Hvem blir den neste fienden?

Anders Fogh Rasmussen var tidlig ute med nyttårsønskene sine. Allerede i midten av desember fortalte NATOs tidligere generalsekretær hva han mener må være militæralliansens oppgave etter at Donald Trump har forlatt Det hvite hus: «I 2021 har USA og allierte en anledning, som bare dukker opp en gang hver generasjon, til å snu demokratienes globale tilbaketrekning og tvinge autokratier som Russland og Kina på defensiven. Det vil skje hvis de store demokratiene forener seg i jakten på frihet.»¹ Det var nettopp det mange av dem gjorde for en generasjon siden, da de invaderte Afghanistan og Irak. Tiden er altså inne for å angripe mektigere fiender.

Så hvem skal angripes først? Siden Washington ønsker å innta lederrollen i det demokratiske korstoget – «Amerika er tilbake, klar til å lede», sa Joe Biden 24. november – bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden. Årsakene har lite å gjøre med global geopolitikk, og alt å gjøre med USAs indre splittelser. For Demokratene er Russland fiende nummer én. I fire år har ledende skikkelser i partiet, som president i Representantenes hus Nancy Pelosi, gjentatt at «med Trump leder alle veier til Putin». Republikanerne har nå, for å hevne seg på en barnehageaktig måte, kommet opp med økenavnet «Beijing Biden». For sønnen til den nye presidenten, Hunter Biden, har handlet med Kina, og ikke minst har Kina tjent stort på globaliseringen, som de gir Demokratene skylden for. En ufeilbarlig logikk.

10. desember gjorde Mike Pompeo dermed sitt for å utvide avstanden mellom USA og Kina. I fullt alvor snakket den tidligere CIA-direktøren om sin bekymring for privatlivets fred, og advarte verden: «Xi Jinping holder øye med hver eneste en av dere.» Så angrep han i tur og orden de 400 000 kinesiske studentene som hvert år sendes til USA for angivelig å stjele forsknings- og industrihemmeligheter, de mange amerikanske universitetene som «er kjøpt av Beijing», og til slutt alle som bruker maskinvare eller programvare fra kinesiske Huawei og dermed er «i hendene på det kinesiske sikkerhetsapparatet».² Her er klagemålet Republikanerne kommer til å bruke mot Biden, som avløsning for de fire siste årenes antirussiske paranoia fra Demokratene. Kinahavet, Taiwan, uigurenes skjebne, Hongkong og alt annet Kina gjør, vil bli et påskudd for å teste om den nye amerikanske administrasjonen er antikinesisk nok.

I desember var Fogh Rasmussen i det minste klarsynt på ett punkt: «Biden har en kø av urolige allierte utenfor døra.» Så lenge de blir værende i en militærallianse ledet av en mentalt ustabil stormakt, er det tvilsomt at de vil gjenfinne sinnsroen

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Oversatt av redaksjonen

1
Anders Fogh Rasmussen, «A new way to lead the free world», The Wall Street Journal, New York, 16. desember 2020.
2
Michael R. Pompeo, «The Chinese Communist Party on the American campus», tale på Georgia Institute of Technology, Atlanta, 9. desember 2020.