«Vi er alle grekere»

«Hvem husker i dag følelsen bare navnet Hellas vekket i årene 1821–1829?», spurte den franske historikeren Edgar Quinet i 1857.¹ For tre tiår tidligere hadde engasjementet vært så intenst i Europa at flere intellektuelle hadde forene ord og handling og dratt for å hjelpe grekerne med å frigjøre seg fra den tyrkiske undertrykkelsen, slik som den britiske poeten lord Byron, som døde i den greske byen Mesolongi i 1824. Ved begynnelsen av 1800-tallet hadde Det osmanske riket dominert Egeerhavet i fire hundre år. Osmanerne hersket over den gresk-ortodokse befolkningen og landområdene deres, og begrenset deres rettigheter. Da grekerne reiste seg mot osmanerne i 1821, fikk de snart bred støtte fra resten av Europa.

Det var flere grunner til at denne bevegelsen, som skulle bli kalt filhellenismen, fikk så stor oppslutning. For det første et håp om at det greske opprøret ville blåse nytt liv i opprørsviljen på et kontinent kvalt av Den hellige allianse. Maktene som hadde beseiret Napoleon – særlig Østerrike, Preussen, Russland og England – var etter slaget ved Waterloo fast bestemt på å restaurere den gamle orden i Europa. I 1815 ble Østerrike, Preussen og Russland enig om å være «solidariske i bevaringen av den offentlige fred», det vil si å kvele enhver revolusjonær impuls, og sende inn militæret om det skulle bli nødvendig. De 23 årene med krig (1792–1815) som nylig hadde satt Europa i brann, hadde spredt gnister fra den franske revolusjonen. For at det igjen skulle bli ro på kontinentet, måtte revolusjonens glør slukkes for godt.

Klemens von Metternich var Europas brannsjef. Den østerrikske regjeringssjefen, den hellige alliansens sjel, var sentral i utformingen av denne politikken, særlig under fredskongressen i Wien (fra oktober 1814 til juni 1815) etter napoleonskrigene. Han hadde gjort konservatisme til en religion: «Stillstand er det fremste moralske elementet i meg», skrev han i sine memoarer. Tidligere hadde han vært ambassadør i Frankrike, et land som i hans øyne fortsatt var «den store revolusjonsfabrikken, hvorfra vinden som blåser død over samfunnslegemet kommer».

Storbritannia så på seg selv som en mer liberal makt og var ikke blant Europas nye voktere, men utenriksminister lord Castlereagh skilte seg ikke stort fra medlemmene av Den hellige allianse på kontinentet: «Den nåværende overensstemmelse (mellom stormaktene) er deres eneste sikre garanti mot de revolusjonære glør som finnes i mer eller mindre hver eneste stat i Europa.»² Dermed fantes det bare én taktikk: «å skyve bort vanlige tiders tvistepunkter og å stå samlet om å støtte de etablerte prinsipper for sosial orden». I årene etter Wienkongressen fant revolusjonens atomer – tidligere sans-culotter i Frankrike og andre steder, som var blitt spredt og isolert av klappjakten på dem – bare sammen i hemmelige samfunn uten noen politisk innflytelse.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Sivilisasjonens forsvarere

Så våknet Hellas. Da innbyggerne på Ipiros reiste seg mot troppene til den osmanske sultanen Mahmud 2, grep det hemmelige samfunnet Hetairia, dannet noen år tidligere i Odessa, anledningen og ga signal om opprør. I løpet av en måned, april 1821, hadde hele landet grepet til våpen. Og ikke lenge etter talte det som fantes av intellektuelle, kunstnere og journalister i Vesten grekernes sak.

Med Massakren på Khíos (1824), et maleri kjent som både et estetisk manifest og en opprørt protest, fordømte Eugène Delacroix lidelsene befolkningen ble utsatt for på den lille greske øya, hvor den osmanske sultanen ville statuere et eksempel. I Paris ble det under konflikten arrangert to utstillinger med over hundre malerier med Hellas som tema. Over tretti tusen besøkte den første.³ Forfattere, skribenter og poeter søkte inspirasjon ved Middelhavet for å dikte videre på den homeriske sangen. Den litterære mobiliseringen kulminerte i 1829 med Victor Hugos diktsamling Les Orientales. Åtte år tidligere hadde en journalist uttalt sarkastisk: «Jeg er villig til å vedde på at det allerede finnes flere oder enn det antall væpnede soldater grekerne klarer å stille opp med mot sine grusomme undertrykkere.»⁴ Bare i Frankrike ble over fire hundre bøker og pamfletter om Hellas utgitt mellom 1821 og 1830.⁵

Denne enorme mobiliseringen skyldtes mye at en stor del av den vestlige kultureliten så Hellas som et helt unikt land. Dette utbredte synet finner vi formulert i forordet til den britiske poeten Percy Shelleys langdikt Hellas (1822): «Vi er alle grekere. Våre lover, vår litteratur, vår religion og vår kunst har sine røtter i Hellas.» Gjelden til Perikles’ hjemland var ikke mulig å innfri, som Shelley skrev: «Hvis det ikke hadde vært for Hellas […] ville vi kanskje fortsatt vært villmenn og avgudsdyrkere.» Til syvende og sist hyllet de vestlige intellektuelle ikke så mye kampen til et undertrykt folk som en storslagen antikk sivilisasjon de så seg som arvtakere til.

Denne oppfatningen fikk dem til å framstille motstanderen som en fiende av sivilisasjonen – spesielt siden fienden var muslimsk. Å kjempe mot islam var en drivkraft for mange av de som tok engasjementet til ytterpunktet og meldte seg frivillig for å reise mot Orienten med et rødt kors hengende på jakken. Det var ingen motsetning mellom den idealistiske opphøyelsen av det antikke Hellas og fordømmelsen av tyrkerne som primitive barbarer. Det var snarere to sider av samme sak, som den franske forfatteren François-René Chateaubriand skrev: «Vil vårt århundre se ville horder kvele sivilisasjonen som er i ferd med å gjenfødes hos folket som siviliserte jorden?»⁶

Storpolitisk renkespill

I Vesten ble opinionens sinne oppildnet av en presse som formidlet fakta med en god dose fantasi, og grusomheter begått av grekerne ble systematisk oversett. Det ble opprettet støttekomiteer på begge sider av Atlanteren,⁷ som organiserte en humanitærhjelp forut for sin tid med innsamling av mat, klær og penger. Bevegelsen hadde samtidig et mer ambisiøst mål enn bare å hjelpe en nødlidende befolkning, men den mislyktes, slik Hugo kort oppsummerte: «Forgjeves ber vi våre konger om en hær.» For det var målet med mobiliseringen: å tvinge Europas regjeringer, som hadde langt kraftigere skyts enn lord Byrons epigoner, til å komme grekerne til unnsetning, selv om det ville bety å gå til krig mot Det osmanske riket.

I utgangspunktet var det fullstendig utelukket. De europeiske lederne var opptatt av å bevare maktbalansen på kontinentet. Denne balansen var etablert etter krevende forhandlinger i Wienkongressen, hvor de også hadde gitt territoriale garantier til Det osmanske riket. I tillegg kunne en slik militær innblanding bli oppfattet som et grønt lys for revolusjonære krefter, og dermed uaktuelt for Metternich. For de greske opprørerne var direkte inspirert av den franske revolusjonen og drømte om å opprette en republikk. Lederne i Den hellige allianse mente derfor at det var maktpåliggende å vente, selv om flere av dem ble plaget av at sultanens ofre var kristne. Da en gresk delegasjon ble sendt til Kongressen i Verona i januar 1822 «for å be om hjelp fra det kristne Europa, ble den ikke engang mottatt», forteller historikeren Anne Couderc.⁸ Bare Storbritannia anerkjente grekerne i 1823 som krigførende part i konflikten.

Tre år senere kom en uventet vending. I 1826 brøt Storbritannia ut av den forente fronten på kontinentet og inngikk en hemmelig avtale med Russland om at Hellas skulle bli en selvstyrt stat under osmansk overherredømme. Storbritannias mål var å forhindre at Russlands nye tsar Nikolaj 1 skulle gripe inn i konflikten på egen hånd, samtidig som britene håpet at alliansen med Russland kunne vippe Østerrike ned fra tronen som Europas ubestridte leder. Mens Frankrike, som var blitt med i det gode selskap igjen i 1818, sluttet seg til det britisk-russiske initiativet, gjorde verken Preussen eller Østerrike det, av frykt for at løftet om gresk selvstyre ville føre til ønsker om full selvstendighet. Med «grekernes politiske frigjøring vil triumfen for en ny revolusjon i Europa fullbyrdes», klaget Metternich.

Han skulle få rett på ett punkt: Prosessen som ble utløst av den hemmelige St. Petersburg-protokollen endte ikke bare med å utslette Den hellige allianse. Den førte også til gresk selvstendighet etter en rekke militære vendepunkt, blant annet da franske, britiske og russiske skip utslettet den osmanske flåten (og allierte egyptiske skip) i havna i Navarino (Pylos) 20. oktober 1827, etter at sultanen hadde avslått å forhandle. Etter slaget i Navarino erklærte Russland krig mot Det osmanske riket, en krig (1828–1829) som endte i nederlag for osmanerne.

«Den store ideen»

Førte disse hendelsene til triumf for de filhellenistiske intellektuelle og framvekst av «en liberal allianse», slik Metternich fryktet? Svaret finner vi i den nye greske staten. Etter at Storbritannia, Russland og Frankrike signerte London-protokollen i februar 1830, ble Hellas et uavhengig monarki. Som landets overhode ville de tre maktene ha en prins fra en av de europeiske kongefamiliene. Etter at Leopold av Sachsen-Coburg og Gotha frasa seg kongetittelen i Hellas til fordel for Belgia, falt valget etter litt nøling på Otto, sønn av Ludvig 1 av Bayern. 17-årige kong Otto gikk i land i Nafplio på halvøya Peloponnes i februar 1833, men ga ikke sitt nye land en grunnlov før ti år senere. Den nye staten skulle vise seg å være lite økonomisk levedyktig, samtidig som territoriet bare omfattet en tredjedel av de som den gang anså seg som grekere.⁹ De liberale forfatternes lovprisninger av «sivilisasjonen» endte slik i et nederlag for den politiske liberalismen, og grekerne fikk ikke et parlamentarisk styresett før i 1875. Dikterne hadde hyllet Hellas, lovprist Parthenon og gått i Odyssevs’ og Akilles’ fotspor, mens grekerne fikk et eneveldig monarki i et sterkt avgrenset territorium.

Da Østerrike anklaget Russland for å ha vært for ettergivende, svarte den russiske ambassadøren i Konstantinopel med å utlegge landets strategi siden 1826 slik: «Gjenopprette og konsolidere orden på to måter: gjøre slutt på skandalene og de blodige scenene som fikk menneskeheten til å grøsse, ødelegge revolusjonen i Hellas ved å innsette en regjering der som er forenelig med stormaktenes storsinnede synspunkter og ro i Europa.» Kort fortalt, endre alt for at ingenting skulle endre seg.

Slik ble grekerne redusert til undersåtter av de autoritære monarkiene som hadde bestemt hvordan staten deres skulle se ut. Uten muligheten til selv å definere den nye staten sin politisk, ble grekerne med uavhengigheten redusert til en antatt felles etnisitet i stedet for en felles identitet. Sammen med frustrasjonen over den nye statens trange territorium, bar framveksten av en gresk identitet basert på etniske kriterier i seg en kime til nasjonalisme. I andre halvdel av 1800-tallet skulle den vokse med «den store ideen» om å forene alle grekerne i Europa og Asia i ett rike. Med sin forherligelse av et evig Hellas som mest eksisterte i fantasien deres, bidro Vestens poeter og skribenter indirekte til denne ideen.

Oversatt av redaksjonen

Samuel Dumoulin er historielærer.

1
Sitert i Hervé Mazurel, «’Nous sommes tous des Grecs’. Le moment philhellène de l’Occident romantique, 1821–1830 », Monde(s), nr. 1, Rennes, 2012.
2
Eric J. Hobsbawm, Revolusjon i Europa 1789–1848, bind 1, Pax, Oslo, 1972.
3
Denys Barau, «Médiatisation de la guerre d’indépendance grecque et mouvement philhellène», Le Temps des médias, nr. 33, Paris, vinteren 2019.
4
Le Miroir, 9. desember 1821. Sitert i Frédérique Tabaki-Iona, «Chants de liberté et de solidarité, pour la Grèce et la Pologne», Mots. Les langages du politique, nr. 70, Paris, 2002.
5
Denys Barau, «Médiatisation de la guerre d’indépendance grecque et mouvement philhellène», se over.
6
François-René de Chateaubriand, Note sur la Grèce, Le Normant, Paris, 1825.
7
Filhellenismen var en internasjonal bevegelse med ulike tyngdepunkt gjennom konflikten: Sveits, London, Paris og til slutt USAs østkyst.
8
Se Anne Couderc, «L’Europe et la Grèce, 1821–1830. Le Concert européen face à l’émergence d’un État-nation», Bulletin de l’institut Pierre-Renouvin, nr. 42, Paris, høsten 2015. Med mindre annet er oppgitt, er alle sitatene i det følgende avsnittet hentet herfra.
9
Hervé Georgelin, «Réunir tous les ‘Grecs’ dans un État-nation, une ‘grande idée’ catastrophique», Romantisme, nr. 131, Paris, 2006.