Tre pansrede kjøretøy står oppstilt mellom leirhusene i en landsby tjue kilometer fra Gao i Nord-Mali. Med våpnene hevet sprer soldatene seg blant eslene og forsøker å få overblikk over omgivelsene. Det tar tjue minutter før innbyggerne i landsbyen samler seg foran løytnanten i den franske Operasjon Barkhane, som er her for å lytte til dem. Han setter seg nonsjalant og bredbent ned på en stol. Landsbyboerne ser ikke ut til å ta det ille opp.
«Hvor mye koster en kilo fisk?», spør løytnanten i et forsøk på å bryte isen midt i ørkenen. Den lokale læreren, som brått har fått rollen som talsperson fordi han kan fransk, tar ikke spøken: «Vi har ikke fisk her. Vi har kamel, geit og ku.» Da fortsetter løytnanten: «Hvor mye for et kilo kamelkjøtt?» «5000 CFA-franc (77 kroner)», svarer læreren. Det synes løytnanten høres dyrt ut. «Det er riktig pris, for i kamelen er det også medisin», forsikrer læreren.
Denne goddag-mann-økseskaft-samtalen er bare opptakten til en vanskelig diskusjon om innbyggernes behov. Landsbyboerne er alle enige om at det må graves en brønn. Løytnanten lover å skrive en rapport om det, men lar dem forstå at han i bytte må få informasjon om fienden. Læreren ser ikke helt hvordan han skal hjelpe ham med det: Problemet her er banditter og kvegtyver, ikke jihadister. «Det tar aldri slutt», sier en innbygger litt unna. «Franskmenn, estere, nederlendere, tyskere. De kommer hit hver uke og spør hva vi trenger, men de gjør aldri noe.»
Opptrinnet framstår som en ubetydelig hverdagslig hendelse i operasjonen som har kastet fem tusen menn og kvinner inn i krigen i Sahel. Bortsett fra at soldatene her ikke er franske, men estiske. Siden mars 2018 har rundt femti infanterister fra den anerkjente estiske speiderbataljonen blitt utplassert under fransk kommando. De beskytter den enorme basen i Gao og opererer i en omkrets på tjue kilometer rundt basen. Flere av dem ble skadet i et selvmordsangrep i juli 2019. Likevel har Estlands regjering, som framstiller seg som en urokkelig alliert til Frankrike, lovet å sende enda flere soldater til Sahel. I desember godkjente parlamentet en økning av troppebidraget til 175 soldater.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Diplomatisk byttehandel
Hvorfor har Estland soldater langt inne i ørkenen i Mali? For det lille baltiske landet befinner den reelle militære trusselen seg i øst, med et stadig mer selvsikkert Russland. Kommandant Argo Sibul som leder den estiske avdelingen i Gao, innrømmer at dette er nytt for dem. «Allerede i 2014 sendte vi en tropp for å bistå franskmennene i Den sentralafrikanske republikk, men et samarbeid på dette nivået er nytt.» Han ser det som en utveksling av tjenester som handler om mer enn Mali: «Vår tilstedeværelse er ikke direkte knyttet til forsvaret av landet vårt. Noen avdelinger sørger for sikkerheten her, mens andre forsvarer vårt eget land i Enhanced Forward Presence.»
Enhanced Forward Presence (EFP) er en ordning med forsterkningsstyrker fra NATO i Øst-Europa, som ble vedtatt på militæralliansens toppmøte i Newport i 2014. Esterne unngår som regel å si det rett ut, men tilstedeværelsen i Mali er et åpenbart eksempel på transaksjonsdiplomati: I bytte mot deltakelse i Barkhane bidrar Frankrike med en avdeling på tre hundre soldater og Leclerc-stridsvogner i EFP. Offisielt foretrekker de estiske lederne å snakke om «solidaritet». Væpnede grupper i Nord-Afrika «er ikke en direkte trussel mot Estland», svarer statssekretær Kadi Silde i det estiske forsvarsdepartementet på e-post. «Men vi forstår den direkte trusselen de utgjør for våre europeiske allierte og deres borgere. I samme ånd av solidaritet, står Frankrike og andre allierte på vår side og beskytter oss når Russland angriper våre demokratiske verdier, oppfører seg aggressivt og krenker vårt luftrom.»
Den estiske generalen Riho Terras, som i dag sitter i EU-parlamentet for Det europeiske folkeparti (EPP), var forsvarssjef da Estland sendte sine første soldater til Mali i 2018. Også han mener det handler om å vise sin nytteverdi for landets mektigste vestlige partnere. «Vi viser vårt engasjement for alliansen», forklarer han. «Vi gjorde det med amerikanerne i Irak og med britene i Afghanistan.» For Estland er det ingen forskjell på å delta i en fransk operasjon eller i en NATO-operasjon.
De femti soldatene i Gao endrer ikke styrkeforholdet på bakken, men de gjør at den franske kommandoen kan bruke sine egne tropper til kampoppdrag. Storbritannia har stilt tre Chinook-helikoptre til rådighet siden 2018, mens Danmark hadde to Merlin-helikoptre i Mali fra 2019 til slutten av fjoråret. Den franske hæren har ikke slike helikoptre, som kan transportere større last eller flere soldater nærmere kampene.
Begrensede engasjement
Disse bidragene er viktige, men fortsatt ikke nok for Frankrike, som jobber iherdig for å overbevise de andre europeiske landene om å sende forsterkninger. «Det jeg sier til ambassadørene, er at for landet de representerer og for Europa kan to helikoptre virke heller ubetydelig», forteller Barkhane-sjef general Marc Conruyt i N’Djamena, «Men for meg er det et stort tap. Hvis dere vil hjelpe oss, så hjelp oss på dette området.»
Derfor stryker Frankrike sine allierte med hårene ved den minste anledning. Enhver forsterkning, uansett hvor liten, blir applaudert. General Conruyt er full av lovord om estlendere, britene og danskene som deltar eller har deltatt i operasjonen. «Jeg beundrer virkelig hvordan kontingentene fra disse tre landene engasjerer seg sammen med oss», sier han. «De stiller virkelig opp. De vil alltid gjøre mer. Hvis de kunne, ville de gått utover engasjementsreglene regjeringene deres har fastsatt og hjulpet sine franske våpenbrødre ved å delta fullt ut i operasjonene.»
Hvert land har satt ulike begrensninger for soldatene sine. Det reduserer handlingsrommet til den franske kommandoen. Storbritannia nekter for eksempel å la sine helikoptre delta direkte i kamphandlinger. Pilotene får ikke sette soldatene eller utstyret i fare. Når det har vært fare for skuddvekslinger har franskmennene derfor måttet stole på danskene, inntil de trakk seg ut nylig. Men de danske helikoptrene hadde bare lov til å nærme seg fronten om dagen. For etter at et dansk helikopter styrtet i Afghanistan i 2014, fant danskene ut at mannskapene deres ikke behersket nattoperasjoner godt nok. Franskmennene må derfor sjonglere med disse begrensningene. Britene kan fly om dagen og natta, men hvis det er fare for sammenstøt må franskmennene klare seg selv.
Langvarig tilstedeværelse
Den gradvise etableringen av en ny spesialstyrke, kalt Task Force Takuba, har endret litt på situasjonen: De europeiske soldatene i denne franskledede styrken vil følge franskmennene til fronten. Målet for initiativet som Frankrike lanserte på toppmøtet i Pau i januar i fjor, er å forsterke og koordinere de internasjonale militær-operasjonene i Sahel. Det er de franske øverstkommanderende i Barkhane som skal organisere operasjonene. Konseptet ble først møtt med skepsis, men har etter hvert forført Sverige, Tsjekkia og nå nylig Hellas, i tillegg til Estland. Det sies at offiserer fra de franske spesialstyrkene skal ha overbevist sine kolleger om at Sahel er et utmerket øvelsesområde. Disse skal så ha overtalt sine politiske ledere. Hvor mange soldater styrken vil bestå av er ennå ikke klart, men det snakkes om fem hundre, samt flere helikoptre.
Spesialstyrkene blir stadig mer synlige på basene, til tross for at de gjør sitt beste for å være diskré. I N’Djamena og Gao er de lett gjenkjennelige på bilene de kjører, en type bare de bruker. I Niamey og Ménaka kan man se emblemer og gjenstander i fargene til den svenske hæren, som har sendt en håndfull offiserer for å inspisere byggingen av basen som skal huse svenske Black Hawk-helikoptre. «Det virkelige framskrittet er at de aksepterer å påta seg mer eksponerte oppgaver», sier en av rådgiverne til den franske forsvarsministeren Florence Parly, som ønsker å være anonym. «Det er et kvalitativt og kvantitativt sprang som ble oppnådd på toppmøtet i Pau. Ideen om at sikkerheten i Sahel angår alle de europeiske landene har vunnet fram.»
I virkeligheten har mange europeiske regjeringer lenge vært engasjert i regionen. «Vi har vært der siden 2013», sier den svenske forsvarsministeren Peter Hultqvist. «Vi deltar i EUs opplæringsoppdrag i Mali [EUTM] og i FN-styrken Minusma med en etterretningsenhet i Timbuktu.» Tyskland, Nederland, Spania, Polen, Tsjekkia, Storbritannia og Italia har også levert instruktører, etterretningsspesialister og logistisk bistand til begge disse internasjonale operasjonene. Norge har deltatt i Minusma siden september 2013, mest med transportfly, men tidvis også med andre bidrag.
Fra Afghanistan til Mali
EUTM ble startet i 2013 etter en forespørsel fra den maliske regjeringen. Oppdraget er godkjent av FNs sikkerhetsråd, og underlagt EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP). EUTM rapporterer direkte til medlemslandenes ministre og til unionens høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, spanske Josep Borrell. Medlemsland som ønsker det, kan sende militærspesialister for å gi råd og lære opp de maliske styrkene. Etter en anspent debatt om engasjementsreglene i mars 2016, aksepterte ministrene at de europeiske instruktørene bistår de lokale styrkene i leirene i Gao og Timbuktu, men ikke direkte i operasjonsområdene. FN-styrkene i Minusma konsentrerer seg på sin side om å beskytte sivilbefolkningen og bidra til fredsprosessene.
Frankrike anerkjenner at disse oppdragene er viktige og deltar selv i dem. Frankrike er også det landet som bidrar med mest midler til EUTM. Men Barkhane skiller seg ut fra disse internasjonale oppdragene ved at den franske operasjonen jakter på fienden selv i de mest avsidesliggende områdene. En strategi som har sine begrensninger.
Det europeiske engasjementet skyldes delvis den tidligere amerikanske presidenten Donald Trumps beslutning om å trekke de amerikanske styrkene ut av Irak og Afghanistan. Det vil bety at NATO også vil trekke seg ut, selv om Trumps etterfølger, Joe Biden, foreløpig virker nokså nølende. Uttrekningen vil frigjøre personell til andre oppdrag. I desember i fjor kunngjorde Belgia at landet ville forsterke Barkhane med en kontingent på 250 soldater i løpet av inneværende år – nøyaktig samme antall som Belgia forventer å trekke ut av Afghanistan. Det gjenstår fortsatt å få godkjennelse fra parlamentet, men leder for den belgiske hærledelsens operasjons- og opplæringsavdeling, admiral Wim Robberecht, bekrefter at det dreier seg om en troppeoverføring: «Vi har begrensede midler. Hvis vi reduserer styrkebidraget vårt i Afghanistan, gir det oss mulighet til å foreslå nye initiativer for regjeringen.»
Snikimperialisme
Selv for land som foretrekker å investere i utviklingen heller enn å jakte på terrorister, viser det seg nødvendig å delta militært for å sikre teknisk kompetanse og trene på samarbeid med andre allierte. Militærdeltakelse gir også verdifull erfaring for styrkene. Det var en sentral begrunnelse for at Danmark sendte transporthelikoptre til Afghanistan i 2014, og senere til Sahel. Helikoptrene ble hentet ut fra Afrika på tampen av fjoråret, for muligens å bli sendt til Irak. Disse korte ettårige mandatene gir erfaring uten at man blir involvert i jakten på politiske og strategiske løsninger.
Vanligvis er det franske militæret lite begeistret for multinasjonale operasjoner med for store restriksjoner. I 2013 var de franske generalene åpenlyst stolte over å ha utført Operasjon Serval nesten helt alene. Men konflikten fortsatte uten reelle utsikter til seier eller en enkel vei ut for Frankrike. «Det var François Hollandes krig», sier forskeren Élie Tenenbaum ved det franske instituttet for internasjonal politikk, IFRI. «Med Emmanuel Macron er den franske regjeringen blitt mer utålmodig. Mellom 2017 og 2018 dukket det også opp en idé om å bruke Sahel som et utstillingsvindu for hva et europeisk forsvar kan være.»
I juni 2018 lanserte Frankrike militærsamarbeidet European Intervention Initiative (EII). Samarbeidet gjør at medlemslandene ikke lenger trenger å følge de mer kompliserte prosedyrene i EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk for å gjennomføre felles militæroperasjoner: Her trengs det bare tilslutning fra landene som vil være med. EII omfatter for øyeblikket Belgia, Danmark, Estland, Frankrike, Finland, Italia, Nederland, Norge, Portugal, Spania, Sverige, Tyskland, samt Storbritannia, ettersom brexit ikke påvirker forsvarssamarbeidene.
Internasjonaliseringen av militærintervensjonen i Sahel gjør at Frankrike kan benekte beskyldningene om imperialisme, selv om ingen møter, ikke engang på lokalt nivå, finner sted uten at en representant fra Barkhane er til stede.
Oversatt av redaksjonen
Romain Mielcarek er journalist.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
