Fransk fiskekrok

Etter at Emmanuel Macron slo høyreradikale Marine Le Pen i andre runde av det franske presidentvalget i mai 2017, ble han framstilt som det liberale demokratiets redning og sentrumspolitikkens håp i en tid med høyrepopulister på frammarsj nesten overalt. Fire år senere er det lite liberalt igjen i presidentgjerningen hans.

Den politiske kameleonen Macron ble først kjent som reformivrig næringsminister i François Hollandes sosialistiske regjering. Her presenterte han en arbeidslivsreform som bidro til å gjøre Hollande til tidenes minst populære president i Frankrike. Hollandes mange løftebrudd, særlig løftet om å bryte med EUs strenge budsjettpolitikk, gjorde at han droppet å stille til gjenvalg i 2017. Mens Sosialistpartiet var i full oppløsning lokket Macron med seg deler av partiet til sin nye bevegelse En Marche. Samtidig ble konservative François Fillon hjemsøkt av underslagsskandaler. Dermed endte Macron opp med å knive med venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon om å bli Le Pens motstander i andre runde, og å være sikret seier ettersom flertallet av de franske velgerne ville ha alt annet enn Le Pen. Slik ble Macron valgt for alt han ikke var: ikke høyreradikal, ikke korrupt og ikke del av et diskreditert sosialistparti. Samtidig manglet han en klar politikk. Utover å hevde at han verken tilhørte høyre- eller venstresiden, og bortsett fra næringslivssvada om å gjøre Frankrike til en «startup nation», gikk prosjektet hans i bunn og grunn ut på å videreføre politikken som hadde gjort Hollande ekstremt upopulær. (…)