Houthienes «irreversible seier»

Natt til 26. mars 2015 slapp de saudiske luftstyrkene sine første bomber mot houthi-opprørerne i Jemens hovedstad Sana. Med bombetoktet handlet Saudi-Arabia som en selvutnevnt væpnet fløy for «det internasjonale samfunnet» og dets ønske om å gjeninnsette president Abd Rabuh Mansur Hadi, etter at han i praksis ble styrtet av houthi-opprørerne i september 2014. Militæroperasjonen, kalt «Avgjørende storm», var rettet mot en væpnet ikke-statlig bevegelse knyttet til en religiøs minoritet, zaydismen – en gren av sjia-islam som ofte anses som den som står nærmest sunni-islam og som iblant også blir kalt dens «femte lovskole». Den gang virket det som operasjonen bare ville ta noen uker.

Med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2216 i april 2015 fikk koalisjonen mellom Saudi-Arabia og et dusin arabiske og muslimske land (Egypt, Jordan, Sudan, Marokko og golfmonarkiene med unntak av Oman) en tilbakevirkende blankofullmakt. Slik ble koalisjonens krigshandlinger legalisert, i likhet med inn- og utreisekontrollen, deriblant en grense-blokade som raskt fikk enorme menneskelige kostnader. Stengingen av Jemens grenser har vært en sentral faktor i det som ofte kalles den verste krisen på flere tiår, en krise som forsterkes av kronisk underfinansiert nødhjelp.

Konflikten har nå pågått i over fem år, og er ikke blitt mindre fastlåst. 250 000 liv har gått tapt i kampene og den humanitære katastrofen, ifølge FN. Med sine våpensalg og annen militær bistand er også de vestlige stormaktene involvert i denne uverdige og ineffektive krigen.¹

Sekundær støtte

Koalisjonen og dens allierte i den asymmetriske konflikten har ikke klart å endre situasjonen på bakken. Det har styrket houthiene og splittet de ulike motstanderne. I mars i fjor oppfordret den jemenittiske statsviteren Abdulghani al-Iryani de krigførende partene og observatørene til å anerkjenne houthienes «irreversible seier» og begynne gjenoppbyggingen.² Men houthienes motstandere i Jemen har nokså uforenlige mål, dermed bryter det ofte ut væpnede sammenstøt.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Saudikoalisjonen har bare kontroll over en liten del av landet, og Hadi befinner seg fortsatt i eksil i Riyadh. Helsen hans er skrantende og det er usikkert hvor mye støtte han har i Jemen. Utover houthiene utfordres han også av en separatistbevegelse i sør, representert av blant andre Det sørlige overgangsrådet (STC). I tillegg kommer tilhengerne til tidligere president Ali Abdallah Saleh, som ble drept av houthi-opprørerne i desember 2017. Saleh hadde alliert seg med houthiene tre år tidligere for å styrte Hadi, men snudde så ryggen til dem.

De regionale forviklingene alene forklarer altså ikke kompleksiteten i konflikten. De intervenerende nabolandene overser en rekke militære, politiske og sosiale forhold internt i landet, som årsakene til den utbredte korrupsjonen og folks ulike strategier for å tilpasse seg den brutale økonomiske krisen. Flere offentlig ansatte har ikke fått lønn på fire år, og 70 prosent av landets innbyggere er avhengig av humanitær hjelp. Den regionale knivingen, som ofte får overdreven oppmerksomhet, er et nødvendig perspektiv for å forstå konflikten, men langt fra nok.

Anklagene om at Iran gir militær støtte til houthiene, gjør det nødvendig å se nærmere på Teherans rolle. Iran er den fremste grunnen til koalisjonens militære engasjement – en koalisjon som har opplevd flere utskiftninger, som da Marokko forlot den i 2019, etter at Pakistan trakk seg ut for senere å vende tilbake igjen da landet fikk ny regjering. Alle medlemmene mener Iran bruker Jemen for å utvide sin makt i regionen. I 2018 sammenlignet den saudiarabiske kronprinsen og de facto-regenten Mohammed bin Salman Irans regionale politikk med Nazi-Tyskland, og hevdet at ayatollah Ali Khamenei «vil skape sitt eget prosjekt i Midtøsten, på samme måte som Hitler i sin tid ville utvide sin makt».³

De fleste Jemen- og Iran-eksperter er likevel enige om at Irans støtte til houthiene, som har en ideologi med lokale røtter og i all hovedsak lokal støtte, er en sekundær faktor.⁴ Til tross for gjentatte påstander har ingen iranske militærrådgivere eller folk fra Revolusjonsgarden blitt oppdaget på jemenittisk jord – i motsetning til i Irak og Syria.

Test for USA

Teherans støtte er kanskje begrenset, men den er økende. Det viser hvor kontraproduktiv den saudiledede militærintervensjonen har vært. I oktober klarte en iransk ambassadør å ta seg til houthiene i Sana, og gjorde dermed narr av koalisjonens grensekontroll. Likhetene mellom den iranske hærens missiler og houthienes raketter, som jevnlig blir skutt mot Saudi-Arabia som gjengjeldelse for bombeangrep, styrker Saudi-Arabias framstilling av konflikten. Men Iran forsøker å holde sitt engasjement nokså subtilt, ettersom de iranske strategene ser ut til å være fullt klar over hvilke grenser som ikke må krysses. I stedet lar de heller saudiaraberne og deres allierte kjøre seg fast på egen hånd.

Koalisjonens militære og politiske nederlag skyldes først og fremst Saudi-Arabia, som vestlige beslutningstakere i 2015 hadde en overdreven tiltro til at ville takle situasjonen i Jemen. Kongeriket har manglet både en uttrekningsstrategi og en inngående forståelse av situasjonen, i tillegg til at det sannsynligvis har gjort seg skyldig i gjentatte krigsforbrytelser.⁵ Saudi-Arabia har dermed svertet omdømmet sitt enda mer både hos jemenittene og i resten av verden. Siden 2017 har landet også utvist flere titalls tusen fremmedarbeidere, hvorav flere hadde innvandret til de saudiarabiske byene lenge før den væpnede konflikten startet. Det har forsterket sinnet i befolkningen som Saud-familien, med kronprinsen i spissen, neppe vil klare å dempe med det første.

Joe Bidens tiltredelse som USAs president kan svekke Saudi-Arabias posisjon ytterligere. Under valgkampen sa Biden at han var imot krigen i Jemen. Han kritiserte Saudi-Arabias holdning og truet med å gjøre landet til en «paria» i «det internasjonale samfunnet».⁶ Forholdet til Saudi-Arabia vil, med krigen i Jemen som en viktig faktor, dermed bli en test for den nye amerikanske administrasjonen. Uansett hvordan sammensettingen til Kongressen blir etter senatorvalget i Georgia, kan Det hvite hus fristes til å presse Saudi-Arabia til å få slutt på konflikten, eller i det minste tvinge kongedømmet til å ta større hensyn til sivilbefolkningen i Jemen. Under Trump fremmet det demokratiske mindretallet i Senatet, etter initiativ fra Bernie Sanders, flere lovforslag som kunne ramme USAs støtte til koalisjonen i Jemen. Trumps forsøk etter valgnederlaget sitt på å få houthiene oppført på terrorlisten, kan imidlertid forhindre en diplomatisk og juridisk kursendring.

Samme diplomatiske kurs

Famlende aksepterer det saudiske lederskapet nå å forhandle med houthiene, som har fått et overtak og nå rykker fram mot Marib, Hadis siste bastion.⁷ Parallelt med initiativene til FNs spesial-utsending, britiske Martin Griffiths, har saudiske diplomater innledet diskusjoner om grensen mellom de to landene. De ber også houthiene akseptere en demilitarisert sone og trekke seg ut fra de saudiarabiske landsbyene de okkuperer. Kongerikets manglende evne til å implementere fredsavtalen som Hadi og STC signerte i Riyadh i november 2019, viser nok en gang hvor skjør Saudi-Arabias stilling er. Det gir grunn til å tro at en fredsavtale mellom koalisjonen og houthiene ikke vil bety slutten på konflikten i Jemen.

Saudiarabernes framstøt har heller ikke gitt dem noe regionalt overtak på Oman, som har bevart sin diplomatiske nøytralitet overfor både Jemen og Iran. Den økonomiske krisen i Oman, forverret av koronapandemien, samt Saudi-Arabias forsøk på å destabilisere den jemenittiske regionen Mahra langs grensen til Oman, har ikke vært nok til å tvinge det omanske lederskapet i kne. Haytham bin Tariq har beholdt landets diplomatiske kurs etter at han overtok for fetteren sultan Qaboos ibn Said, som gikk bort i januar i fjor. Den går dårlig overens med Saudi-Arabias ambisjoner, og er nok et tegn på hvor politisk splittet monarkiene i Persiabukta er.⁸

Annen horisont

Selv innad i koalisjonen mot houthiene blir Saudi-Arabia nå utfordret. De forente arabiske emirater har med sine militær-operasjoner sør i Jemen og direkte støtte til STC svekket de politiske alternativene Saudi-Arabia ønsker. Emiratenes forsøk på å vinne makt over Sokotra-øyene og flere havner i Rødehavet forsterker konkurransen mellom de to antatte allierte. Klientforholdene Emiratene har etablert med ulike væpnede grupper, samt den voldsomme undertrykkelsen de maner til mot muslimbrødrene i Jemens reformforbund (også kjent som Al-Islah), hvor noen av lederne fortsatt er i eksil i Riyadh, viser at det ikke finnes noen felles forståelse mellom koalisjonens medlemmer om problemene, prioriteringene og truslene.

Dessuten viser alliansen de emiratiske styrkene har inngått på bakken med salafistmilitser, hvor kaotisk og kortsiktig politikken deres er. Likevel framstilles denne politikken gjerne (spesielt av europeiske ledere) som del av en større geopolitisk plan om økonomisk integrasjon og toleranse. Med sin nyanseløse strategi skaper Emiratene fiender ved å anklage dem for å være håndlangere for enten Tyrkia eller Qatar. Disse konfliktene innad i koalisjonen viser seg samtidig som USA, Russland, Kina og EU gjør sitt beste for ikke å uttale seg og synes å nekte å påta seg rollen som dommer i konflikten.

Saudi-Arabias og Emiratenes strategier tar minimalt hensyn til de sivile, men med sin blotte eksistens kan Jemens tretti millioner innbyggere raskt minne dem om hvem som er ofrene i konflikten, enten gjennom utvandring eller såkalt jihadistisk vold. Resten av den arabiske halvøya vil etter hvert påvirkes av den økonomiske kollapsen og helsekrisen i Jemen, som har blitt forverret av koronapandemien, som skal ha tatt livet av over 70 leger mellom april og november. Golfmonarkiene opplever allerede sviktende oljeinntekter, samtidig som de trues av klimaendringene. I tillegg har innbyggerne fått økte forventninger. Det er dermed i ledernes interesse å innse det gjensidige avhengighetsforholdet disse landene har til Jemen og skape en annen horisont enn krig.

Oversatt av redaksjonen

Pierre Bernin er forsker.

1
«Ventes d’armes: comment mettre fin à la complicité de la France au Yémen», Amnesty International, Paris, 15. november 2020.
2
«’So now that the Houthis have won…’ – Q&A with Abdulghani Al-Iryani», Sanaa Center for Strategic Studies, 10. mars 2020.
3
60 Minutes, CBS News, 19. mars 2018.
4
Se Thomas Juneau, «Iran’s policy towards the Houthis in Yemen: A limited return on a modest investment», International Affairs, vol. 92, nr. 3, London, mai 2016.
5
Se «A pandemic of impunity in a tortured land», FNs ekspertpanel for Jemen, Genève / Beirut, 9. september 2020.
6
Se Derek Davison, «Will Joe Biden end the brutal war in Yemen?», Jacobin, 16. november 2020.
7
Ali Al-Sakani og Casey Coombs, «Marib: A Yemeni government stronghold increasingly vulnerable to Houthi advances», Sanaa Center for Strategic Studies, 22. oktober 2020.
8
Se Fatiha Dazi-Héni, «Le Golfe et Israël après les accords Abraham», Arab Reform Initiative, 6. november 2020.