Ikaros i Latin-Amerika

«Etter flere tiår med ustabilitet og diktaturer, ser det ut til at demokratiet har slått rot overalt», konkluderte den tidligere franske ambassadøren og Latin-Amerika-eksperten Alain Rouquié i boka À l’ombre des dictatures (2010) om demokratiets kår i Latin-Amerika. Han tenkte særlig på valget av Michelle Bachelet i Chile (2006), Evo Morales i Bolivia (2006) og Luiz Inácio «Lula» Da Silva i Brasil (2003): «Nå kan en kvinne, en indianer eller en arbeider velges til det øverste embetet.»¹

Ti år senere er bildet ikke like oppløftende. «Indianeren» ble styrtet i et kupp, mens de konservative manipulerte rettsvesenet for å stanse «arbeideren». Bachelet fikk riktignok sitte ut sin periode, men det gjorde ikke Dilma Rousseff i Brasil, som ble avsatt etter et parlamentarisk komplott uten noe juridisk grunnlag.

I 2003, bemerket Rouquié, ble Lula den første på 43 år som overtok presidentembetet etter et demokratisk valg. På samme tid utvidet Hugo Chávez (1999–2013) mulighetene for politisk deltakelse i Venezuela. Noen år senere fullførte den tidligere økonomen Rafael Correa (2007–2017) sin andre periode som Ecuadors president, mens ingen av hans sju forgjengere hadde fått sitte hele sin periode.

Nå ser det dystrere ut. Den tidligere offiseren som leder Brasil, Jair Bolsonaro, savner diktaturet (1964–1984), og hans sønn og nære samarbeidspartner Eduardo mener det er nødvendig med et nytt diktatur «hvis venstresiden blir radikalisert».² I januar 2019 utropte den nyliberale parlamentarikeren Juan Guaidó seg til president i Venezuela med støtte fra USA og EU. Og Ecuadors tidligere statsleder Lenín Moreno forsøkte å ty til rettsvesenet for å hindre sine motstandere fra å stille i presidentvalget i februar.³

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Det latinamerikanske demokratiet har åpenbart ikke slått rot overalt. I stedet opplever Latin-Amerika nå en ny urolig tid med autoritære tendenser. Men kanskje er det nettopp de nylige framskrittene som har ført til dette tilbakeslaget. Slik Ikaros med hvert vingeslag kommer nærmere sola og dermed sitt eget fall, synes de latinamerikanske demokratene dømt til å skape forutsetningene for sitt eget nederlag når de nærmer seg målene sine.

Umulig demokrati

Det kan virke underlig, når det er snakk om en region som ofte forbindes med offiserer med mørke briller, men de latinamerikanske republikkene ble i sin tid grunnlagt som demokratier. Da de hvite «kreolske» elitene erklærte landene uavhengige på 1800-tallet, sto opplysningstidens ideer sentralt. Når de tydde til våpen, var det for å forsvare folkesuvereniteten, slik frigjøringshelten Simón Bolivar skrev: «Amerikanerne som lever i det rådende spanske systemet har i dag ingen annen rolle i samfunnet enn som livegne arbeidere, eller i beste fall, som rene forbrukere. […] Vi var aldri visekonger eller guvernører, unntatt i helt ekstraordinære tilfeller, sjelden erkebiskoper og biskoper; aldri diplomater; soldater bare som underordnede, adelige bare uten kongelige privilegier.»⁴

Det var imidlertid ikke de koloniserte som gjorde opprør, påpeker Rouquié, «men en hvit minoritet, ofte bestående av en landadel med europeiske røtter.» De proklamerte likhet, men gjorde det framfor alt for å frigjøre seg fra et moderland som lot dem tjene seg rike, men ikke få makt. Til tross for de demokratiske forfatningene de vedtok, holdt disse elitene fast på privilegiene sine. Stemmeretten ble begrenset til de «kapable». «Den kollektive fornuften er eneherskende, ikke den kollektive viljen», erklærte den argentinske forfatteren Estebán Echevarría (1805–1851). «Følgelig kan folkesuvereniteten bare bygge på folkets fornuft, og på at kun den forstandige og rasjonelle delen av det sosiale fellesskapet er kallet til å utøve den. Demokrati er ikke massenes eller flertallets absolutte despoti; det er fornuftens styre.»⁵ Rouquié konkluderer slik: «For de liberale elitene i Sør-Amerika var demokrati umulig med tanke på samfunnets tilstand, samtidig var det uerstattelig» – ettersom demokratiet var begrunnelsen for uavhengigheten. De som skrev forfatningene som gjorde latinamerikanerne til fullverdige borgere, var de samme som fratok dem muligheten til å være det.

Denne motsetningen førte til en konkurranse som fortsatt styrer mye av politikken i Latin-Amerika. På den ene siden har vi de som vil tilpasse folkesuvereniteten til det de ser som naturlige og uforanderlige hierarkier – kort fortalt et demokrati uten likhet eller, for å bruke Rouquiés uttrykk, «uten borgere». På den andre siden har vi de som forsøker å endre den rådende orden gjennom å realisere prinsippene nedfelt i konstitusjonene.

Mislykket industrialisering

Denne inndelingen av politikken henger sammen med den unike rollen Latin-Amerika fikk i det globale økonomiske systemet. Mens koloniene i Nord-Amerika «manglet de geologiske og klimatiske forutsetningene, samt urbefolkningen, som krevdes for å etablere en eksportøkonomi», som økonomen Andre Gunder Frank påpekte i 1972,⁶ eksporterte Sør-Amerika råvarene Europa trengte til sin industrielle revolusjon og importerte de ferdige produktene.

Det kreolske oligarkiet hadde ikke tenkt at uavhengigheten skulle gjøre dem mindre velstående. Rikdommen deres var basert på prinsippet som ga de transatlantiske skipene vind i seilene: frihandel. «Maktoverføringen ville ikke føre til en samfunnsendring», bemerket den chilenske historikeren Luis Vitale i 1969. «Mens liberalismen i Europa var et redskap for industriborgerskapet mot landeierne, ble det her brukt av land- og gruveeierne mot det spanske monopolet. Der ble liberalismen brukt til å forsvare industriell proteksjonisme; her til å forsvare frihandelens interesser.»⁷

Det «uavhengige» Latin-Amerika forsterket dermed denne økonomiske dynamikken som gjorde dem til vasaller. Den britiske greven Charles Canning tok ikke feil da han i et brev datert 17. desember 1824 erklærte: «Det spanske Amerika er fritt, og hvis vi ikke feiler, vil det bli engelsk.» Latin-Amerika havnet i underutviklingens økonomiske felle: konsentrasjon av rikdom, svakt indre marked og skrøpelig industri. Kontinentet har fortsatt ikke revet seg helt løs fra denne fellen, men det ble gjort mange forsøk i begynnelsen av forrige århundre.

Da første verdenskrig og krisen i 1929 forstyrret varestrømmene i verdenshandelen, valgte de fleste landene «importsubstitusjon» for å utvikle den lokale industrien. To krav begrenset imidlertid helt fra starten dette forsøket på å industrialisere landene. For det første måtte ingen samfunnsstrukturer endres. Men uten omfordeling av rikdom var det indre markedet ikke i stand til å skape nok etterspørsel til å stimulere produksjonen. Industrien konsentrerte seg derfor om nisjeprodukter for folk med høy inntekt: eksklusive klær og sko, samt enkel elektronikk. Å overskride denne hindringen ville krevd en industrialisering der staten – og ikke forbrukernes etterspørsel – bestemte hvilke varer som skulle produseres.

Det andre kravet som begrenset industriutviklingen, var at markedsmekanismene ikke måtte forstyrres. Siden industrien i landene i Latin-Amerika ikke var utviklet nok til å lage eget produksjonsutstyr, måtte det importeres: «De erstattet en type import med en annen», konkluderer Gunder Frank. I 1963 oppsummerte den meksikanske forfatteren Carlos Fuentes utviklingen slik: «Denne naive og liberale kapitalismen ble også tredd nedover den føydale strukturen uten å ødelegge den. Den overlot de store massene av bønder og arbeidere til seg selv, og forbeholdt framskrittet for et mindretall i byene. […] Dette er hva Latin-Amerika er: en kollapset føydalborg med en kapitalistisk pappfasade.»⁸

Revolusjon for folket

En føydalborg, en økonomi som frihandelen dømte til underutvikling, og en ubehagelig nærhet til et USA som snart skulle se Latin-Amerika som sin bakgård. Ingenting tydet på at veien til frigjøring ville være bestrødd med roser. Det så både Gunder Frank, Fuentes og Vitale, som formulerte innsikten i et tidstypisk språk. «Et demokrati kan som kjent ikke eksistere med tomme mager, tomme sinn og tomme hus», skrev Fuentes i 1963. «Demokrati er ikke en årsak; det er et resultat.» Altså, bort med det formelle demokratiet, med det dysfunksjonelle og borgerlige demokratiet som styrte samfunnene i regionen og som de nektet å se som et redskap til å forandre verden med. Lenge leve «reelt demokrati». Det var målet for frigjøringen. Og her måtte valgurnene vike, for bare en revolusjon kunne realisere idealene som i sin tid avfødte de latinamerikanske republikkene. Men prisen var høy, slik Fuentes skriver med et snev av ironi: «Revolusjon! Du roper mot himmelen, vrir dine hender, og gråter over volden og blodsutgytelsen. Ja, dessverre har det aldri vært mulig å overbevise de styrende klasser i et føydalt land om at deres siste time er kommet.»

Disse forfatternes overbevisning ble også formet av skjebnen til Juan Domingo Peron i Argentina (1946–1955), Getúlio Vargas (1951–1954) og João Goulart (1961–1964) i Brasil og Juan Bosch i Den Dominikanske republikk (1963). Dette var ledere som ville gi plass til de forsømte i samfunnet uten å forstyrre de sosiale hierarkiene – kort fortalt, «å gjøre revolusjon før folket gjør det», slik Rouquié oppsummerer det. Selv det var for mye, for de ble alle styrtet av hæren med den begrunnelse at de truet demokratiet, utelukkende fordi de utfordret den rådende orden.

Forsvar av folkesuvereniteten var også et argument som ble brukt i militærkuppene på 1970- og 1980-tallet. Admiral Emilio Massera, som var med i juntaen som tok makten i Buenos Aires i 1976, sa i en tale 2. november samme år: «Alle de som, i likhet med oss, tror på et pluralistisk demokrati, går til krig mot de som tilber totalitarismen, en krig for frihet og mot tyranni». Med den kalde krigens antikommunisme gjorde Massera de konservatives forsvar av sine privilegier til en universell kamp i «den tredje verdenskrigen» mot «dialektisk materialisme og idealistisk humanisme». Med det fikk juntaen også verdifull støtte fra USA.

Diktaturets arvtakere

Salvador Allendes valgseier i Chile i 1971 markerte et brudd. Han mente at de to demokratiene – det formelle og det reelle – kunne forenes, at valgritualene kunne leve opp til idealet de var basert på. Ambisjonen hans vekket stor entusiasme hos en venstreside som hadde gått bort fra tanken om væpnet kamp, men som ikke hadde mistet håpet. Men i øynene til de øvre samfunnslagene var Allende et bevis på at man måtte knuse demokratiet i demokratiets navn: «Jeg har alltid respektert og beundret demokratiet som politisk idé», erklærte general Augusto Pinochet som styrtet Allende i 1973. «Til tross for demokratiets dyder, har det, uten adekvat tilpasning, vist seg ute av stand til å stå imot kommunismen.»⁹ De samme årsakene ga samme virkning i 1978, da bare Colombia, Venezuela og Costa Rica unngikk å bli diktaturer. Men i Colombia raste det en blodig borgerkrig, og i Venezuela var landets to største partier blitt enige, med Puntofijo-pakten i 1958, om å dele makten og innbringende stillinger seg imellom.

På 1980-tallet falt imidlertid det ene autoritære regimet etter det andre. Men «de ‘gjenopprettede demokratiene’ var ikke helt som andre representative demokratier», bemerker Rouquié. «De var arvtakere etter diktaturer.» I Chile overlevde Pinochets grunnlov, som blant annet bestemte at landet skulle ha en nyliberal økonomi og at universitetene skulle være private. Den ble først avskaffet i fjor etter en folkeavstemning.

Demokratisk videreføring

I disse «avtalte» overgangene ble demokratiet nøye overvåket av de væpnede styrkene – som det var del av avtalen at ikke skulle bli straffeforfulgt. I 1987 og 1988 opplevde Argentina tre militæropprør. I Chile forteller Ernesto Ottone, tidligere leder for Verdenssambandet av demokratisk ungdom og rådgiver for president Ricardo Lagos (2000–2006), i en bok han skrev sammen med Bachelets tidligere rådgiver Sergio Muñoz Riveros: «Vi spurte oss selv: ‘Hva er minstemålet vårt for Lagos’ presidentperiode?’ Svaret var brutalt i sin nøkternhet: ‘At han forblir sittende i de seks årene og kan gå derfra i live.’»¹⁰ For å oppnå dette, bestemte de seg for å begrense de politiske kampene slik at de «ikke satte det grunnleggende samholdet i Chile i fare, og sikret en demokratisk styring. Det innebar å gi opp ethvert prosjekt som på nytt kunne frambringe tilsvarende forutsetninger som de som forårsaket tragedien i 1973.»

Å gi opp disse kampene kostet ikke mye ettersom de politiske og økonomiske elitene, som Ottone og Muñoz Riveros tilhørte, mente at diktaturene hadde gjort mange fornuftige endringer. «Vi må erkjenne at diktaturets politikk, selv indirekte, bidro til å skape en dynamikk som fikk økonomien på fote igjen etter den mislykkede politikken i 1970–1973», bemerker de to tidligere kommunistene. «Selv om det er tungt å innrømme det, må vi innse at i visse saker knyttet til hvordan en moderne økonomi fungerer, befant professorene seg på ‘riktig side’.»

Også mange intellektuelle, som hadde mistet sine mest radikale kollegaer til diktaturenes kuler, ble senere overbevist om at reaksjonen fra militæret skyldtes kollektiv irrasjonalitet: «Vi har alle et ansvar for demokratiets sammebrudd i Chile», erklærte de tidligere presidentene Patricio Aylwin (1990–1994) og Ricardo Lagos (2000–2006) på 30-årsmarkeringen for Allendes død. En overbevisning som Ottone og Muñoz Riveros gjør sitt beste for å spre, og som de finner støtte til i fransk liksomprogressiv tenkning når de siterer tidligere Libération-redaktør Laurent Joffrin: «Den sosialistiske revolusjonen […] er en farlig myte som slipper løs den totalitære Leviatan når den lykkes, og terrorisme når den mislykkes». Slik lager de en teori om «to demoner», der ytre venstre og ytre høyre er like skyldige i diktaturenes oppkomst, men hvor førstnevnte begikk den opprinnelige synden og vekket sistnevnte.

I overgangen til demokrati har de politiske lederne dermed vært mest opptatt av å ikke «slippe løs Leviatan». Selv om det har betydd å si seg fornøyd med en verden der problemene som tidligere utløste folkeopprør bare blir verre. De sosiale ulikhetene og den politiske marginaliseringen av deler av befolkningen har økt, mens frihandelen fortsatt er hellig og lederne adlyder diktatene fra Washington. Kort fortalt, en verden som fortsatt ikke klarer å skape de nødvendige betingelsene for et reelt demokrati. «Halvparten av barna i landet vårt lever i fattigdom», sa Alberto Fernández i sin tale da han tiltrådte som Argentinas president 10. desember 2019. «Når det mangler brød, er ikke demokrati mulig.»

Meningsfulle valg

For de som fortsatt tror på folkesuverenitet, gjenstår altså det meste. Noen mener at de politiske institusjonene som ble skapt i overgangen til demokrati er lite lydhøre for befolkningens ønsker, og at valgene som oftest ender i brutte løfter. Dermed konkluderer de med at den reelle politikken foregår andre steder: på gata, langt fra presidentpalassene. De viser blant annet til de bolivianske demonstrantene som på begynnelsen av 2000-tallet klarte å stanse planene om å privatisere vann og gass. John Holloway har beskrevet denne strategien i boka Changing the World Without Taking Power (2002).

Andre er kritiske til denne tilnærmingen, som i praksis gir makten til de konservative, og gjenoppliver et gammelt håp: Ideen om at til tross for sine begrensninger, kan veien om urnene rykke Latin-Amerika ut av føydalborgen. Samtidig er de klar over at det ikke nødvendigvis er nok å vinne valg, slik som Lula sa i 1985: «Vi prøver å respektere demokratiets spilleregler. Vi mener at parlamentet ikke er et mål i seg selv, bare et middel. Vi vil forsøke å bruke det så mye som mulig. Hvis vi ser at vi ikke kommer til makten den parlamentariske veien, gjennom valg, påtar jeg meg ansvaret for å si til arbeiderklassen at den må finne en annen vei.»¹¹ Men etter to presidentperioder innrømmet Lula å ha brutt noen av sine egne prinsipper: «Hvis Jesus kom til Brasil, måtte til og med han ha alliert seg med Judas.»¹²

I likhet med Lula var mange av lederne valgt under «den røde bølgen» i Latin-Amerika på 2000-tallet fast bestemt på å «demokratisere demokratiet»: Chávez i Venezuela (1998), Néstor Kirchner i Argentina (2003), Morales i Bolivia (2005), Correa i Ecuador (2006), Cristina Fernández i Argentina (2007) og Rousseff i Brasil (2010).

Som Ikaros forsøkte de – med mer eller mindre suksess – å bringe samfunnene nærmere det demokratiske idealet: å redusere sosiale ulikheter, gjøre de marginaliserte til fullverdige borgere, og gjøre staten i stand til å dekke innbyggernes behov. Den sosiale og økonomiske framgangen gjorde at det plutselig ga mening å stemme i valgene. I sin årlige undersøkelse om latinamerikanernes forhold til demokratiet i 2010, bemerker meningsmålingsselskapet Latinobarómétro at «siden 2007 har befolkningens støtte til demokrati økt kontinuerlig. […] Dette er første gang siden vi begynte å bruke denne indikatoren for tilfredshet med demokratiet [i 1995] at det har vært en kontinuerlig økning fire år på rad».¹³

Demokrati med ikke-demokrater

Men jo mer demokratiet har utviklet seg, jo mer har det blitt truet. For de konservative elitene har sett at mer demokrati vil ramme dem. De har reagert med militærkupp, grunnløse avsettelser og økonomisk sabotasje fra næringslivet. Også i Brasil, hvor Lula og Rousseff gjorde sitt beste for å skape forsoning. Og når de konservative endelig har makten igjen har de brukt den til å forfølge sine tidligere motstandere. Slik at de progressive lederne – eller ledere med bakgrunn fra progressive bevegelser – som fortsatt sitter med makten, klamrer seg til den, selv om det bryter med de demokratiske prinsippene. 4. november 2016 sa Venezuelas Nicolás Maduro om sine motstandere: «De skal aldri få sette foten i presidentpalasset i Miraflores: verken med stemmesedler eller kuler.»¹⁴

I 2002 ble venezuelanske Chávez forsøkt styrtet i et militærkupp. Den selvutnevnte presidenten Pedro Carmona, leder for arbeidsgiverforbundet Fedecámas, oppløste nasjonalforsamlingen og avskjediget guvernørene og ordførerne. Men mobilisering fra folket stanset kuppmakerne og gjeninnsatte Chávez. På den tiden mente noen av Carlos Fuentes’ arvtakere i kretsen hans at han burde gripe anledningen: «Opposisjonen har vist at den ikke respekterer folkeviljen. Dette er det perfekte tidspunktet for å avlyse valget. Da vil du få den nødvendige tiden til å gjennomføre alle endringene som skal til for å endelig etablere folkesuverenitet i Venezuela», sa en av dem til ham, ifølge en kilde som var til stede. Chávez avviste ideen. Han tilga sine motstandere i håp om at de endelig skulle akseptere spillereglene. Men de tidligere kuppmakerne foretrakk å konspirere, og bebreidet mannen som hadde reddet dem fra fengsel for å være autoritær.

Ikaros stiger opp for så å falle. Spørsmålet som det gjenstår å finne et svar på er hvordan man kan skape demokrati med ikke-demokrater.

Oversatt av redaksjonen

1
Alain Rouquié, À l’ombre des dictatures. La démocratie en Amérique latine, Albin Michel, Paris, 2010, hvorfra alle sitatene fra denne forfatteren kommer.
2
Guilherme Mazui, «Eduardo Bolsonaro diz que, ‘se esquerda radicalizar’, resposta ‘pode ser via um novo AI-5’», Globo, Rio de Janeiro, 31. oktober 2019.
3
Se Guillaume Long, «Bankmannen, yogien og håpet i Ecuador», Le Monde diplomatique, februar 2021.
4
Simón Bolivar, «Contestación de un americano meridional a un caballero de esta isla», 6. september 1815.
5
Estebán Echevarría, Dogma socialista y otras páginas políticas, Estrada, Buenos Aires, 1846, sitert i Alain Rouquié, À l’ombre des dictatures, se over.
6
Andre Gunder Frank, Lumpenbourgeoisie, Lumpendevelopment: Dependence, Class and Politics in Latin America, Monthly Review Press, New York, 1972. Alle sitater fra Gunder Frank er herfra.
7
Luis Vitale, Interpretación Marxista de la Historia de Chile, Prensa Latinoamericana, Santiago de Chile, 1969, sitert i Andre Gunder Frank, Lumpenbourgeoisie, Lumpendevelopment, se over.
8
Carlos Fuentes, «The Argument of Latin America: Words for the North Americans», i The Monthly Review, januar 1963. Alle sitater fra Fuentes er herfra.
9
Augusto Pinochet, El día decisivo, Editorial Andrés Bello, Santiago de Chile, 1979.
10
Ernesto Ottone og Sergio Muñoz Riveros, Después de la Quimera, Debate, Santiago de Chile, 2008.
11
Sitert av Christian Dutilleux i Lula, Flammarion, Paris, 2005.
12
Democracia em Vertigem, dokumentar av Petra Costa, Netflix, 2019.
13
«Informe 2010» (PDF), Corporación Latinobarómetro.
14
«‘Ni con balas ni con votos entran a Miraflores’», El Nacional, Caracas, 4. november 2016.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal