Når verden kolliderer med idealene

Når den rakryggede dommer Michael Desiato (Bryan Cranston) får vite at sønnen Adam (talentfulle Hunter Doohan) nettopp har drept en annen trafikant i en kollisjon og forlatt ham, så er det bare å svelge tungt og gjøre det rette. Adam må melde seg. På politistasjonen oppdager senior at den forulykkede er sønn av en skurk som er kjent for å være fryktelig lumpen, såpass at Michael simpelthen ikke tar sjansen på å få Adam til å tilstå sin brøde, beklage dypt og inderlig, og håpe at nåde går for rett. Det vil være en dødsdom, resonnerer han. Spillet er i gang, og politiet er opplagt nok ikke de eneste som undersøker ulykkesstedet. Cranston er i sitt ess, nok en gang, som forpint mann i ferd med å sjonglere umulige og motstridende hensyn.

Eldre lesere husker kanskje uttrykket the other husband fra 90-tallet. Betegnelsen på en viss type casting som særlig Bill Pullman og Jeff Daniels ble utsatt for, ifølge Pullman selv. Det vil si de ikke fullt så romantiske biroller de gjerne ble henvist til, de tilsynelatende ordinære Hollywood-menn som var habile nok, men uten den lille gnisten, «the dash of Errol Flynn», eller annet som kunne gjøre dem til førsteelskere på permanent basis. Daniels fikk riktig nok sine smukke stunder i Woody Allens Kairos røde rose (1985), før han perfeksjonerte karrieren med porselen-eposet Dum og dummere (1994). Uttrykket er ikke så altfor langt fra det norske «hvermansen», altså et folkekjært barn med utallige navn: antihelten, den trauste sliter, underdogen.
(…)