«Alarmisme» har blitt en utbredt karakteristikk overfor alle som advarer mot full klimakatastrofe. Innvendingen er at miljøalarmen skaper unødig frykt og paniske tiltak. Men når vi nå forhåpentlig forlater Trump-æraens fornektelse av klimaproblemene, kan moderat avdramatisering vise seg å være et langt mer seiglivet problem. Selv FNs generalsekretær António Guterres slår alarm i de sterkeste ordelag og snakker om kollektivt «selvmord» og vår destruktive «krig mot naturen», men i verste fall lever vi i en tid der de politiske institusjonene er blitt immune mot alarmsignaler.
To amerikanske bøker som kom ut midt i den hete sommeren 2020 hadde samme miljøbudskap: Hold hodet kaldt! Det er også tittelen på en av de tidligere bøkene til den danske statsviteren Bjørn Lomborg. I sin nye bok legger han fram en hel anklageliste i krigstyper på omslaget: False Alarm – How Climate Change Panic Costs Us Trillions, Hurts the Poor and Fails to Fix the Planet. Fra en nøktern kritikk, har Lomborg beveget seg ut i en lett hysterisk kritikk av klimabevegelsen.
Michael Schellenberger kommer fra Breakthrough Institute, en vekstorientert tenketank som mener alle miljøproblemene kan løses med innovasjon og teknologi. Schellenbergers bok har en fortrøstningsfullt sunn isbjørn med unge på forsiden og bærer den beroligende, men samtidig advarende tittelen Apocalypse Never – Why Environmentalist Alarmism Hurts Us All. Lomborg og Schellenberger presenterer sine posisjoner som forfriskende annerledestenkning, men forsvarer utrettelig det bestående på alle de viktigste punktene. Det er likevel mye å lære av forsøkene på å trekke opp grenser for alarmberedskapen.
Verre eller bedre enn vi tror?
Lomborg begynner sin kritikk med den første setningen i David Wallace-Wells bestselger Den ubeboelige planeten (2019): «Det er verre, mye verre enn du tror». Om det er sant, kommer an på hva folk faktisk tror, noe som igjen er et empirisk spørsmål. Schellenberger viser til en undersøkelse utført av YouGov i 2019, som anslår at 48 prosent av verdens befolkning mener global oppvarming vil føre til at menneskeheten dør ut. Frykten virker unektelig overdreven, siden det eneste som kan få menneskeheten, verdens mest tilpasningsdyktige art, til å virkelig dø ut, måtte være om jorden bokstavelig talt ble ubeboelig, slik Wallace-Wells tittel antyder. Når den blir tatt for bokstavelig blir apokalypsen en karikatur. Ved å sette likhetstegn mellom radikal miljøkritikk og religiøse undergangsforestillinger, slik Lomborg og Schellenberger gjør, blir også klimaforkjemperne gjort til karikaturer.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Schellenberger skylder de apokalyptiske overbevisningene på bevegelser som Extinction Rebellion, som jo opererer med utryddelse som trusselbilde. Men går vi undersøkelsen etter i sømmene, viser det seg at frykten for menneskehetens endelikt er langt mer utbredt i Asia enn i vestlige land som Storbritannia, de skandinaviske landene og USA, der Extinction Rebellion er mest aktiv.
Uansett årsaker, kan det godt tenkes at klimautsiktene ikke er så ille som folk tror, hvis folk virkelig tror menneskeheten snart vil bli utryddet. Samtidig er det nokså åpenbart at de aller fleste i praksis ikke oppfører seg som om verden er i ferd med å gå under, knapt heller som om klimaet er på vei mot irreversible og katastrofale vippepunkter.
Konkretisering av apokalypsen
Forsøk på å konkretisere apokalypsen kan være problematiske, slik Schellenberger viser med påstandene til den walisiske miljøaktivisten Roger Hallam, som var med på å starte Extinction Rebellion. Hallam har nokså uvørent hevdet at «barna våre vil være døde om ti eller femten år», og at «milliarder vil dø» av klimaendringer. Det første er hysterisk, det andre er et nokså vilt estimat. Det er bra at noen oppklarer klimamisforståelser, slik som den utbredte oppfatningen om at Amazonas er jordens lunger og at vi vil få mindre oksygen om regnskogen forsvinner. Men Schellenberger og Lomborg gjør seg samtidig skyldig i en lang rekke andre misforståelser, halvsannheter og tvilsomme antagelser for å understøtte sine forsøk på å avdramatisere en krisetilstand.
Vi må altså vurdere nøye om vi skal ta oss råd til å redde jorden fra klimakatastrofe.
På 1960-tallet bemerket Heidegger-eleven Günther Anders om atomtrusselen at hans generasjon skilte seg fra de jødisk-kristne apokalyptikerne, «fordi vår apokalyptiske lidenskap ikke har noe annet mål enn å forhindre apokalypsen». Ved å fjerne apokalypsen fra horisonten, åpner anti-alarmistene for et vell av befriende kompromisser og bekvemme forbehold, der global oppvarming blir et problem blant andre. Siden det er så kostbart og vanskelig å gjøre noe med klimaet, rykker det raskt ned på prioriteringslisten.
Schellenberger og Lomborg blir slik talsmenn for en lunken form for klimafornektelse, som tilsynelatende anerkjenner problemet for så å bagatellisere det. Lomborg gjør et helt program ut av holdningen som kjennetegner mange konservative politikere: «Global oppvarming er virkelig, men det er ikke verdens ende.» Han har kanskje rett i en banalt bokstavelig forstand, men når han fortsetter med å si «det er et håndterbart problem», legger han opp til en uansvarlig optimisme.
Lysegrønt og mørkegrønt
Skjematisk framstilt står alarmismestriden mellom de «lysegrønne», som mener vi kan løse miljøproblemene innenfor dagens globale kapitalisme og med ny teknologi, og de «mørkegrønne», som mener vi må forvandle hele sivilisasjonen. Lomborg og Schellenbergers bøker er ekstreme eksempler på en lysegrønn kritikk av de mørkegrønne.
I sentrum for kritikken i begge bøkene står Extinction Rebellion, som med sine konfronterende og kompromissløse aksjoner og sivile ulydighet i aller høyeste grad spiller på følelser. På den ene siden kan bevegelsen sies å gi et utløp for sinne og frustrasjon over politisk passivitet og dobbeltmoral. På den andre siden går de også aktivt inn for å vekke affekter som sorg, frykt og sinne. Greta Thunberg gjorde en like dramatisk manøver da hun sa til verdenslederne i Davos: «Jeg vil at dere skal få panikk». Slik utfordrer Extinction Rebellion og Thunberg beherskelsen og sinnsroen til politikerne, og får dem til å framstå som uinformerte eller suspekte.
For Lomborg og Schellenberger er derimot de følelsesmessige reaksjonene på klimakrisen i beste fall forståelige og i verste fall misforståtte og irrasjonelle. Med sin kritikk av det de anser som unødig pessimisme og panikk, inntar de den selvsmigrende rollen som beherskede og nøkterne optimister. Budskapet deres er at det kanskje ikke er mulig å hindre klimaendringene, men at det heldigvis ikke er nødvendig, for det er ikke så ille fatt som aktivistene skal ha det til. Som titlene på bøkene antyder, er ikke de mørkegrønnes krav om en akutt samfunnsendring bare unødvendig, men også direkte skadelig: Frykten skaper psykisk depresjon, og de paniske tiltakene økonomisk depresjon.
I en forutsigbar resirkulering sidestiller de dagens radikale miljøvernere med den mørkeste malthusianismen i miljøbevegelsen på 70-tallet. Selv om det er islett av misantropi i Extinction Rebellions sivilisasjonskritikk, er klima-rettferd ekstremt viktig i kampanjene deres. Vi finner heller ingen antihumanisme eller forakt for den tredje verden, slik Schellenberger antyder. Også Lomborg anklager klimapolitikken for å være et angrep på verdens fattige, og begge ser økt rikdom som løsningen på alle miljøproblemer.
Grunnleggende dogmer
Schellenberger og Lomborg opererer ut fra det samme urokkelige dogmet: Økonomisk vekst er avgjørende for både tilpasning og matproduksjon, særlig i utviklingsland. De synes å forutsette at fattigere land automatisk drar nytte av vekst i den rike delen av verden, noe lite taler for så langt. Argumentet er nemlig at enhver klimapolitikk som hemmer økonomien vil skade de fattigste og mest sårbare menneskene og gi oss alle mindre overskudd til å takle miljøproblemene, som uansett er uunngåelige og altfor kostbare å gjøre noe med. I sin anmeldelse av False Alarm beklager vinner av «nobelprisen» i økonomi, Joseph Stieglitz, Lomborgs naive tiltro til markedets evne til å sørge for fordeling av rikdom og sette riktig pris på forurensning.1Joseph E. Stiglitz, «Are We Overreacting on Climate Change?», New York Times, 16. juli 2020. Han kritiserer også en annen vinner av samme pris, William Nordhaus, som Lomborg bygger på og som har estimert kostnaden for Parisavtalens 1,5-graders mål som ekstremt høy.
Kost/nytte-beregninger er også hovedgrepet til Lomborg, som presenterer følgende analogi: Hvis vi setter ned fartsgrensen kan vi senke dødstallene i trafikken. Er det dermed ansvarlig å sette fartsgrensen til tre kilometer i timen for å presse ulykkestallene ned til null? Tilsvarende mener han Parisavtalens målsetninger er fullstendig urealistiske og altfor kostbare. Istedenfor å gi slipp på innbringende forurensende aktiviteter, må vi regne det vi tjener på forebyggende klimatiltak mot det vi taper. Prøver vi å holde utslippene under 1,5 grader, blir det som å sette fartsgrensen til tre kilometer i timen. Vi unngår dødsfall, men alt stagnerer. Lomborg mener at vi derfor bør sette grensen ved 3,5 grader ved århundrets slutt: Det er best for økonomien, og dermed best for alle.
Vi må altså vurdere nøye om vi skal ta oss råd til å redde jorden fra irreversibel klimakatastrofe. I denne iskalde og enøyde analysen, der klimakostnader veies opp mot klimapolitikkens kostnader og all skade måles i markedsverdi, er det lite rom for å regne inn det kommende århundret, for ikke å snakke om andre arter og ikke-kvantifiserbare verdier.
Ukjente faktorer og andre parter
I Schellenberger og Lomborgs fortelling, der klimaendringene er et håndterbart problem og en kalkulert risiko, snakker de lite om faren for ukjente og irreversible klimaeffekter. De skriver påfallende lite om dyr, planter og økosystemer, men nøyer seg med å påpeke at temperaturendringer er mindre avgjørende enn landbruk og overforbruk av vill natur. De har rett i dette, i det minste med dagens temperaturer, men klimaets innvirkning på økosystemene vil øke dramatisk i løpet av århundret. Miljøspørsmålene forblir hos Lomborg og Schellenberger et spørsmål om menneskets miljø. Schellenberger forteller riktignok mye om reisene sine i Kongo, og at gorillaene er verdt å beskytte – ikke for vår skyld, men for deres egen. Men når han møter den kongolesiske småbonden Bernadette som forteller at bavianer har stjålet søtpotetene hennes, spør han forbløffet: «Kan dere ikke bare drepe dem?»
Modernitetens logikk med stadig mer ekstensiv og intensiv ressursutnyttelse har selvsagt sine røtter i sivilisasjonsprosessen og menneskets kolonisering av naturen. Uanfektet av at det er nettopp denne prosessen som blir diskutert og utfordret i dagens miljødebatt, påpeker Schellenberger at det «ikke er noen grunn til å bli sjokkert» over at regnskogen blir hugget og brent. Avskoging var historisk sett betingelsen for den europeiske sivilisasjonen, bemerker han. Til og med maoriene brant sine urskoger og utryddet de fire meter høye moafuglene på New Zealand i løpet av noen århundrer.
Før vi fikk den «romantiserte betegnelsen regnskog» snakket vi om «jungel», påpeker Schellenberger, kaotiske steder fulle av farlige dyr. Han mener det er for galt at urfolk i Brasil råder over store skogsområder i et land som sliter med fattigdom. Prisen for å verne regnskogen er stagnasjon og nød, hevder han. Og prisen for å fortsette det moderne sivilisasjonsprosjektet er kalkulerte tap av natur: nødvendige onder for å skape det vi anser som den beste av alle mulige verdener – for oss selv.
Klimagassenes gunstige virkninger
Lomborg skriver at klimaendringene er «bra for alt som er dårlig og dårlig for alt som er bra». Likevel leter han fram det han kan finne av eksempler på at global oppvarming iblant kan være bra, slik at klimaendringene framstår som nøytrale: «dårlig for noe, bra for annet». Han avviser at høyere temperaturer fører til tørke og konflikter, slik mange har hevdet om blant annet borgerkrigen i Syria. Han påstår at forskningen viser at varmere temperaturer faktisk fører til færre konflikter. Med en grov metodisk naivitet viser han til irrelevante historiske eksempler der naturlige variasjoner og kuldebølger førte til uår og konflikt – og glemmer like godt å føre opp belegg for påstanden i fotnoten (der han bare påpeker at Bernie Sanders er opptatt av klimabakgrunnen for krigen i Syria).
Også Schellenberger mener at vi snakker for lite om de positive følgene av global oppvarming. Han prøver å selge inn argumentet om global greening, som har vært populært i klimafornekternes tenketanker. Påstanden er at mer CO2 i atmosfæren stimulerer plantenes vekst, og at vi dermed gjør naturen en kjempetjeneste med vår forurensning. Fenomenet har et visst monn av realitet, men økt plantevekst veier på ingen måte opp for problemer som ørkenspredning og forsuring av hav – og selv om plantene vokser raskere, viser de seg å være fattigere på næring, til stor skade for jordbruket og global helse. Likevel er nyheten om at global oppvarming «gjør jorden grønnere» det perfekte mantraet for klimafornekternes tenketanker og offentlige kampanjer, og blir stadig gjentatt av innflytelsesrike bedragere som Trump-administrasjonens klimarådgiver Myron Ebell, som har spesialisert seg på alternative fakta og selektiv feilinformasjon.2Se for eksempel Mads Ellesøes dokumentar The Campaign Against the Climate (2020).
Myten om selvregulering
Tilpasning har vært refrenget helt siden 1950-tallet hos konservative tenkere som anerkjenner klimatrusselen. Hydrogenbombens oppfinner Edward Teller var blant de første som advarte mot global oppvarming, men ble også en av de første talsmennene for klima-ingeniørkunst, altså teknisk manipulasjon av atmosfæren og havene – en markedsvennlig «løsning» som Lomborg og Schellenberger ikke overraskende omfavner.
Schellenberger vier også plass til å forsvare økonomen og nobelprisvinneren Thomas Schelling mot kritikken fra Eric M. Conway og Naomi Oreskes i boka Merchants of Doubt (2010). De kritiserer her Schelling for påstanden hans om at markedet vil sørge for en adekvat klimatilpasning: Klimasonene ville forskyve seg, handelsmønstrene ville tilpasse seg, og folk vil migrere og endre livsmønstre slik de har gjort tidligere i historien. Siden har dette vært de konservatives refreng: Tilpasning er og bør være den naturlige responsen på en menneskeskapt oppvarming av atmosfæren. Ideen om naturen som termostat blir forlenget inn i økonomien, som også blir framstilt som naturlig. Myten Oreskes og Conway vil til livs er nettopp ideen om at selvorganiserende eller «kybernetiske» prosesser på autopilot, som markedet hevdes å være, alltid vil ordne opp.
Den avgjørende innsikten, som økonomiske analyser er blinde for, er at klimaendringene ikke er som et krakk: Klimaet vil ikke hente seg inn igjen, heller ikke økosystemene. Her ligger forskjellen på en krise og en katastrofe, og et «klimakrakk» vil også etter alle solemerker bety en definitiv finanskatastrofe. Schellenberger forlenger sidestillingen av økologi og industriell økonomi på en forvirrende måte, og forteller med en forskrudd provokasjonsiver at hans egen kampanje for å forsvare «utrydningstruede kjernekraftverk» er inspirert av Greta Thunberg. Til tross for at klimasimulatorer3Som simulatoren EN-ROADS, som er tilgjengelig på www.climateinteractive.org. viser at kjernekraft har liten sjans til å utgjøre en forskjell for klimakampen, er Schellenberger overbevist om at den virkelige tragedien i vår tid er at miljøbevegelsen har gjort folk redde for kjernekraft. Frykten er ubegrunnet, insisterer han, og den skriver seg fra en misforstått tro på at kjernekraftverk er potensielle atombomber – en folkelig forestilling han hevder er inspirert av «propagandaartede» filmer som den amerikanske thrilleren Kinasyndromet (1979) og National Geographics dokudrama Tsjernobyl. Selv frykten for atomvåpen er ubegrunnet, ifølge Schellenberger, for «de har aldri vært annet enn midler til fred».
Det hører med til bildet at Schelling, som ofte omtales som spillteoriens far, var med på å utarbeide strategien Mutual Assured Destruction (MAD) for USAs atomkappløp med Sovjetunionen under den kalde krigen. Antakelsen var at om spillet ble lagt riktig til rette, ville problemene løse seg selv, siden aktørenes valg var styrt av en forutsigbar rasjonalitet. Tilliten til selvregulerende mekanismer, som gjorde atomvåpnenes gjensidige trusselbilde analogt til markedsmekanismer som kunne analyseres strategisk, bidro til en mentalitet der man ikke trengte å bremse utviklingen, selv der den fortløpende produserte nye trusler. Sammenbrudd, ulykker, konkurser, overproduksjon og spekulasjonskrakk blir regnet inn i kapitalismen. Slik oppstår en tankegang der enhver risiko, også verdens undergang, kan kalkuleres inn som en kjent størrelse og del av en strategi.
Schellenberger mener vi må se muligheten for atomkrig som noe vi må forsone oss med, slik vi forsoner oss med vår egen død. Kan vi ikke se atombomben som et memento mori, spør han, en trussel vi kan lære å leve med? Poenget med å trekke fram slike nokså groteske passasjer, er ikke å diskreditere Schellenberger med hans mer eksentriske synspunkter og besynderlige analogier, men snarere å vise fram fornektelsens dypere logikk, som han demonstrerer her: Både Schellenberger og Lomborg griper til de rette temaene – markedet, kalkylen og atomkraft – men fornekter at disse er problematiske. Problemet bunner nettopp i økonomien, i tilsynelatende rasjonelle analyser og i teknovitenskapen som foregir å innkalkulere all risiko, som om jordens verdi kunne gjøres til noe relativt og beregnbart.
En gal fornuft
Som den franske filosofen Bernard Stiegler påpeker i boka Dans la disruption – Comment ne pas devenir fou? (2016), er den kalkulerende fornuften selv blitt et farmakon – en teknologisk kur som også kan fungere som en farlig gift. Når rasjonaliteten blir et redskap som dikterer brukeren blir den også et middel til avhemming, til å gjøre brukeren hemningsløs. Kalkulert risiko er selve grunnoperasjonen i moderniteten og kapitalismen. Stiegler refererer her til den tyske tenkeren Peter Sloterdijks bemerkninger om kapitalismens framvekst i Im Weltinnenraum des Kapitals (2005) og historiker Jean-Baptiste Fressoz’ modernitetskritikk i l’Apocalypse joyeuse – une histoire du risque technologique (2012). Fressoz påpeker at alle innvendinger mot modernisering, ressursbruk og industrialisering systematisk har blitt tilsidesatt med påstander om at forurensning og ulykker er nødvendige onder, som veies opp for oss av økonomisk gevinst og velferd.
Hemningsløsheten som leder oss mot den glade apokalypsen er først og fremst en manglende anerkjennelse av at det finnes grenser, og av de farene som grensesettingen skulle beskytte oss mot. Som i den kalde krigens MAD-strategi har vi, ifølge Stiegler, kommet inn i en tilstand eller et utviklingsstadium der rasjonaliteten selv er i ferd med å bli gal. Vitenskapens forsøk på å kalkulere effektene av klimagasser er en kur, mens Lomborgs forestilling om at klimarisiko kan mestres i et regnestykke av lønnsomhet og tap er – i Stieglitz’ ord – en giftig idé, en farlig form for mental forurensning.
Deprimerende optimisme
Når Extinction Rebellion og Thunberg er rasende fordi ingenting blir gjort for å overholde Parisavtalen, beror det ifølge Lomborg på at den er umulig å overholde: «Politikerne spurte forskerne hva som måtte til for å gjøre det nesten umulige, og forskerne svarte at det ville kreve nesten umulige politiske tiltak.» Litt som å få trafikkdødsfallene ned til null, ifølge hans egen analogi. Det beste vi kan gjøre, mener Lomborg, er å gjøre litt mindre for klimaet, å sette opp farten enda litt for å få maksimal økonomisk vekst. Når velstanden vokser, vil et maksimalt antall mennesker kunne beskytte seg med diker, aircondition, oppdatert jordbruksmaskineri og kunstgjødsel. Lomborg og Schellenberger står for en deprimerende optimisme: Siden det er så vanskelig å gjøre noe med klimaendringene, kan vi slå oss til ro med at verden tross alt ikke går fullstendig under – og tilpasse oss som best vi kan. Det siste vi bør gjøre er uansett å bremse vekstøkonomien.
Den siste boka Bernard Stiegler ga ut før han døde i fjor høst handlet om Thunberg, som han så som en representant for den tenkningen han selv ville utvikle, en tenkning basert på aktiv omsorg for verden og motstand mot institusjonalisert likegyldighet og nihilisme. I Qu’appelle-t-on panser? 2. La leçon de Greta Thunberg (2020) beskriver han den unge aktivisten som heroisk, en skikkelse som i likhet med den klassiske tragedieskikkelsen Antigone taler samfunnet og makten imot. Stiegler diskuterer inngående en artikkel i Le Monde diplomatique fra 2019 hvor journalisten Jean-Baptiste Malet, ifølge Stiegler, karikerer Thunberg og en rekke andre miljøtenkere og -aktivister som «kollapsister», uten å se at de har langt mer nyanserte posisjoner enn bare skråsikre påstander om at en snarlig undergang er underveis. Til tross for at Malets kritikk kommer fra venstresiden og går inn for kapitalismens kollaps framfor verdens kollaps, er ironien overfor «dommedagsprofetene» fundamentalt misforstått, både eksistensielt og politisk, mener Stiegler.
Trusselen i det ordinære
Kritikken av anti-alarmismen blir for Stiegler en anledning til å innsirkle både situasjonen og Thunbergs eksistensielle posisjon. Stiegler påpeker at følelsen av undergang i dag ikke skriver seg fra en ekstraordinær trussel, men fra det ordinære – det økonomiske business as usual som fører til en høyst statistisk kalkulerbar stigning av CO2-nivået i atmosfæren. «Når kalkylen gjør slike unntak tendensielt umulige, oppstår en følelse av en nært forestående apokalypse. Det er dette vi opplever nå, og gjennom postsannhetens prøvelser oppstår det til gjengjeld et unntak: Greta Thunberg.» Det vi må håpe på er noe uforutsett, noe ikke-kalkulerbart som kan gripe inn i situasjonen.
Frykt, påpeker Stiegler, blir sett som en barnslig affekt. Voksne er ikke redde. Men det enestående med Thunberg er at hun omformer frykten til mot og håp, et håp om at det går an å skape en internasjonal bevegelse. Det ekstraordinære er først og fremst hennes kompromissløse fritalenhet, det grekerne kalte pharresia, å «si alt som det er». Det innebærer også å gi kraft tilbake til sannheten, og hente kraft fra den. Thunbergs klare tale betyr ikke at hun er et orakel eller at bevegelsen hennes, Youth For Climate, er ufeilbarlig eller hevet over kritikk og korreksjon. Det viktige er det sylskarpe fokuset på visse grunnleggende innsikter, som har en oppdragende og opplysende funksjon.
Thunbergs generasjon har sett seg nødt til å oppdra seg selv, siden foreldregenerasjonen har oppdratt dem til å akseptere en uakseptabel verdensutvikling. Stiegler setter Thunbergs fritalenhet i sammenheng med Kants myndighetsideal: Sapere aude! Ha mot til å vite! Da Thunberg i sin tale til FNs klimatoppmøte gjentok formularet «Hvordan våger dere?», satte hun fingeren på det feige og skamløse i alle unnvikelsene. Hun omformet frykten som hennes generasjon opplever til noe fruktbart. Produktet var ikke hat, men rettferdig harme og en lidenskapelig sannhet som skar gjennom den forflatede kunnskapsformen vi kaller «informasjon». En offentlighet preget av postsannhet og informasjonsstøy truer med å gjøre enhver debatt til en stagnert sump der ingen drastisk bevegelse er mulig. Thunbergs gest er å gi sannheten virkekraften tilbake og skape en ny bevegelse.
Filosofisk alarmberedskap
Både Schellenberger og Lomborg snakker om hvordan de selv var bekymrede og redde i sin ungdom, men nå vet bedre. På 1970- og 1980-tallet var det mye undergangssnakk, påpeker de, og noen av prognosene var helt overdrevet. Et skrekkeksempel Lomborg trekker fram, er hvordan frykten for overbefolkning bidro til overdrevne og umenneskelige tiltak, som tvangssteriliseringen av fem millioner indiske menn. Klimaadvarslene som begynte på samme tid ble derimot ikke hørt, og nettopp fordi man ikke gjorde noe er vi i dag i en situasjon der moderate og noenlunde lett gjennomførbare tiltak ikke er nok. Problemet er altså at feiltrinnene og overgrepene som ble gjort for å forhindre overbefolkning, fullstendig mangler overføringsverdi til klimaspørsmålet. Det er vanskelig å forestille seg en framtid der nye generasjoner vil se tilbake på oss og anklage oss for å ha gjort for mye for å forhindre global oppvarming.
Vi bør ikke glemme at ulven faktisk kommer til slutt i Æsops fabel om gutten som roper «ulv-ulv!». Gutten som har slått falsk alarm blir medskyldig, siden den virkelige alarmen ikke blir tatt alvorlig. Men skylden ligger også hos dem som bedagelig antar at alarmen var falsk, bare fordi de tidligere slapp med skrekken. Som Jared Diamond har påpekt i sin bok Kollaps (2004), slutter vi ikke å rykke ut for brann på grunn av falske alarmer.
I en av sine tidlige bøker, Weltfremdheit (1993), trekker Peter Sloterdijk en parallell mellom alarmberedskap og filosofens rolle. Det at noen holder vakt og advarer mot farer ved å våkent foregripe dem, er en forutsetning for samfunnet. Alarmen en del av det sosiale spillet også blant dyrene. Å vite hvor landet ligger og hva som beveger seg på horisonten blir her essensen i enhver sannhetssøken. Det som i tillegg er nødvendig er tillit: mellom unge og gamle, mellom de som advarer og de som skal gjøre tiltak for å avverge faren.
Thunbergs psykopolitikk
I dag er ikke bekymringen ulvene som kretser rundt leiren eller landsbyen. Trusselens kilde befinner seg i samfunnet selv, i den industrielle sivilisasjonens normale funksjonsmåte. Hvor mye panikk trenger så mennesket for å reagere i tide på framtidens farer? Svaret ligger kanskje i formelen «nok panikk til at vi mobiliserer for å avverge katastrofen, men ikke så mye at vi mister handlekraften». I et nylig intervju i den tyske avisen Bild snakker Sloterdijk om Thunberg: «Greta vil gjerne at de voksne skal bli grepet av panikk. Panikk er et psykopolitisk konsept, ingen direkte handlingsplan. For dette kreves det en ganske annen kraftoverføring. Først frykten, så kursjustering. Mekanismen forblir uklar.»
En tilbakevirkende mekanisme som forbinder alarmen med en justering av kursen, krever et ror som er følsomt for sterke bevegelser. Bak aksjonene til de mest profilerte alarmbevegelsene i vår tid – Youth for Climate og Extinction Rebellion – ligger det en mistillitserklæring til styrende politikere. Alarmen gjelder ikke så mye klimaendringene som det politiske og økonomiske systemets manglende evne og vilje til å handle. Panikken brer seg naturlig nok om bord når styrmannen ikke vil, eller enda verre, ikke kan, skifte kurs. Til sjøs fører slike situasjoner til mytteri, i samfunnet til revolusjon. Alarmen ringer ikke inn til dommedag, men til opprør og oppgjør.
© norske LMD
- 1Joseph E. Stiglitz, «Are We Overreacting on Climate Change?», New York Times, 16. juli 2020.
- 2Se for eksempel Mads Ellesøes dokumentar The Campaign Against the Climate (2020).
- 3Som simulatoren EN-ROADS, som er tilgjengelig på www.climateinteractive.org.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
