Lille Sparta på krigsstien

Jetfly suser på den blå himmelen over De forente arabiske emirater i februar 2019. Arveprinsen i Abu Dhabi¹ sitter komfortabelt omgitt av utenlandske ledere. Mohammed bin Zayed al-Nahyan, kalt MBZ, den lille føderale statens sterke mann og en innflytelsesrik skikkelse i den arabiske verdenen, overværer åpningen av International Defence Exhibition (IDEX). Våpenmessen, som tiltrekker seg alle de store aktørene i bransjen, åpnes med en krigsoppvisning med pansrede transportvogner fra emiratiske Nimr, amerikanske tanks og franske stridsvogner. En Hollywood-produksjon som står i stil med de militære og geopolitiske ambisjonene til «lille Sparta», som James Mattis, daværende leder for USAs sentralkommando for Midtøsten, Sentral- og Sør-Asia, kalte landet i 2011.²

For De forente arabiske emirater er verdens femte største våpenimportør³ og nøyer seg ikke bare med å leke krig. Emiratene leder, framprovoserer og holder liv i kriger som ledd i en «regional strategi for innflytelse og makt», ifølge forskeren Emma Soubrier fra Arab Gulf States Institute i Washington.

I mars 2011 sendte Emiratene, sammen med Saudi-Arabia, soldater inn i Bahrain for å slå ned den arabiske våren og folkeopprøret mot landets kongefamilie, Al-Khalifa. I Jemen har de siden 2015 ledet, også her sammen med Saudi-Arabia, koalisjonen mot houthiene. Her blir de anklaget, i likhet med sine saudiske allierte, for brudd på folkeretten og for å ville dele opp landet. I Libya trosser de våpenembargoen og støtter marskalk Khalifa Haftar i kampen mot Den nasjonale overenskomstregjeringen (GAN).

Krigsskuespillet på våpenmessen og de nedrige realitetene til deres krigsdeltakelse oppsummerer på mange måter Emiratene: Det er et monarki som forsøker å framstille seg som «moderne», samtidig som det er med på å forverre spenningene i den arabiske verden. Emiratene var også en pådriver for bannlysningen av Qatar i regionen i 2017. Hvordan forklare utviklingen til landet som vil feire sin femtiårsdag i desember, og hvor 90 prosent av de ti millioner innbyggerne er utlendinger?

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Unge og visjonære

Da må vi gå tilbake til 1971 og opprinnelsen til føderasjonen, som Bahrain og Qatar ikke ville bli med i av frykt for å bli underkastet Abu Dhabi. Med mektige naboer som Saudi-Arabia, Irak og Iran ble sikkerhet umiddelbart en bekymring for de sju emiratene og deres leder, Sheikh Zayed al-Nahyan. De små emiratene hadde bare en liten hær og søkte raskt støtte fra Vesten og især USA, som skulle bli både beskytter og våpenleverandør. «Persiabukta gjorde det mulig for Washington å sikre energimarkedet og samtidig hindre Sovjetunionen fra å utvide sin innflytelse», sier forskeren Kristian Ulrichsen ved James Baker Institute i Houston. Med sine betydelige oljereserver hadde føderasjonen midler nok til å kjøpe store mengder våpen, og dermed sikre seg lojaliteten til sine vestlige beskyttere. «På 1970- og 1980-tallet ga disse våpenkjøpene Emiratene også en viss prestisje, men landets mulighet til å faktisk bruke dem var begrenset», sier forskeren Pieter Wezeman fra Stockholm International Peace Research Institute (Sipri).

I 1990 invaderte Irak nabolandet Kuwait, som på tross av en godt utstyrt hær ikke klarte å holde stand mot Saddam Husseins stridsvogner. Etter invasjonen trappet Emiratene opp forsvarspartnerskapene og våpenkjøpene, men de styrket samtidig hæren sin. Forholdet til Washington ble «ryggraden i den emiratiske hæren», sier Abdulkhaleq Abdulla, professor i statsvitenskap ved United Arab Emirates University. Abu Dhabis kommende arveprins MBZ ble sjef for luftforsvaret og senere forsvarssjef. «Han er en mann preget av sin militærutdannelse, som ser disiplin og våpenmakt som løsningen på det meste», sier forskeren Jalel Harchaoui. I 1991 hentet MBZ inn den amerikanske obersten John William McGuinness som militærrådgiver. På flybasen Al-Dhafra sør for Abu Dhabi økte USA sin tilstedeværelse med soldater og utstyr. De utførte øvelser og trening sammen med vertslandet,⁴ og bidro til å bygge et luftforsvar som i dag regnes som det beste i Golfen.

Forholdet til USA endret seg et tiår senere etter at det ble kjent at to emiratiske statsborgere deltok i angrepene 11. september 2001. «For å berolige partneren sin involverte MBZ seg i krigen i Afghanistan», sier Ulrichsen. Emiratenes deltakelse kom sent og var nokså beskjeden, med to hundre soldater fra 2003, men det var symbolsk viktig for Washington å ha med seg et arabisk og muslimsk land i koalisjonen mot Taliban. «Emiratene innså også at de måtte endre image», sier Ulrichsen. Med en hærskare av anglosaksiske kommunikasjonsrådgivere forsøkte Emiratene å framstille seg som en moderne og visjonær stat. I 2006 var Washingtons tvil forduftet, og USAs forsvarssjef Peter Pace skrøt av de to landenes solide partnerskap.⁵

På midten av 2000-tallet kom en ung generasjon til makten. I 2004 tok Khalifa bin Zayed over for faren sin som president for føderasjonen, mens broren MBZ ble arveprins, og i 2006 tok Mohammed bin Rashid al-Maktoum over ledelsen i emiratet Dubai. Disse nye lederne ville redusere føderasjonens oljeavhengighet, og bestilte en rekke blendende framtidsrapporter («Vision 2020», «Vision 2030»), hvor handel, turisme, fornøyelser, byplanlegging og ny teknologi skulle danne fundamentet for en ny politikk som lederne skryter av i tide og utide.

Sluse for våpenindustrien

Et ledd i denne økonomiske diversifiseringen har vært å stable på beina en militærindustri. For å få til det har Emiratene satset på gjenkjøpsavtaler: I bytte mot våpensalg må utenlandske leverandører bidra til å utvikle lokal industri. For eksempel er amerikanske Lockheed Martin, som i 2000 solgte føderasjonen 80 F-16 jagerfly og i 2013 luftvernsystemet Thaad, involvert i det emiratiske fellesforetaket Ammroc, som driver med vedlikehold av militærfly. Selskapet, startet i 2010, har ansatt mange utlendinger for å øke den lokale kompetansen og legge til rette for teknologioverføring. I 2019 ble en rekke offentlig-private forsvarsselskaper samlet i et lignende foretak kalt Edge Group.

Denne strategien gjør at føderasjonen kan eksportere militært utstyr, spesielt til andre arabiske land, blant annet Algerie, som kjøpte to hundre pansrede kjøretøyer i 2012. I desember i fjor var Edge Group et av de 25 selskapene som solgte mest forsvarsmateriell i verden.⁶ Mens Emiratene skryter av sin kompetanse på området, er mange reserverte eller direkte kritiske til landets forsvarsindustri. Wezeman mener måten landet framstiller forsvarsindustrien sin på ikke helt samsvarer med realiteten: «Det er ikke lett å bygge en forsvarsindustri så raskt. Emiratene er et lite transparent land og er fortsatt svært avhengig av utenlandske forsyningskjeder og arbeidere.»

Tony Fortin fra nedrustningsorganisasjonen Observatoire des armements er mer kritisk. «Abu Dhabi er et sentrum for våpenhandel, hvor flere tusen utlendinger bidrar til å gjøre Emiratene militærindustrielt selvstendig», sier han bekymret. Landet er, ifølge ham, et «knutepunkt» for mange vestlige selskaper som tiltrekkes av fordelene dette regionale utstillingsvinduet tilbyr. For herfra får de «mindre restriktive eksportregler enn i Vesten og dermed lettere tilgang til nye markeder», sier Wezeman. I 2008 opprettet kanadiske Streit Group et datterselskap i Emiratene for å oversvømme det afrikanske markedet, inkludert Libya, med pansrede kjøretøy.⁷ «Emiratene har vært involvert i en rekke våpenoverføringer, for både opprørerne og de emiratiske styrkene i Libya, i strid med våpenembargoen», rapporterer nederlandske Pax for Peace.⁸ Organisasjonen mener at den overhengende faren for våpenleveranser til land som er under embargo, i seg selv er god nok grunn til å stanse våpeneksporten til Emiratene. «Emiratene fungerer i dag som en fordekt sluse for våpenindustrien», sier Fortin.

Svekket samhold

Det var først i Jemen, snarere enn den korte intervensjonen i Bahrain i 2011, at Emiratene og landets soldater og utstyr fikk erfare krigens realiteter. Emiratene, som i praksis har blitt styrt av MBZ siden broren Khalifa fikk slag i 2014, var det første koalisjonsmedlemmet som sendte inn bakkestyrker. Siden 2014 har landet hatt obligatorisk militærtjeneste, og dermed en stående hær på nesten 60 000 mann.

Samtidig er dette styrketallet nokså oppblåst. «I Emiratene er hæren en måte å gi arbeid til innbyggerne på – og med det omfordele oljeinntektene – spesielt innbyggerne i de fattigere emiratene i nord», forklarer Harchaoui. «De ser det ikke som særlig naturlig å risikere livet sitt i kamp.» Noen har likevel blitt sendt til Jemen. «Siden juli 2015 har Emiratene sendt inn […] rundt tusen soldater, hvorav fire hundre spesialstyrker», fastslår et lekket notat fra den franske militære etterretningstjenesten DRM.⁹

Sommeren 2015 opplevde de flere seire under koalisjonsstyrkenes gjenerobring av havna i Aden fra houthiene. «Emiratene er fortsatt et nokså ungt land. Det vi ser nå er en nasjonalstat som forsøker å konstruere seg selv med en militær myte», sier Soubrier. Entusiasmen sommeren 2015 ble raskt dempet da 45 emiratiske soldater mistet livet i et houthi-angrep i september samme år. Mellom 105 og 170 emiratiske soldater skal ifølge DRM-notatet ha mistet livet i kampene mot houthiene mellom 2015 og 2018.

Disse tapene var nokså betydelige med tanke på landets folketall, og skapte spenninger innad i føderasjonen. I 2018 beskyldte prinsen i emiratet Fujairah, Rashid bin Hamad al-Sharqi, ledelsen i Abu Dhabi for å skjule det reelle tapstallet.¹⁰ I de emiratene som ikke er like rike som Abu Dhabi – som de er økonomisk avhengige av – verserte det et rykte om at alle de mest utsatte soldatene kom fra de fattigste emiratene. Det har skapt en viss motvilje mot å la landet engasjere seg i andre konflikter.

Leiesoldater og leiemordere

«For å realisere sine geopolitiske ambisjoner trenger Emiratene tropper de kan sende til fronten», forteller Harchaoui. «De må derfor ty til ‘kontraktører’.» I 2011 avslørte New York Times en hemmelig militærleir nær Abu Dhabi med flere hundre slike leiesoldater, hvorav mange kom fra Colombia.¹¹ På den tiden ønsket føderasjonen både å beskytte seg mot ytre trusler, særlig Iran, og å ha en styrke klar i tilfelle arabere bosatt i landet skulle bli inspirert av demonstrantene i Kairo og Tunis. Operasjonen ble ledet av selskapet Reflex Responses (R2), eid av den amerikanske milliardæren Erik Prince, som hadde startet leiesoldatselskapet Blackwater i 1997. «Saudi-Arabia og Emiratene har også brukt leiesoldater fra Sudan, Tsjad, Somalia og Eritrea», forteller historikeren Walter Bruyère-Ostells.

For selv om Emiratene offisielt trakk seg ut av Jemen i 2019, og lot Saudi-Arabia være alene igjen på bakken, har landet ikke gitt opp ambisjonene sine. De okkuperer fortsatt gassterminalen i Balhaf og øya Socotra. «Emiratenes strategi for innflytelse går ut på å etablere seg i handelshavner og militære havner fra Afrikas horn til Middelhavet», forteller Soubrier. Samtidig støtter de visse fraksjoner i Jemen, som det separatistiske Overgangsrådet i Sør (CTS). «Vi trenger ikke lenger å utplassere våre egne styrker. Vi finansierer, trener og utstyrer flere tusen jemenittiske soldater for å fylle tomrommet», sier Abdulla.

Altså en annen form for leiesoldater, bemerker Bruyère-Ostells. Emiratene bruker også leiemordere i det landets ledelse kaller en krig mot «terrorisme» – som også inkluderer Det muslimske brorskapet, påpeker Soubrier. I 2018 dokumenterte nyhetsnettstedet Buzzfeed at en leder i det jemenittiske partiet Al-Islah, som har bånd til brorskapet, var blitt utsatt for et drapsforsøk fra menn tilknyttet det amerikanske selskapet Spear Operations Group.¹² «Emiratene hyret inn amerikanske leiesoldater til å gjennomføre drap i Jemen […] som resulterte i at flere dusin politikere og offentlige skikkelser har blitt drept de siste fem årene», rapporterte menneskerettsorganisasjonen Institute for Rights and Development (IRD) til FNs menneskerettsråd i fjor.

Internasjonal motstand

I rapporten dette FN-organet publiserte i september i fjor slet det med å finne ord for å beskrive omfanget av katastrofen i Jemen, og listet opp de mange menneskerettsbruddene alle partene har begått ustraffet.¹³ Blant disse er et nettverk av hemmelige emiratiske fengsler, hvor fanger skal ha blitt torturert. Disse krigsforbrytelsene har ikke fått mye offentlig oppmerksomhet i Vesten, som fortsatt virker mest opptatt av turistattraksjonene i Dubai, som tar imot stadig flere vestlige turister.

Mens drapet på journalisten Jamal Khashoggi i oktober 2018 minnet den vestlige opinionen om hvor brutalt det saudiarabiske regimet er, passerer Emiratenes ugjerninger fortsatt under radaren. «Emiratene driver en omfattende og umåtelig innflytelsesrik PR- og lobbyvirksomhet i USA […] som har gitt monarkiet en betydelig innflytelse over USAs politikk og samtidig i stor grad skjult Emiratenes udåder», skriver forskeren Ben Freeman i en rapport fra 2019.¹⁴

Det kan nå endre seg. Emiratene har hatt et nært forhold til Washington under Donald Trump, noe som blant annet resulterte i normaliseringen av landets forhold til Israel gjennom Abraham-avtalen 15. september i fjor. Nå må landet forholde seg til en amerikansk administrasjon som ikke er like vennlig innstilt. I slutten av januar kunngjorde USA en «midlertidig stans» og revurdering av våpensalg til Saudi-Arabia og Emiratene, inkludert F-35 jagerflyene Emiratenes luftforsvar ble lovet etter normaliseringen med Israel. I begynnelsen av februar bestemte USA seg, og like etter Italia, for å stanse all logistisk og teknisk støtte til militærkoalisjonen i Jemen. Det er et slag i ansiktet for Emiratene, og en stor test for landets vilje til å operere på egen hånd i regionen. «Vi trenger ikke lenger å få grønt lys. Vi er uavhengige nok til å handle selv», sier Abdulla. Men hvis partneren USA blir enda strengere, vil nok «lille Sparta» bli tvunget til å dempe ambisjonene sine.

Oversatt av redaksjonen

Eva Thiébaud er journalist.

1
Føderasjonen De forente arabiske emirater ble opprettet i 1971, og omfatter Abu Dhabi, Ajman, Sharjah, Dubai, Fujairah, Ras el-Khaimah og Umm al-Qaiwain. Byen Abu Dhabi er hovedstad i både emiratet med samme navn og føderasjonen.
2
Se Rajiv Chandrasekaran, «In the UAE, the United States has a quiet, potent ally nicknamed ‘Little Sparta’», The Washington Post, 9. november 2014.
3
Ifølge Sipri-databasen for perioden 2010–2019, www.sipri.org.
4
Se Kenneth Katzman, «The United Arab Emirates (UAE): issues for US policy» (PDF), Congressional Research Service, Washington, DC, 4. september 2020.
5
David S. Cloud, «US sees Emirates as both ally and, since 9/11, a foe», The New York Times, 23. februar 2006.
6
«Global arms industry: sales by the top 25 companies up 8.5 per cent; big players active in Global South», Sipri, desember 2020.
7
Brev fra FNs ekspertpanel for Libya til lederen for FNs sikkerhetsråd 29. november 2019.
8
«Under the radar: the United Arab Emirates, arms transfers and regional conflicts» (PDF), Pax for Peace, Utrecht, september 2017.
9
Lekket notat fra 3. oktober 2018 om sikkerhetssituasjonen i Jemen fra den franske hærens etterretningstjeneste DRM, publisert i «Cartographie d’un mensonge d’État», Disclose, 15. april 2019.
10
David D. Kirkpatrick, «Emirati prince flees to Qatar, exposing tensions in UAE», The New York Times, 14. juli 2018.
11
Se Mark Mazzetti og Emily B. Hager, «Secret desert force set up by Blackwater’s founder», The New York Times, 14. mai 2011.
12
Aram Roston, «A Middle East monarchy hired American ex-soldiers to kill its political enemies. This could be the future of war», BuzzFeed News, 16. oktober 2018.
13
«Situation of human rights in Yemen, including violations and abuses since September 2014» (PDF), rapport fra FNs ekspertpanel for Jemen, FNs menneskerettsråd, 29. september 2020.
14
Ben Freeman, «The Emirati lobby – How the UAE wins in Washington: report» (PDF), Center for International Policy, Washington DC, oktober 2019.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal