Italia viser seg nok en gang å være et politisk laboratorium. Ti år etter at Mario Monti og hans teknokratregjering har en annen tidligere Goldman Sachs-direktør flyttet inn i statsministerboligen Palazzo Chigi. I likhet med sin forgjenger, og Emmanuel Macron i den franske presidentvalgkampen i 2017, hevder Mario Draghi at han er hevet over høyre-venstreskillet og partipolitikken, og at han bare bringer ekspertens opplyste blikk inn i politikken. Samtidig adlyder han skrupuløst Brussels budsjettortodoksi og nyliberalisme.
Den tidligere sjefen for Den europeiske sentralbanken (ESB) har klart å samle alle de italienske partiene fra venstre til ytre høyre, inkludert de som vokste seg store på motstand mot denne politikken. Faktisk støttes han nå av både Femstjernersbevegelsen (M5S) og Lega, to partier som for tre år siden vant parlamentsvalget med løfter om å bryte med innstrammingspolitikken og motsette seg diktatene fra Brussel.
Få synes å bry seg om at ytre høyre har fått ministerposter i Draghis regjering, verken i de andre europeiske regjeringene eller i mediene, hvor denne samlingsregjeringen blir framstilt som en fornuftig beslutning. Ingen virker heller sjokkert over dette underlige italienske demokratiet hvor flertallet av velgerne kan stemme mot innstrammingspolitikken pålagt fra Brussel, slik de gjorde i mars 2018, og så plutselig tre år senere få en regjering som forsvarer denne politikken uten at det i mellomtiden har vært valg. Historien om denne besynderlige reverseringen er et politisk drama i tre akter.
Første akt, august 2011
Kort tid etter at han er utnevnt til europeisk sentralbanksjef sender Draghi et brev til Italias daværende statsminister Silvio Berlusconi. I brevet lister han opp en rekke tiltak ESB krever for å hjelpe et kriserammet Italia: kutt i offentlige utgifter og pensjoner, liberalisering av tjenestesektoren, oppmykning av stillingsvernet, lønnskutt i det offentlige. Berlusconi har ikke mulighet til å nekte, for uten hjelp fra ESB vil rentene på Italias statsgjeld øke og raskt skape en umulig situasjon. Men høyreflertallet i parlamentet er for splittet til å gå med på kravene. Tre måneder etter brevet avviser parlamentet statsbudsjettet Berlusconi legger fram. Det ender med at Monti, en «ekspert» uten partitilknytning, tar over.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Det er begynnelsen på en sju år lang periode med fire statsministre: først Monti, så Enrico Letta, Matteo Renzi og Paolo Gentiloni. Disse regjeringene, basert på en overenskomst mellom Partito Democratico (sentrum-venstre) og Berlusconis høyreparti Forza Italia, har som mål å gjennomføre nyliberale reformer av landets institusjoner. Prosjektet har støtte hos landets øvre sjikt og en betydelig del av middelklassen, og overskrider høyre-venstre-skillet for å danne en sosial blokk vi kan kalle «den borgerlige blokken».1Se Bruno Amable, Elvire Guillaud og Stefano Palombarini, L’Économie politique du néolibéralisme. Le cas de la France et de l’Italie, Éditions ENS-Rue d’Ulm, Paris, 2012. Noen år senere vil en lignende sosial allianse oppstå rundt Macron i Frankrike.
Andre akt, mars 2018
I parlamentsvalget straffes partiene som adlød ESB. Den borgerlige blokken kollapser da den ikke klarer å sanke særlig med stemmer i arbeiderklassen, samtidig som middelklassevelgerne deserterer. Bare 32 prosent stemmer på Forza Italia og Partito Democratico, som for ti år siden fikk 70 prosent av stemmene. Partiene som har opponert mot ESB-politikken får et enormt oppsving. Matteo Salvinis Lega blir for første gang det toneangivende partiet på høyresiden, mens M5S blir landets største parti med nær en tredjedel av stemmene.
Tredje akt, februar 2021
Selv om maktbalansen i parlamentet ikke har endret seg siden valget i mars 2018, må en tredje regjering dannes. De to foregående regjeringene (først en koalisjon mellom Lega og M5S, så en koalisjon mellom M5S og Partito Democratico) har begge feilet etter å ha holdt ut knapt ett år hver. Det er da Draghi, samme person som hadde signert brevet som ble bibelen til den borgerlige blokken, får i oppgave å danne en regjering. Nokså overraskende blir den tidligere sentralbanksjefen ønsket velkommen som redningsmann, ikke bare av partiene som gikk på en valgsmell etter å ha gjennomført politikken hans, men også av de som havnet forrest på den politiske scenen da de motsatte seg den.2Om strategiene til de italienske partiene, se «Avec le gouvernement Draghi, le retour paradoxal du bloc bourgeois», Contretemps, 21. februar 2021.
Den nye statsministeren gir mange signaler som ikke levner noen tvil om at han ønsker å gjenoppta de nyliberale reformene. Han velger blant annet Francesco Giavazzi som økonomisk rådgiver. Giavazzi var en av «ekspertene» Monti-regjeringen ga i oppgave å finne offentlige utgifter som kunne kuttes.3Jf. dette opplysende portrettet av den italienske økonomen: Lorenzo Zamponi, «Il governo dei Giavazzi», Jacobin Italia, 25. februar 2021. I sin første tale til senatet 17. februar sier Draghi at han snart vil annonsere flere reformer, for å styrke konkurransen, «forenkle» skattesystemet, redusere avgiftene, effektivisere den offentlige administrasjonen og fremme framragende forskning. Men framfor alt annonserer han at midlene fra EUs koronahjelpepakke «Next Generation EU», vil bli brukt selektivt og skjønnsmessig.
Denne hjelpepakken vil være langt fra det pengedrysset på over to hundre milliarder euro som mediene har snakket om. Tallet er bevisst blåst opp ved å ta med midler – som ikke har noen økonomisk betydning – fra et fond som Italia vil måtte bidra til på samme måte som de andre EU-landene og fra lån som EU-kommisjonen kan ta opp for Italia, slik at landet får lavere renter enn om det lånte penger selv. I virkeligheten vil hjelpepakken i beste fall bli på 66 milliarder euro, fordelt over seks år:4Italia vil motta et tilskudd på 82 milliarder euro mellom 2021 og 2026 fra et fond som det må bidra med 40 milliarder til: Nettotilskuddet vil derfor bli 42 milliarder. For de eventuelle lånene (127 milliarder kroner) tilsvarer støtten besparelsene som følger av lavere rentekostnader, som avhenger av forskjellen mellom renten Italia ville fått og den EU-kommisjonen får. Besparelsene vil uansett ikke bli på mer enn 24 milliarder euro. Se Emiliano Brancaccio og Riccardo Realfonzo, «Draghi’s plan needs less Keynes, more Schumpeter», Financial Times, London 12. februar 2021. 11 milliarder per år, det vil si under 0,7 prosent av et BNP som falt med 9 prosent i fjor.
Det dreier seg altså om en beskjeden hjelp, som ikke er på høyde med den økonomiske nedgangen, og som ikke vil bidra til noen betydelig økonomisk stimulering. Støttemidlene og de eventuelle lånene vil også bare kunne brukes i tråd med en plan som må godkjennes av EU-institusjonene.
I sin tale til senatet gjorde den nye statsministeren det klart at forhandlingene ikke vil bli vanskelige: Hans syn på «effektiv» bruk av støttemidler er så å si identisk med EU-kommisjonens. For det første vil pengene fra EU gå til bedrifter. Til familier som sliter økonomisk som følge av det historiske fallet i økonomien, nøyer Draghi seg med nyliberalt snakk om «aktiv sysselsettingspolitikk» som vil bestå i «å styrke utdanningen for arbeidere og arbeidsledige». Samtidig er han opptatt av å forklare at regjeringen blant de mange selskapene som koronakrisen har sendt mot stupet, vil skille mellom de som ville gått konkurs uansett og de som er konkurransedyktige og innovative. Bare de sistnevnte vil få hjelp.
Under dekke av å stimulere til digitalisering og det grønne skiftet forbereder regjeringen på denne måten en omfattende reform av den italienske kapitalismen. Reformen vil ikke skje via lovforslag, men gjennom å sette kroken på døra for bedrifter som i stor grad benytter seg av ufaglært arbeidskraft, er for mye rettet mot det nasjonale markedet, eller er tvunget til å inngå kompromisser med angivelig altfor kravstore fagforeninger.
Overraskende utgang
Dermed ender dramaet i tre akter foreløpig slik: Strategien som styrte italiensk politikk fra 2011 til 2018 og i stor grad ble avvist i forrige parlamentsvalg, er tilbake for fullt med nesten enstemmig støtte i parlamentet og det uten nyvalg. For å forstå denne overraskende slutten på dramaet, må vi gå tretti år tilbake i tid.
På begynnelsen av 90-tallet sluttet Italia å være det eneste av de demokratiske landene som hadde full stillstand i partipolitikken. Det kristeligdemokratiske sentrumspartiet Democrazia Cristiana, som uten unntak hadde vært bærebjelken i alle regjeringene siden 1948, kollapset og forsvant i likhet med partiets koalisjonspartnere. På den tiden mente man at kollapsen skyldtes korrupsjonsgranskningene som mange håpet skulle føre til en sunn opprydding i politikerstanden.
Det som skjedde etterpå, viste at krisen stakk mye dypere. Krisen skyldtes bruddet med et spesifikt sosialt kompromiss som minst siden slutten av 1970-tallet hadde bygd på både økende offentlig gjeld og svekkelse av lønnstakerne.5Se Stefano Palombarini, La Rupture du compromis social italien. Un essai de macroéconomie politique, CNRS Éditions, Paris, 2001. Samtidig var Det italienske kommunistpartiet – som til tross for et liv i opposisjon hadde vært Vest-Europas største kommunistparti – gått inn i en prosess med ideologisk revisjon etter Berlinmurens fall i 1989. Prosessen endte i en rekke navneendringer og gradvis tilslutning til den britiske sosiologen Anthony Giddens’ teori om «den tredje veien»,6Anthony Giddens, Beyond Left and Right: The Future of Radical Politics, Stanford University Press, 1994. som var blitt satt ut i livet politisk av Tony Blair i Storbritannia og Bill Clinton i USA.
Historien som begynner 90-tallet er historien om forsøket på å bygge et demokrati med maktskifter, og det er historien om et nederlag. De delene av samfunnet som støttet høyresiden var splittet fra starten av: på den ene siden ledere og ansatte i små og mellomstore bedrifter i Nord-Italia som var positive til nyliberale reformer og europeisk integrasjon; på den andre siden arbeiderklassen og de lavere samfunnslagene som var mest dominerende i midten og sør i landet, og som led under innstrammingspolitikken EU-traktatene pålegger.
Like hypotetisk var eksistensen av en sosial blokk for sentrum-venstre. Den «tredje veien» vektla like muligheter framfor like levekår og hvilte på en blind tiltro til det frie markedet. Den fremste konsekvensen av dette ønsket om å fornye venstresiden med tredje vei-tanken var at sentrum-venstre beveget seg bort fra arbeiderklassen. Disse indre motsetningene på både høyre- og venstresiden, i tillegg til interne uenigheter, gjorde at alle regjeringene mellom 1994 og 2011 endte med å bli avvist av velgerne. Den siste i denne rekken var den fjerde Berlusconi-regjeringen, som mistet sitt parlamentariske flertall i november 2011.
Sjanseløs venstreside
På den tiden var bevisstheten ikke like stor som i dag om problemene med å holde oppe et bipolart politisk system. I Partito Democratico var «den tredje veien» dominerende: Arbeidernes forventninger ble sett som et hinder på veien mot modernisering av økonomien. Partiet nærmet seg dermed den nyliberale fraksjonen på høyresiden, og la veien åpen for den borgerlige blokken.
Slik sett dreide den borgerlige blokken seg ikke bare om en strategi for å danne en bestemt allianse mellom ulike deler av samfunnet, der midtre og øvre middelklasse, som tidligere var delt i høyre og venstre, finner sammen for å støtte de nyliberale reformene. Det var også et kulturelt og ideologisk prosjekt om å omstrukturere selve det politiske rommet. Dette prosjektet, som vi nå ser i en rekke andre land, har lyktes i Italia: Her posisjonerer de politiske aktørene seg, i likhet med velgernes forventning, ikke lenger i en polarisering mellom høyre og venstre, men i et rom definert av motsetningene mellom EU-tilhengere og nasjonalister, kosmopolitter og identitære. Under valgkampen i 2018 påtok mediene seg konstant oppgaven med å skille de «ansvarlige» partiprogrammene (det vil si som var i tråd med den nyliberale overgangen) fra de «populistiske» (merkelappen som klistres på alle som er imot denne overgangen).
Valgseieren til M5S og Lega i parlamentsvalget i mars 2018 var et nederlag for den borgerlige blokken, men resultatet befestet samtidig denne blokkens hegemoni, for det viste at den hadde makt over motstandernes strategi. Før valget framstilte Lega seg som et EU-fiendtlig og nasjonalistisk parti, mens M5S langet ut mot politikerstanden, kalt «kasten», og de privilegerte «elitene»: Begge partiene plasserte seg i det politiske rommet den borgerlige blokken hadde definert hinsides høyre- og venstreskillet.
Fortsettelse følger
I den ene av ytterpolene i dette rommet finner vi en relativt homogen allianse som ser seg selv som åpen, pro-europeisk og progressiv, men som har en tendens til å skjule den sentrale rollen nyliberale reformer har i dens politiske prosjekt. Denne alliansen, den borgerlige blokken, har imidlertid ikke et flertall i samfunnet. I den andre ytterpolen finner vi en heterogen sosial majoritet som finner sammen på ulikt vis i forakt for «kasten», fiendtlighet til euroen og tidvis nasjonalistiske impulser preget av fremmedfrykt.
Giuseppe Contes første regjering, en koalisjonsregjering mellom valgvinnerne Lega og M5S i 2018, avdekket vanskeligheten med å finne en strategi for å forvandle denne sosiale majoriteten til en kompakt blokk. Men den andre Conte-regjeringen (M5S og Partito Democratico) fikk ikke en særlig bedre skjebne, og viste at med politiske styrkeforhold som gjør høyre-venstreskillet irrelevant, er sjansene for å gjenoppbygge venstresiden, selv i en lyserosa utgave, så å si null.
I rommet etablert av ideologien til den borgerlige blokken, er den eneste sammenhengende politiske strategien dermed dens egen. Det forklarer den overraskende slutten på det italienske dramaet i tre akter, med en samlingsregjering rundt et liberalt og pro-europeisk prosjekt uten et sosialt flertall. Denne slutten er fortsatt foreløpig. Det vil komme nye akter, hvor klassene ofret i fortidige og framtidige strukturreformer vil bli hovedpersonene. Det er for tidlig å si hvilken rolle de vil få, ettersom vi ennå ikke vet om disse desillusjonerte klassene vil søke en ny demokratisk vei etter at valgresultatet de i 2018 opplevde som en stor seier, endte med å gi dem Draghi.
Resten av historien vil i stor grad avhenge av om aktørene som er imot de nyliberale reformene klarer å plassere reformenes konsekvenser – usikre arbeidsplasser, økende ulikheter, mindre sosial beskyttelse og dårligere offentlige tjenester – i sentrum av den politiske konflikten. Det er en forutsetning for å utfordre den borgerlige blokkens hegemoni.
Oversatt av redaksjonen
Stefano Palombarini er foreleser ved Université Paris-8.
- 1Se Bruno Amable, Elvire Guillaud og Stefano Palombarini, L’Économie politique du néolibéralisme. Le cas de la France et de l’Italie, Éditions ENS-Rue d’Ulm, Paris, 2012.
- 2Om strategiene til de italienske partiene, se «Avec le gouvernement Draghi, le retour paradoxal du bloc bourgeois», Contretemps, 21. februar 2021.
- 3Jf. dette opplysende portrettet av den italienske økonomen: Lorenzo Zamponi, «Il governo dei Giavazzi», Jacobin Italia, 25. februar 2021.
- 4Italia vil motta et tilskudd på 82 milliarder euro mellom 2021 og 2026 fra et fond som det må bidra med 40 milliarder til: Nettotilskuddet vil derfor bli 42 milliarder. For de eventuelle lånene (127 milliarder kroner) tilsvarer støtten besparelsene som følger av lavere rentekostnader, som avhenger av forskjellen mellom renten Italia ville fått og den EU-kommisjonen får. Besparelsene vil uansett ikke bli på mer enn 24 milliarder euro. Se Emiliano Brancaccio og Riccardo Realfonzo, «Draghi’s plan needs less Keynes, more Schumpeter», Financial Times, London 12. februar 2021.
- 5Se Stefano Palombarini, La Rupture du compromis social italien. Un essai de macroéconomie politique, CNRS Éditions, Paris, 2001.
- 6Anthony Giddens, Beyond Left and Right: The Future of Radical Politics, Stanford University Press, 1994.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
