Det er tårenes tidsalder i USA. Politikerne våre gråter. Dommerne våre gråter. TV-kommentatorene våre gråter. Tilhengerne til de tapende presidentkandidatene gråter. Tilhengerne til de vinnende presidentkandidatene gråter. De skriver kommentarer i avisene om tåreflommen en eller annen politiker har utløst hos dem. Tårer er gjenstand for moralsk skryt.
Samtidig er tårer også forbundet med skam. Folk som gråter er svake, mener også amerikanere, og denne hardføre nasjonen av pionerer og gründere viker tilbake fra slike barnsligheter i avsky. Videoer av demokrater som gråter triste tårer på valgnatten i 2016 etter Hillary Clintons nederlag, ble ekstremt populære på YouTube i månedene etter at valget var over. Det som gjorde dem så fornøyelige for konservative var synet av veloppdratte, universitetsutdannede idealister som fikk ambisjonene sine så brutalt forpurret. «Liberale tårer» ble uunngåelig en av de store memene i Trump-årene, og presidenten spøkte selv om tårene i 2016 på valgmøter. «Make Liberals Cry Again» var et vanlig slagord på Trumps bannere og plakater i årets valgkamp. Det finnes til og med en våpenolje som heter Liberal Tears, oppkalt etter memet «I Lubricate My Rifles with Liberal Tears».
Som vanlig har liberalerne reagert på denne bølgen av mild ondskap med teoretisering og slått fast at den avslører en større personlighetsbrist hos konservative. «’Få dem til å gråte’ gjør uttrykket til en fortelling om makt», kunne spaltisten Monica Hesse opplyse i Washington Post 5. november. «Det handler om sterke folk som ydmyker folk de ser som svake, for moro skyld og fordi de kan.» Det er en heller besynderlig påstand i en avis eid av verdens rikeste mann, og ytret til forsvar for et politisk parti som på ingen måte er «svakt», men nettopp hadde samlet inn og brukt mange flere millioner dollar enn de grusomme republikanerne.
Gledestårer
Som om ikke det var nok fylte avisen ti dager etter Hesses kommentar forsiden med en karikatur av Donald Trump som en stor baby med raserianfall etter å ha tapt mot Joe Biden. Avisen hadde tydeligvis få problemer med å motsi sin egen kommentator, for å le av nederlagene til den andre leiren er en tverrpolitisk fritidssyssel. I 2012 dukket det opp en nettside kalt «White People Mourning Romney», hvor besøkende kunne le av bilder av gråtende republikanere etter Mitt Romneys nederlag mot Barack Obama.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Folk på begge sider liker å le av tapere, samtidig som de ser sine rettferdige tårer som åpenbare manifestasjoner av ekte politiske følelser – håndfaste bevis på filosofisk rettskaffenhet. På valgmøtene sine underholdt Trump publikum med en fortelling om et møte med en gruppe arbeiderklassemenn (noen ganger kullgruvearbeidere, andre ganger stålarbeidere) som gråtkvalt takket ham for hans store presidentgjerning.
Men denne republikanske griningen var ingenting sammenlignet med den grå stæren av lykkelige tårer som nasjonens presse omhyggelig dokumenterte etter Trumps nederlag. I New York Times fortalte tv-stjernen Padma Lakshmi at hun følte en mystisk indre varme som «brast ut av meg i tårer jeg ikke kunne kontrollere» da hun fikk vite at Biden hadde valgt Kamala Harris til sin visepresident, og så hvordan hun «gråt igjen» da hun så Harris’ heller uengasjerende seierstale. Hun forklarte at hun ble så dypt rørt fordi Harris «gir mange svarte og brune jenter og kvinner en følelse av tilhørighet.»
Taktikk og triks
En velkjent metode for å få edle tårer til å strømme er å mane fram barndommens uskyld midt i en forurenset amerikansk politikk. Her går seieren til den konservative dommeren Brett Kavanaugh. I 2018 fikk han sin nominasjon til høyesterettsdommer midlertidig forstyrret av beskyldninger om et seksuelt overgrep i yngre dager, og svarte med (blant annet) å fortelle hvordan datteren hans, «lille Liza, hele ti år gammel», hver kveld ba for farens anklager. Foran hele nasjonens øyne falt Kavanaugh i gråt over sin egen anekdote.
Her bør vi også nevne stakkars Van Jones, en tidligere revolusjonær som er blitt CNN-kommentator, som slet med å holde tårene tilbake i nesten to minutter på direktesendt tv etter at Bidens seier ble kunngjort. Jones’ følelser var forståelig. «Det er lettere å være en forelder denne morgenen», gispet han smertefullt. «Det er lettere å fortelle barna dine at moralsk karakter betyr noe.» Det bisarre var måten kameraet insisterte på å fortsette å filme ham mens han prøvde å snakke, i en episode med bevisst, langvarig ubehag servert amerikanske tv-seere av USAs første kommersielle nyhetsnettkanal.
Tårer betyr oppriktighet i slike situasjoner, hvor kroppslige reaksjoner blir et bevis på sannferdighet. Ingen ville våge å stille spørsmål ved autentisiteten til den gråtende personens følelser. Det er hele poenget, det er grunnen til at kameraet zoomer inn og mascaraen renner. Det er også grunnen til at amerikanere en gang iblant må bli minnet om hvor ofte de har blitt lurt av offentlig framvisning av følelser. På 1980- og 1990-tallet ble tv-evangelister som gråt store, falske, teatralske tårer nasjonens skam. Tårer var et av redskapene de brukte til å lure oss. På samme tid virket det som om Bill Clinton, den mest sentimentale av våre nylige presidenter, kunne åpne og lukke tårekanalene når han ville. Taktisk grining var bare et av de mange triksene han kunne dra opp av hatten.
Fabelaktig sutrer
Amerikanske politikere gråter fordi tårer fungerer. Tårer overbeviser. De staker ut en moralsk posisjon som offer, som urettferdig forfulgt av de mektige. De etablerer oppriktighet, de antyder et edelt indre. Hillary Clinton er kjent for å være kjølig og reservert, og har sjelden brutt sammen foran tv-kameraene. Men hun gjorde det i 2008 som svar på følgende spørsmål etter en lang valgkampdag: «Hvordan klarer du det? Hvordan klarer du å være så positiv og så fantastisk?» Mange gamle Clinton-tilhengere mener det er et av hennes fineste øyeblikk.1Se Michael Kruse, «The woman who made Hillary cry», Politico, 20. april 2015.
Den arrogante Donald Trump er en annen figur som ikke gråter offentlig, men til gjengjeld syter og klager og sutrer han. Han mener selv at han er landets «mest fabelaktige sutrer»: «Jeg fortsetter å sutre og sutre til jeg vinner», sa han en gang til CNN. Han sutrer og sutrer når han taper også. Hans klaging er bunnløs, ynkelig og endeløs. Sent på kvelden twitrer han om hvor urettferdighet mediene behandler ham, om slemmingene som har stjålet gjenvalget hans, og om hans egen administrasjons utilslørte respektløshet overfor hans totalt rettferdige synspunkter. Dette er en næringslivsleder som bokstavelig talt har kommet seg fram i verden med klaging. I så måte gjenspeiler han godt den bredere konservative bevegelsen, som bevisst har byttet ut sitt tidligere varemerke om den sterkestes rett med sutring om hvordan de liberale forsøker å ødelegge julen og hvordan tv mobber de ydmyke og gudfryktige borgernes verdier.
Den hulkende supermakten
Slik sett handler amerikansk politikk egentlig bare om tårer. De er det sterkeste argumentet i hele vårt politiske vokabular. De lager overskrifter helt på egen hånd. Biden, en beryktet sentimentalist, vant nettopp presidentvalget uten noen store politiske løfter, bare avsky mot den forhatte Trump. I mellomtiden kjører republikanerne på med sine meningsløse kulturkriger og nostalgiske appeller om å «gjøre Amerika stort igjen».
Ingen av partiene planlegger å gjøre stort for å regulere Wall Street og Silicon Valley eller å bringe industri tilbake til Pennsylvania og Michigan. I stedet har den større politiske samtalen blitt en arena hvor det er fritt fram for moralske beskyldninger, der menn med automatvåpen ser seg som ofre og selvutnevnte etterforskere saumfarer nettet etter tegn på privilegier og respektløse adjektiver. Hele vår politikk er sakte, men sikkert blitt redusert til personlig skam og klaging, og så gråter vi selvfølgelig. Vi gråter fordi vi er de edleste, vi gråter fordi vi er de verste. Vi gråter fordi vi er ekskludert, vi gråter fordi vi blir forfulgt, vi gråter fordi vi vinner, vi gråter fordi vi aldri får viljen vår.
Den polske dikteren Tadeusz Różewicz, som opplevde mange av Europas katastrofer på nært hold, kalte en gang USA for «den hulkende supermakten». I et hånlig dikt med denne tittelen beskriver han innsettelsen til George W. Bush i 2001: Et stort øyeblikk for framvisning av følelser der deltakernes tårer renner i strie strømmer, før de tar på seg pentøyet og cowboy-støvlene og går på en luksusbankett.
Fra utsiden må det virke rart å se verdenshistoriens rikeste og mektigste nasjon stake ut sin kurs med moralsk utskjelling og skinnhellig posering, vasket i flere millioner liter med amerikanske høyoktantårer. Det må være spesielt irriterende når du vet at hva enn dette landet finner på, så vil det få enorme konsekvenser for din nasjon og ditt liv, og at tårene dine ikke vil bety noe som helst for våre majestetiske overveielser.
Oversatt av redaksjonen
Thomas Frank er journalist. Siste bok: The People, No: A Brief History of Anti-Populism (2020).
- 1Se Michael Kruse, «The woman who made Hillary cry», Politico, 20. april 2015.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
