Mens massevaksineringen, tross de mange små hindringer på veien, gir håp om at koronapandemien snart er et tilbakelagt stadium, kommer også tiden for å rette søkelys mot de fundamentale spørsmålene pandemien har reist om samfunnet vårt. Der finanskrisen i 2008 skapte diskusjon om finanssektoren og pengenes grunnleggende vesen, bør koronavirusets spredning og nedstengingene i store deler av verden vekke debatt om vårt forhold til naturen.
Finanskrisen fikk få konsekvenser for måten vi organiserer våre samfunn på. Finanssektoren er større enn noensinne, og like uregulert. På tross av protestbevegelser som Occupy Wall Street, som hevdet å tale for de 99 prosentene, har den ene rikeste prosenten bare blitt rikere og mektigere, og pandemien synes å ha akselerert denne utviklingen. Om noe virker tiden siden finanskrisen bare å ha forsterket krisebevisstheten som den generelle horisonten for våre samfunn, på bekostning av alternative refleksjoner. Ethvert oppsving bærer alltid med seg en erkjennelse om en kommende nedtur, derfor synes økonomien, og med den samfunnet i sin helhet, alltid å være på randen av kollaps. Det er alltid en krise rundt hjørnet: for mange sykmeldte, for lave fødselstall, for få arbeidstakere, for høye lønninger, for lave lønninger, for mye utdannelse, for lite utdannelse. Men koronapandemien viser at det går an å organisere samfunnet til å takle svært reelle kriser, at det går an å omfordele ressurser etter behov.
Differensiert vekst
«Covid-19 kan ses som den sjette masseutryddelsens første boomerang, som treffer menneskeheten midt i panna», skriver den svenske humanøkologen Andreas Malm.1Andreas Malm, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, Verso, London, 2021. Om man ikke vet nøyaktig hvor viruset kommer fra, er det bred enighet om at det har krysset artsbarrieren fra et vilt dyr. En hovedmistenkt er flaggermus, som bærer i seg en mengde mikrober som kan bli potensielle patogener når nedhugging av skoger, ekspanderende byer og industrialisering gjør at disse mikrobene kommer i kontakt med og tilpasser seg menneskekroppen. Når habitat og villmark ødelegges, tvinges flaggermus og andre ville dyr til å bosette seg nærmere mennesker. Denne rovdriften på naturen kan ikke ses uavhengig av klimakrisen. Siden kull ble industrikapitalismens drivstoff i første halvdel av 1800-tallet, har inntrengningen i naturen på jakt etter råvarer og energiressurser bare økt med stadig ny teknologi.
Med miljøkrisen som bakteppe blir ideen om en grønn New Deal på ny trukket fram som en universalløsning på de store problemene i kjølvannet av koronakrisen: økonomisk stagnasjon, arbeidsløshet og global oppvarming. Ulike varianter av New Deal har nærmest vært en ryggmargsrefleks under alle kriser etter krakket i 1929. Franklin D. Roosevelts opprinnelige New Deal på 1930-tallet var enkel: Den handlet bare om å få fart i og utvide økonomien med mer energi, mer produksjon, mer arbeid og mer ressursbruk for å skape en udifferensiert vekst. En grønn New Deal må derimot skape en differensiert vekst, en vekst utelukkende basert på fornybare energikilder og helst kun fornybare ressurser generelt. Kort fortalt må en grønn New Deal skape økonomisk vekst uten å tømme planeten for ressurser. Kan en ny epoke i kapitalismens historie innledes med en omstilling fra fossil energi?
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Offentlig-privat krafttak
I mars lanserte tenketanken Manifest rapporten «Den grønne kjempen», som ledd i utredningsprosjektet «Grønn Industri 21», et samarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen og selskapene Kværner og Aker Solutions, hvor formålet er å redde klimaet med grønn industrialisering. Rapporten er skrevet av «stjerneøkonomen» Mariana Mazzucato, kjent for boka The Entrepreneurial State (2013), hvor hun viser at staten har vært og er sentral for teknologi- og næringsutvikling, og går i rette med myten om at det private næringslivet er mer innovativt enn staten.
Mazzucato er for tiden aktuell med boka Mission Economy: A Moonshot Guide to Changing Capitalism, hvor hun tar til orde for ambisiøse grønne samarbeid mellom offentlige og private aktører, med Apollo-prosjektet og månelandingen i 1969 som forbilde. Målet er å redde en «kapitalisme i krise», en kapitalisme som ikke klarer å tilby løsninger på «alt fra global oppvarming til tap av biologisk mangfold og menneskelig aktivitet som ødelegger de nødvendige betingelsene for et stabilt samfunn og miljø». I stedet for å bevege seg i retning av en bærekraftig vekst, påpeker Mazzucato, «har kapitalismen bygd økonomier som blåser opp spekulative bobler, gjør den allerede ekstremt velstående ene prosenten enda rikere og ødelegger planeten».
For å endre kapitalismens retning må staten «forvandle seg til en innoverende organisasjon» og skape en «formålsdrevet økonomi». Det offentlige og private må finne sammen og gi seg ambisiøse oppdrag for å slå to fluer i en smekk: redde kapitalismen og planeten. Offentlig-private samarbeid er utbredt i dag, og viser seg ofte å koste mer enn de smaker og bli et sugerør ned i statskassene. Ifølge Mazzucato ligger løsningen på slike utfordringer i å skape «felles visjoner og formål» mellom det offentlige, sivilsamfunnet og det private næringsliv.
Denne oppdragstankegangen ligger til grunn for «Den grønne kjempen», hvor det foreslås ulike statlige insentiver og mekanismer for å få kapitaleiere til å investere i velkjent grønn industri og teknologi, som vindkraft, hydrogen, batteriproduksjon og karbonfangst, og å ta mer kontroll over oljenæringen for å vri den mot grønn industri. For «slik økonomen Carlota Perez har påvist, utvikler kapitalismen seg gjennom periodiske teknologiske revolusjoner som omformer økonomien. Finans og teknologi er hovedingrediensene i denne prosessen, som formes i et samspill med offentlig politikk».
Betingelsene for grønn industrialisering
Denne historiefortellingen, hvor finans og teknologi er de aktive aktørene, har Perez utlagt i Technological Revolutions and Financial Capital (2002). Med utgangspunkt i den russiske økonomen Nikolaj Kondratjevs observasjon om at den kapitalistiske økonomien utvikler seg i lange bølger på femti-seksti år med oppsving og nedturer, etablerer hun en teori om at bølgene forårsakes av ny teknologi som «farer fram som en bulldoser» og forandrer samfunn, politikk og atferd. De revolusjonerende teknologiene i kapitalismens historie er vannkraft, dampmaskinen, elektrisitet, forbrenningsmotoren og informasjonsteknologi.
Kriser skyldes, ifølge Perez, et misforhold mellom teknologi og samfunn, men etter hvert som det investeres i teknologien og infrastrukturen den krever bygges ut, går økonomien inn i en fase med vekst og ekspansjon. «Hvert oppsving representerer en ny fase i kapitalismens fordypning i folks liv og dens ekspansjon over kloden», skriver Perez. «Hvert oppsving utvider gruppen av land som tilpasser seg den avanserte kjernen i systemet og strekker kapitalismens inntrengning stadig lenger ut i alle verdenshjørner».
I denne nokså teknologideterministiske fortellingen, hvor teknologien mer eller mindre blir en ubevegelig beveger, skal den grønne veksten skapes ved at staten dytter kapitalen i en riktig retning, og slik legge betingelsene for en grønn industrialisering som kan utløse et nytt oppsving.2Se Alf Jørgen Schnell, Yngve Solli Heiret og Daniel Vernegg, «Grønn ny deal – endre for å bevare?», Manifest Tidsskrift, 25. februar 2021.
La være
Årsakene til de lange bølgene i den kapitalistiske økonomien har blitt diskutert mye siden Kondratjev først formulerte sine observasjoner på 1920-tallet. Nevnte Malm argumenterer for at bølgene må ses i direkte sammenheng med fossile energikilder.3Andreas Malm, «Long Waves of Fossil Development: Periodizing Energy and Capital», Mediations, vol. 31, nr. 2, Illinois, vår 2018. Vannkraft var dominerende i den første industrialiseringen i England, på tross av at dampmaskinen allerede var oppfunnet. Vannkraften ga mye mer energi, men hadde et problem: Den var stedbunden og det ga arbeiderne større forhandlingsmakt. Dampmaskinen ble først tatt i bruk da industrien gikk inn i en krise som følge av overproduksjon og en voksende arbeiderbevegelse. Med dampmaskinen kunne produksjonen flyttes dit arbeidskraften var billigst og arbeid kunne lettere automatiseres. Det ga et økonomisk oppsving som åpnet for nye muligheter for vareproduksjonen basert på større, friere og billigere tilgang til energi, ressurser og arbeidskraft.
Siden har alle økonomiske oppsving, ifølge Malm, basert seg på muligheten til å forbruke større mengder energi for å øke vareproduksjonen, og å flytte produksjonen til steder med billigere arbeidskraft og færre reguleringer. Denne fossilkapitalismen har ekspandert ut fra den allerede eksisterende infrastrukturen, som en utvidelse og fordypning, ikke en direkte erstatning. Kullkraftverk har ikke blitt erstattet av gasskraftverk, men kommet på toppen. Et nytt grønt oppsving står dermed overfor den gigantiske oppgaven med ikke bare å vende tilbake til start, til vann, vind og sol som dominerende kraftkilder (supplert med atomkraft), men også å erstatte dagens fossile energikilder fullstendig og produsere enda mer energi.
For historisk sett all økonomisk vekst basert seg på stadig større mengder energi, samtidig som den har gitt stadig mindre vekst. Mens 1,7 prosent årlig vekst i energiforbruket ga en økonomisk vekst på 2,13 prosent i første halvdel av 1900-tallet, ga en vekst i energibruk på 4,5 prosent mellom 1945 og 1973 en årlig økonomisk vekst på 4,18 prosent.4Christophe Bonneuil, «Er vi alle like skyldige?», Le Monde diplomatique, november 2015.
Samtidig har den stadig økende utvinningen av naturressurser oversteget planetens restaurerende evne siden 1970-tallet. 12. april har Norge brukt opp ressursene sine, ifølge Global Footprint Network. Med omleggingen til mer grønn energi øker også etterspørselen etter metaller og legger ytterligere press på naturen.
Slik Roosevelts New Deal brøt med laissez faire-ideologien, lover grønn New Deal å bryte med den mislykkede nyliberale ideen om at markedet kan løse klimakrisen. Åpenbart må fossil energi forlates, men dagens krise synes mest å kalle på en laissez être, å la natur og atmosfære være mer i fred, i stedet for å tenke at man kan vokse seg ut av alle problemer.
© norske LMD
- 1Andreas Malm, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, Verso, London, 2021.
- 2Se Alf Jørgen Schnell, Yngve Solli Heiret og Daniel Vernegg, «Grønn ny deal – endre for å bevare?», Manifest Tidsskrift, 25. februar 2021.
- 3Andreas Malm, «Long Waves of Fossil Development: Periodizing Energy and Capital», Mediations, vol. 31, nr. 2, Illinois, vår 2018.
- 4Christophe Bonneuil, «Er vi alle like skyldige?», Le Monde diplomatique, november 2015.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
