – kreft, diabetes og hjerte- og karsykdommer – vekker appetitten til de store legemiddelselskapene. Afrika utgjør fortsatt bare tre prosent av et verdensmarked med en forventet omsetning på 1400 milliarder dollar neste år.⁸

I hele Afrika finnes det bare 375 legemiddelprodusenter, og de aller fleste holder til i Nord-Afrika.⁹ Sør for Sahara dreier det seg hovedsakelig om selskaper som produserer generiske legemidler under utenlandske lisenser, eller pakker om og tilpasser legemidler for det lokale markedet. Asiatiske selskaper har den største markedsandelen med «en mengde indiske, kinesiske og pakistanske generiske legemidler som er ukjente utenfor Afrika», forteller Jean-Marc Bouchez, leder for Foreningen av legemiddelprodusenter i fransktalende Afrika sør for Sahara (LIPA). WHOs internasjonale standarder¹⁰ respekteres ikke alltid, legger han til og forteller at det finnes «mer enn tvilsomme praksiser som utnytter dårlig regulering».

Situasjonen er forskjellig i de fransktalende og de engelsktalende landene. Den brutale devalueringen av CFA-francen (-50 prosent) i januar 1994 rammet hardt en sektor som importerte 90 prosent av medisinene fra land med sterke valutaer. Millioner av afrikanere mistet helseforsikring. «Grossistene stanset leveransene til apotekene i påvente av at regjeringen skulle godkjenne en prisøkning», forteller Prosper Hiag, direktør for Kameruns farmasiforbund. «Etter tre uker med forhandlinger fikk de gjennomslag for å øke utsalgsprisene med 64 prosent. Det var dramatisk. Du kom til apoteket og fikk vite at medisinen som kostet 100 franc dagen før, nå ble solgt for nesten 200. Da måtte vi se oss om etter billigere løsninger, og særlig generiske legemidler.» Disse ble sendt til Vest-Afrika fra Europa, og spesielt Brussel. «Men Belgia fikk de selv produsert i India. Gradvis begynte indiske produsenter å interessere seg for de fransktalende landene i Afrika», sier Hiag.

Rett til unntak

De engelsktalende land virker bedre stilt: Nigeria, Kenya og Sør-Afrika har flere dusin fabrikker for sine lokale markeder, og også kapasitet til å eksportere til andre afrikanske land. Øst-Afrika og det sørlige Afrika var også pionerer innen masseproduksjon. Fra 1930-tallet etablerte kolonimakten Storbritannia fabrikker for sin legemiddelindustri i disse statene og Zimbabwe.

Langt senere ga aids-pandemien på 1990-tallet et oppsving for den lokale industrien. Sør-Afrika tillot da parallellimport av medisiner fra land der de ble solgt til en lavere pris og mer bruk av generiske legemidler. På den tiden hadde amerikanske Bristol Myers Squibb, britiske GlaxoSmithKline og tyske Boehringer Ingelheim lisens på de antiretrovirale legemidlene som ble brukt mot HIV. Med støtte fra de tretti største legemiddelfirmaene trakk de Sør-Afrika inn for WTOs tvisteorgan for brudd på patentretten. Etter press fra pasientforeninger og indiske Ciplas beslutning om å selge billige antiretrovirale legemidler, droppet de søksmålet i september 2000.

Nå gir WTO-reglene de minste utviklede landene (MUL)¹¹ i Afrika rett til å se bort fra legemiddelpatenter fram til 2033, mens flere unntak fra Den internasjonale patentavtalen (Trips), de såkalte Trips-fleksibilitetene, åpner for å overse andre. I 2003 fikk sørafrikanske Aspen rett til å produsere generiske versjoner av antiretrovirale legemidler. «Disse behandlingene koster ikke lenger over hundre dollar i året», forteller Nevin Bradford, direktør for Cipla Quality Chemical Industries i Kampala (Uganda). «Det er en stor endring fra da hver pasient måtte betale 16 000 dollar for behandling.» Det var den ugandiske regjeringen selv som foreslo for indiske Cipla å etablere en fabrikk i landet, for å produsere antiretrovirale legemidler direkte sammen med ugandiske Quality Chemicals Ltd. Selskapet gir nå behandling til 700 000 av landets 1,2 millioner HIV-positive.

Ulønnsom investering

Den afrikanske legemiddelindustrien består for det meste av partnerskap med indiske selskaper, slik som Sun Pharma-Ranbaxy i Nigeria, Cadila i Etiopia og Cipla i Uganda. Strides Pharma Science Ltd, som eksporterte generiske legemidler produsert i selskapets fabrikk i Bangalore, opprettet distribusjons- og pakkefabrikker i samarbeid med lokale bedriftseiere i Botswana og Namibia, før de solgte eierandelene til indiske Africure i 2017. Året etter åpnet Africure sin første afrikanske fabrikk for generiske legemidler i Kamerun og like etter en annen i Elfenbenskysten. Selskapet har også planer om å etablere seg i Burkina Faso, Etiopia og Zimbabwe.

Det finnes få fullstendig lokale selskaper. Ivorianske Pharmivoire Nouvelle er den eneste produsenten av injeksjonsvæsker i det fransktalende Vest-Afrika, men en brann rammet selskapet hardt i 2018. I 2003 startet farmasøyten Gisèle Etamé legemiddelfirmaet Genemark i Kamerun, som produserer generiske legemidler. Disse nyere produsentene virker bedre utstyrt. De har WHO-sertifisering eller i ferd med å få det, og spiller en stadig mer sentral rolle i de framvoksende regionale markedene.

Selskapene er avhengig av indiske leverandører for virkestoffene og Kina for finkjemikalier. Innkjøpskostnadene gjør produktene deres lite konkurransedyktige mot import av ferdige legemidler fra andre kontinenter.¹² I tillegg ville de nye generiske legemidlene ikke vært lønnsomme uten de enorme bestillingene til de store humanitære helseorganisasjonene som dukket opp på 2000-tallet, som Gavi – Vaksinealliansen (et offentlig-privat samarbeid opprettet av Bill and Melinda Gates Foundation) og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, startet av tidligere FNs generalsekretær Kofi Annan og som i fjor hadde et budsjett på to milliarder dollar. Disse organisasjonene krever naturligvis at WHO-standardene blir fulgt, men kostnadene gjør at bare noen få produsenter sør for Sahara klarer det. «Både fabrikken og produktene må være sertifisert av WHO», forteller Bradford. «Mange av produsentene i Afrika lager bare ett eller to legemidler. Det er ikke nok til å forsvare de nødvendige investeringene.»

Farmasi i full vekst

Nå forsøker de multinasjonale selskapene som har patent på originale ikke-generiske legemidler å finne sin plass på kontinentet ved siden av de generiske produsentene. «De innser at det er nytteløst å kjempe for at patentene skal respekteres i land der fortjenesten uansett er lav: Afrika utgjør bare en ørliten andel av det totale markedet», forklarer Denis Broun, rådgiver for direktøren i Cipla. «De må også ha lave priser der. Dermed er det bedre å søke en fredelig sameksistens med de generiske legemidlene, spesielt i disse markedene hvor innovasjonene er sjeldne, i motsetning til i vestlige land der marginene er større.» Gjennom egne stiftelser samarbeider de med lokale organisasjoner for å bedre innbyggernes tilgang til helsetjenester.

De multinasjonale selskapene har ikke dermed gitt opp det afrikanske markedet. De forsøker å få betalt gjennom storstilt salg av legemidler som bare de er i stand til å produsere i store mengder. Det er tilfellet med sveitsiske Novartis gjennom datterselskapet Sandoz, amerikanske Pfizer som er i ferd med å slå seg sammen med amerikanske Mylan, og franske Servier gjennom datterselskapet Biogaran i Vest-Afrika. Den kinesiske giganten Fosun Pharma håper på å få WHO-sertifisering for sin kommende fabrikk for generiske legemidler i Elfenbenskysten, en fabrikk som vil koste 75 millioner dollar å bygge.

Patentene på medikamenter mot ikke-smittsomme sykdommer er fortsatt i hendene på de multinasjonale selskapene, som gir generiske produsenter lov til å produsere dem i små mengder. Med et vell av eksperter og enorme ressurser holder de øye med patentlovene og opphavsretten. Målet er å bremse framveksten av en reell lokal legemiddelindustri. Med restriktive klausuler utnytter de multinasjonale selskapene systemet med frivillige lisenser som åpner for generisk produksjon av patentbelagte legemidler. Det var grunnen til at den amerikanske giganten Gilead i 2014–2015 ga elleve indiske generiske produsenter lisens til å selge selskapets medikament mot hepatitt C i hundre land.

Regjeringene i Sør-Afrika og Nigeria er de eneste som gir nasjonale produsenter skattefordeler. I Kenya krever pasientforeningene slike insentiver, i tillegg til avgifter på importmedisiner. For tiden produserer Kenya bare 28 prosent av forbruket sitt. «Med den manglende transparensen i afrikanske land og innflytelsen til de utenlandske produsenter som ikke vil miste markedet, føler jeg ikke tiden er gunstig for å utvikle en nasjonal industri», sier Allan Maleche fra den kenyanske foreningen Kelin, som representerer aids- og tuberkulosepasienter.

I et farmasøytisk marked i full vekst produserer Afrika rimelige behandlinger for visse smittsomme sykdommer som aids.¹³ Landene på kontinentet må nå sikre produksjon av tilstrekkelige mengder medikamenter mot ikke-smittsomme sykdommer. De utenlandske selskapene har samtidig ikke tenkt å gå glipp av dette raskt voksende markedet. I Kampala vil indiske Cipla snart bygge en fabrikk for kreftmedisiner.

Oversatt av redaksjonen

Séverine Charon og Laurence Soustras er journalister.

1
«Medical Product Alert N°4/2020», WHO, Genève, 9. april 2020.
2
«Medical Product Alert N°4/2020», se over.
3
«World Health Statistics» (PDF), WHO, 2014.
4
«Amendment in export policy of hydroxychloroquine», Den indiske regjeringen, New Delhi, 18. juni 2020.
5
Antonin Tisseron, «Circulation et commercialisation de chloroquine en Afrique de l’Ouest: une géopolitique du médicament à la lumière du Covid-19», Institut français des relations internationales, Paris, 3. juli 2020.
6
«Le médicament en Afrique: répondre aux enjeux d’accessibilité et de qualité», Société de promotion et de participation pour la coopération économique (Proparco)), desember 2017, www.proparco.fr.
7
«Global Monitoring Report on Financial Protection in Health 2019» (PDF), WHO / Verdensbanken, Genève / Washington DC, 2019.
8
«Le médicament en Afrique», Proparco, se over.
9
Michael Conway, Tania Holt, Adam Sabow og Irene Yuan Sun, «Should Sub-Sahara Africa make its own drugs?», McKinsey and Company, 10. januar 2019.
10
«WHO good manufacturing practices for pharmaceutical products: main principles», WHO, 2014.
11
Angola, Benin, Burkina Faso, Burundi, Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikken Kongo, Djibouti, Eritrea, Etiopia, Gambia, Guinea, Guinea-Bissau, Lesotho, Liberia, Madagaskar, Malawi, Mali, Mauritania, Mosambik, Niger, Rwanda, Senegal, Sierra Leone, Somalia, Sudan, Sør-Sudan, Tanzania, Tsjad, Togo, Uganda, Zambia (kilde: FNs konferanse for handel og utvikling).
12
«Why Kenyan manufacturers are walking a tightrope», Business Daily, Nairobi, 28. oktober 2018.
13
Assefa Yibeltal, Peter S. Hill og Owain D. Williams, «Access to hepatite C virus treatment: lessons from implementation of strategies of increasing access to antiretroviral treatment», International Journal of Infectious Diseases, vol. 70, Aarhus, mai 2018.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal