Teflonmonarkiet

Etter å ha gått rundt i Londons jublende gater på dronningens kroningsdag i 1953, kalte sosiologene Michael Young og Edward Shils hendelsen «a great act of national communion», en stor oppvisning i nasjonalt fellesskap. Den ga mening, skrev de, som «en kollektiv, ikke en individuell, erfaring», som bandt sammen flere tusen familier på samme måte som under feiringen av seieren over Nazi-Tyskland. Lufta vibrerte av menneskelig varme, og selv lommetyvene hadde lagt ned arbeidet. Det hersket en fellesskapsånd som måtte ha forferdet de som hadde «den rasjonalistiske fordommen til utdannede folk i vårt århundre, spesielt de med en radikal eller liberal politisk tilbøyelighet».¹Edward Shils og Michael Young, «The Meaning of the Coronation», The Sociological Review, vol. 1, nr. 2, London, 1. desember 1953.

Mens de sosiale ulikhetene fortsetter å øke i Storbritannia, synes kongehuset å ha beholdt sin popularitet. Nesten to tredjedeler av britene er for monarkiet, mens bare 22 prosent vil avskaffe det (og de fleste av disse befinner seg i Skottland). I vanskelige tider synes kongefamilien å fungere som en avledning eller trøst. Under de kongelige bryllupene de siste ti årene har det alltid vært en vanlig tilskuer i folkemengden som har erklært til et tv-team at nasjonen trengte et løft. Som Walter Bagehot skrev i The English Constitution (1867) bøyer folket seg for «samfunnets vidunderlige skuespill», hvor dronningen er «høydepunktet».

Elizabeth 2 reiser landet på kryss og tvers, kledd for synlighetens skyld i aprikos, lilla eller grønt. 30 prosent av befolkningen sier at de har sett eller møtt henne. Hun ser det som sin plikt å oppmuntre folket, om enn bare for en stakket stund. «Det er nokså hyggelig å føle seg som en slags svamp», sa hun i en BBC-dokumentar i 1992 om forholdet til sine undersåtter. Svampen er en passende metafor for imaget hennes som en folkelig hersker.²Elizabeth R: A Year in the Life of the Queen, BBC, 1992. I en artikkel i Vogue bemerker forfatteren Zadie Smith at «Mrs. Windsor» er godt likt for sin «utpregede lavere middelklasse-smak» – corgi-hunder, hesteveddeløp og såpeserien EastEnders.³Zadie Smith, «Mrs Windsor. The reassuring domesticity of our head of state», Vogue, London, desember 2017.

Underlig immunitet

Et av få privilegier dronningen har igjen er å dele ut utmerkelser. «Folk trenger et klapp på ryggen», sa hun i 1992. «Verden er veldig mørk uten det.» I tillegg til ryggklappingen er kongehuset opptatt av veldedighet, med en mild antydning om at de kongelige foretrekker filantropi framfor offentlig velferd. Siden den engelske revolusjonen i 1688–1689 har man forventet at monarken holder seg unna politikken. Monarkens rettigheter, for å sitere Bagehot, begrenser seg til «retten til å bli rådført, retten til å oppmuntre og retten til å advare». Dermed blir sakene de kongelige engasjerer seg i ofte sett som upolitiske, uansett hvor politiske de faktisk er.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Når prins William løfter fram saker som mange millennials er opptatt av, som mental helse eller klima, blir disse ukontroversielle standpunkt på linje med kreftforskning eller Røde Kors. I oktober, mens debatten om arven etter slaveriet og det britiske imperiet raste, fortalte prins Harry (som tidligere i år distanserte seg fra kongefamilien) om sin «erkjennelse» av at det finnes systemisk rasisme i samfunnet. Men den eldre garden i kongefamilien mislikte den relativt nyskapende og følelsesladde måten moren hans, lady Diana, tilnærmet seg det veldedige arbeidet på – for eksempel da hun lot seg fotografere mens hun håndhilste på en aids-pasient.

Kongefamilien som institusjon blir ofte brukt politisk i kulturkrigene. Motstanderne beskyldte statsminister Boris Johnson for å ha «løyet for dronningen» da han i august i fjor ba henne oppløse parlamentet for å få frie tøyler i brexit-kranglene.⁴Severin Carrell og Owen Bowcott, «Did Johnson lie to the Queen? Key questions in supreme court verdict», The Guardian, London, 24. september 2019. I sin periode som Labour-leder (2015–2020), ble Jeremy Corbyn kontinuerlig kritisert for manglende respekt for dronningen, for å nekte å bøye hodet, synge nasjonalsangen eller se på dronningens tv-sendte juletale – en utilgivelig mangel på patriotisme.

Den underlige immuniteten Elizabeths familie har mot ethvert forsøk på å holde dem til ansvar, gjelder også i politikken: Johnson lo av ideen om å bistå amerikanske myndigheter i etterforskningen av prins Andrew (anklaget for seksuelle overgrep i saken mot den avdøde forretningsmannen Jeffrey Epstein), samtidig som han åpenbart ikke har noen problemer med å hjelpe amerikanerne i utleveringssaken mot Julian Assange.

Vår tids ulykke

Storbritannias patriotiske nasjonalfortelling, som oftest sentrert rundt fortellingen om en heltemodig liten øy som reiste seg og vant over nazistene i andre verdenskrig, kompliseres av kongefamiliens mange bånd til nazismen – langt utover bare en felles tro på dynastiske hierarkier. De to søstrene til dronningens ektemann, prins Philip, bodde i Tyskland og hadde nære bånd til nazistpartiet. En av dem ga til og med sønnen sin navnet Adolf. Etter å ha abdisert for å gifte seg med en skilt amerikaner, dro Edvard 8, Elizabeths onkel, til Tyskland i 1937 på nazi-regimets invitasjon og bekostning, hvor han møtte Hitler foran en ammunisjonsfabrikk. Det finnes også bilder av ham på kongeresidensen Balmoral Castle i Skottland, hvor han lærer niesene sine å gjøre nazihilsen. Senere, da han hadde bosatt seg i Bahamas, prøvde han å overbevise USA om å holde seg nøytral i andre verdenskrig. En annen Hitler-beundrer var hertugen av Sachsen-Coburg, fetteren til Elizabeths bestefar, som møtte opp i den britiske kongens begravelse i SA-uniform.

Den lengstregjerende monarken i både Englands og Europas historie legemliggjør en slags tidløshet. Fra det britiske imperiets oppsmuldring via punkbevegelsen til brexit-avstemningen har bare alderen hennes endret seg. I dag går hun med fuskepels i stedet for ekte pels, men for det meste er hun historie lagt på is. Hun dukker opp i krisetider for å berolige folket sitt. I en tale da den første nedstengningen startet i mars, trakk hun med et stivt blikk fram Vera Lynns sang fra andre verdenskrig, «We’ll meet again».

Kontinuitet er en verdi monarkister setter høyt. I Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790) sammenlignet filosofen Edmund Burke opplysningstenkernes revolusjonsiver med sine kolleger og landsmenns mer avmålte temperament. «Slike grupper av kabalemakere [har] ikke eksistert i England», der grunnloven er sprunget ut av «den enkelhet som preger vår nasjonale egenart», mente Burke og hoppet bukk over den politiske uroen i hjemlandet et århundre tidligere, med blant annet henrettelsen av Charles 1. «Vi er besluttet på å bevare en etablert kirkelig institusjon, et etablert monarki, et etablert aristokrati og et etablert demokrati, hver av dem i den grad de eksisterer nå, og ikke større. […] Det har vært vår tidsalders ulykke (og ikke dens heder, slik disse herrene mener) at alt skal gjøres til gjenstand for drøftelser, som om vår nasjons konstitusjon skulle være noe å stride om snarere enn noe å glede seg over.»⁵Edmund Burke, Betraktninger over revolusjonen i Frankrike, overs. Erik Ringen, Pax, 2007.

Falmet glans

Hedringen av tradisjonen viser seg blant annet i at det merkelige juridiske begrepet «kongelig privilegium» fortsatt er i bruk. Det vil si at regjeringen kan påberope seg «de makter som tidligere tilhørte monarken» og dermed handle utenfor loven. Det betyr, som den politiske teoretikeren Harold J. Laski har påpekt, at monarken er «en edel hieroglyf»,⁶Harold J. Laski, «The responsibility of the State in England», Harvard Law Review, vol. 32, nr. 5, Cambridge (Massachusetts), mars 1919. et slør av mystikk som politiske ledere kan gjemme seg bak for å unngå å bli stilt til ansvar. Alle forsøk på å redusere eller fjerne dette privilegiet har mislykkes. I 2009 konkluderte Gordon Browns New Labour-regjering: «Vår grunnlov har utviklet seg organisk over mange århundrer og endring bør ikke foreslås bare for endringens skyld.»⁷«Review of the executive royal prerogative powers: final report», Det britiske justisdepartementet, London, oktober 2009.

Kontinuiteten mellom dagens og den fjerne fortidens ritualer er «stort sett illusorisk», mener historikeren David Cannadine.⁸David Cannadine, «The context, performance and meaning of ritual: the British monarchy and the ‘invention of tradition’, c. 1820-1977», i Eric Hobsbawm og Terence Ranger (red.), The Invention of Tradition, Cambridge University Press, 1983. Det dreier seg om en rest av overdådige tradisjoner oppfunnet på 1800-tallet for å kompensere for kongefamiliens svekkede makt og et smuldrende imperium. Hvis det stemmer, må enda mer spektakulære tradisjoner oppfinnes for å møte utfordringene som venter i de kommende årene. Tronarvingen prins Charles, som har skrevet en rekke brev til regjeringsmedlemmer om arkitektur, klimaendringer og sosiale problemer, mangler morens politiske takt. Han er bare det sjette mest populære medlemmet av kongefamilien, med en oppslutning på 47 prosent. Dermed frykter noen at monarkiet vil vakle når Elizabeth går bort. Andre sprer ville teorier på sosiale medier om at hun allerede er død, som en slags moderne variant av den britiske hang til å se monarkens kropp som personifiseringen av staten, enten den antas å være syfilitisk (Henry 8), jomfruelig (Elizabeth 1) eller giktrammet (dronning Anne). «I dag halshugger vi ikke lenger kongelige damer, men vi ofrer dem fortsatt», skriver romanforfatteren Hilary Mantel om medienes fokus på kroppen til Kate Middleton, kona til prins William.⁹Hilary Mantel, «Royal bodies», London Review of Books, vol. 35, nr. 4, 21. februar 2013.

Også internasjonalt er det britiske monarkiet i ferd med å miste glorien. Allerede for flere år siden kom det forslag om at ledelsen av Samveldet etter Elizabeth 2¹⁰ Mellomstatlig organisasjon bestående av 54 tidligere britiske territorier, formelt forent i 1949 i en union av «frie og likeverdige» land. Dronningen er anerkjent som leder for Samveldet. burde gå på rundgang blant medlemslandene, eller at en anerkjent politisk skikkelse burde ta over, før dronningen klarte å overføre stillingen til sønnen. Bare rundt tjue land¹¹ Anguilla, Antigua og Barbuda, Australia, Bahamas, Belize, Bermuda, Caymanøyene, Canada, Dominica, Falklandsøyene, Gibraltar, Grenada, Guernsey, Jersey, Kypros, Isle of Man, Montserrat, New Zealand, Saint Kitts og Nevis, Saint Helena, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene og Tuvalu. vil en dag måtte erstatte dronningens portrett på pengesedlene sine, ettersom 31 av de 54 landene i Samveldet nå er republikker. Så sent som i september i fjor bestemte øya Barbados seg for å frata dronningen stillingen som statsoverhode. Australia holdt en folkeavstemning om statsform i 1999, men her tapte republikanerne. En lignende folkeavstemning kan snart finne sted i New Zealand hvis statsminister Jacinda Ardern får viljen sin, mens 44 prosent av kanadiere sier at de er for å kutte båndene til den britiske kronen (29 prosent er imot).

Emosjonell globalisering

Den juridiske og økonomiske maskinen House of Windsor – kalt «firmaet» av prins Philip – er på ingen måte i utakt med samtiden. Kongehuset er fortsatt et av de mest kjente merkevarene i verden. Etter at Harry og kona Meghan Markle flyktet til Los Angeles har de bokstavelig talt forvandlet sin kongelige status til et varemerke, Sussex Royal, som de har fått rett til å bruke til alt fra å selge anorakker til å drive med mentorering. Henrykt over denne eventyrfortellingen snur næringslivsbibelen The Economist opp ned på Karl Marx’ spådom om at kapitalismen ville ødelegge enhver rest av føydalismen, og gleder seg over at «langt fra å undergrave kapitalismen har monarkiet, i sin britiske form, styrket den».¹² «Harry, Meghan and Marx», The Economist, London, 16. januar 2020. Dronningen liker å framstille seg som upolitisk, hardtarbeidende og hengiven, ikke ulikt slik gründere elsker å framstå: «Folk flest har en jobb og så drar de hjem, men i denne tilværelsen går arbeid og liv ut på ett», sa hun på BBC i 1992. «Av og til misliker jeg litt de lange arbeidsdagene.»

I forrige århundre ble kongefamiliens medlemmer globale kjendiser takket være TV og paparazziene. I det 21. århundret blir familien revet mellom de som hengir seg til banal selvutlevering på sosiale medier og de som fortsatt vokter over mystikken som sikrer dem makt. Mens dronningen aldri har gitt et intervju til pressen, og monarkiet er den eneste offentlige institusjonen som er unndratt lov om informasjonsfrihet, har kongefamilien blitt tvunget til å bryte litt av hemmeligholdet siden prinsesse Diana døde i en bilulykke Paris i 1997. Som tidligere redaktør for franske Le Monde diplomatique Ignacio Ramonet påpekte, var prinsessens død et pressehistorisk vendepunkt, et «planetarisk psykodrama» som vitnet om en «emosjonell globalisering». Kombinasjonen av en kontinuerlig nyhetsstrøm muliggjort av internettet, tabloidavisenes maniske utlegning av de minste detaljer og de store medienes massive dekning utløste en krise uten sidestykke: «Diana forlot kjendiseriets begrensede område for å tre rett inn i den politiske dagspressens tyngste spalter.» Hennes død var, ifølge Ramonet, den «første episoden i den nye æraen av globale nyheter».¹³ Ignacio Ramonet, «Contre le mimétisme», Le Monde diplomatique, oktober 1998.

Et kongelig kulturprodukt

«Har House of Windsor et hjerte?», «Vis oss at dere bryr dere», «Hvor er dronningen? Hvor er flagget?», klaget tabloidavisene¹⁴ Henholdsvis The Daily Mail, Express og The Sun. da Buckingham Palace ikke heiste flagget på halv stang, slik de mente tradisjonen krevde når en kongelig døde. I september 1997 ga dronningen etter for presset fra folket og viste litt følelser. Dronningen måtte reagere på den globale oppvisning av sorg etter Dianas død med gråtende folkemengder, begravelse fulgt av halve menneskeheten, ulykkesstedet og gata utenfor Kensington Palace dekket av blomster. I sin direktesendte tv-tale, hennes første på 38 år, talte Elizabeth til nasjonen i en personlig tone: «Det jeg sier til dere nå, som deres dronning og som en bestemor, kommer rett fra hjertet», sa hun mens hun svaiet litt og resiterte ordene som var skrevet for henne av Alastair Campbell, spinndoktoren til daværende statsminister Tony Blair.

Det kongelige reality-showet som de britiske tabloidene tjener seg rike og fete på – den bulimiske svigerdatteren, den utro sønnen og det ulydige uekte barnet – menneskeliggjør staben i denne hemmelige organisasjonen. Som Bagehot bemerket, «en familie på tronen er en interessant idé. […] En kongefamilie krydrer politikken med hyggelige små hendelser». Familielivets drama er utvilsomt en distraksjon fra den tilsynelatende uforanderlige makten til en klan med en spesialstatus som immuniserer den mot enhver form for demokrati.

Windsor-familien sitter på toppen av en kultur der de mest delikate klassekoder, fra butlere til taleetikette, er blitt en nasjonal spesialitet. «Kulturarv» er blitt en større industri som sysselsetter flere enn fiske- og gruveindustrien til sammen med sin kommersialisering av fortiden og oppfunne tradisjoner.¹⁵ Sam Wetherell og Laura Gutiérrez, «It just won’t die», Jacobin, New York, 19. mai 2018. Se bare på den nylige strømmen av kultureksportvarer som filmene The Queen (2006) og Kongens tale (2010), eller Netflix-serien The Crown (2016–). I hvert tilfelle har skuespilleren som spiller monarken blitt overøst med ros og utmerkelser, som om det er en mer bemerkelsesverdig prestasjon å spille en konge eller en dronning enn noe annet menneske, og som om det tilfører mer mening til en allerede tvetydig meningsfull institusjon.

Ute av syne

Kongefamilien koster Storbritannia 67 millioner pund (800 millioner kroner) i året, og betaler minimalt med skatt som følge av skatteunntak¹⁶ John Harris, «’Essentially, the monarchy is corrupt’ – will republicanism survive Harry and Meghan?», The Guardian, 8. mai 2018. og skatteparadis.¹⁷ Hilary Osborne, «Revealed: Queen’s private estate invested millions of pounds offshore», The Guardian, 5. november 2017. Storbritannias hyllest av en aristokratisk klan gjør London til et enda mer attraktivt sted for skatteunndragere å slå seg ned, med den følge at boligprisene og husleiene har skutt i været. Teknisk sett eier dronningen en sjettedel av alt land på planeten. Under en debatt i parlamentet om havvind i oktober kalte Johnson kongefamiliens eiendomsportefølje, Crown Estate, «havbunnens huseier». Forbudet mot å kaste ut leietakere som regjeringen innførte for å motvirke koronakrisen ble opphevet i september, med potensiell hjemløshet for 55 000 husholdninger som konsekvens. Samme uke ble det kjent at staten ville delvis kompensere for de 500 millioner pund Crown Estate har tapt i inntekter fra eiendommene sine som følge av pandemien.

Men i kranglene om suverenitet som har forvandlet landet de siste årene, fra brexit til skotsk uavhengighet, har monarkiet ikke vært å skimte.

Oversatt av redaksjonen

Lucie Elven er journalist.

• 1
  Edward Shils og Michael Young, «The Meaning of the Coronation», The Sociological Review, vol. 1, nr. 2, London, 1. desember 1953.
• 2
  Elizabeth R: A Year in the Life of the Queen, BBC, 1992.
• 3
  Zadie Smith, «Mrs Windsor. The reassuring domesticity of our head of state», Vogue, London, desember 2017.
• 4
  Severin Carrell og Owen Bowcott, «Did Johnson lie to the Queen? Key questions in supreme court verdict», The Guardian, London, 24. september 2019.
• 5
  Edmund Burke, Betraktninger over revolusjonen i Frankrike, overs. Erik Ringen, Pax, 2007.
• 6
  Harold J. Laski, «The responsibility of the State in England», Harvard Law Review, vol. 32, nr. 5, Cambridge (Massachusetts), mars 1919.
• 7
  «Review of the executive royal prerogative powers: final report», Det britiske justisdepartementet, London, oktober 2009.
• 8
  David Cannadine, «The context, performance and meaning of ritual: the British monarchy and the ‘invention of tradition’, c. 1820-1977», i Eric Hobsbawm og Terence Ranger (red.), The Invention of Tradition, Cambridge University Press, 1983.
• 9
  Hilary Mantel, «Royal bodies», London Review of Books, vol. 35, nr. 4, 21. februar 2013.
• 10
  Mellomstatlig organisasjon bestående av 54 tidligere britiske territorier, formelt forent i 1949 i en union av «frie og likeverdige» land. Dronningen er anerkjent som leder for Samveldet.
• 11
  Anguilla, Antigua og Barbuda, Australia, Bahamas, Belize, Bermuda, Caymanøyene, Canada, Dominica, Falklandsøyene, Gibraltar, Grenada, Guernsey, Jersey, Kypros, Isle of Man, Montserrat, New Zealand, Saint Kitts og Nevis, Saint Helena, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene og Tuvalu.
• 12
  «Harry, Meghan and Marx», The Economist, London, 16. januar 2020.
• 13
  Ignacio Ramonet, «Contre le mimétisme», Le Monde diplomatique, oktober 1998.
• 14
  Henholdsvis The Daily Mail, Express og The Sun.
• 15
  Sam Wetherell og Laura Gutiérrez, «It just won’t die», Jacobin, New York, 19. mai 2018.
• 16
  John Harris, «’Essentially, the monarchy is corrupt’ – will republicanism survive Harry and Meghan?», The Guardian, 8. mai 2018.
• 17
  Hilary Osborne, «Revealed: Queen’s private estate invested millions of pounds offshore», The Guardian, 5. november 2017.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal