Lenge leve systemisk risiko

Tre dager før Donald Trump flyttet inn i Det hvite hus, dro Kinas president Xi Jinping til Davos. Her advarte han USA mot proteksjonisme. I dag er det Joe Bidens krisepakke som skremmer de kinesiske lederne, som mener den er en «systemisk risiko» for dagens økonomiske orden.

For USA har nettopp tatt en av sine mest sosiale beslutninger noensinne. En beslutning som avviker fra de økonomiske strategiene de siste tiårene som har favorisert kapitalinntekt – både for «innovatører» og rentenister – og gjort arbeiderklassen fattigere. En beslutning som bryter med en offentlig politikk hjemsøkt av frykt for en galopperende inflasjon og gjeld. En beslutning som ikke lenger forsøker å blidgjøre nyliberalistene og kapitaleierne med skattelettelser som for det meste havner på børsen og blåser opp finansbobler.

Med krisepakken på 1900 milliarder dollar (nesten ti prosent av USAs årlige verdiskaping), som skal følges opp med store investeringer i infrastruktur, ren energi og utdanning (3000 milliarder dollar over ti år), ser Barack Obamas tidligere visepresident ut til å endelig ha lært av historien. Og av tabben hans tidligere sjef gjorde da han var altfor forsiktig og sentrumsorientert til å bruke finanskrisen i 2007–2008 til å lansere en ny New Deal. «Men nå som verdensøkonomien var i fritt fall, var det ikke min fremste oppgave å snu opp ned på den etablerte orden», sier Obama til sitt forsvar.¹ «Det var å forhindre ytterligere katastrofe.» På samme tid var Europa besatt av gjeldsfrykt og påførte seg selv et tiår med budsjettkutt, som blant annet gikk hardt utover intensivplassene på sykehusene.

Et av de mest lovende elementene i Bidens plan er at den er universell. Alle amerikanere med en inntekt under 75 000 dollar i året har krav på en sjekk fra finansdepartementet på 1400 dollar. I et kvart århundre har de fleste vestlige land gjort det stadig vanskeligere for innbyggerne å få rett på sosiale ytelser, samt innført mekanismer for permanent overvåkning og en straffende og ydmykende «aktiveringspolitikk». Resultatet er at de som ikke lenger får noe som helst selv om de desperat trenger det, får avsmak for all offentlig politikk som de betaler skatt til, men som hjelper noen andre. Godt hjulpet av mediene mistenker de at de betaler for svindlere og parasitter.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Koronakrisen har satt en stopper for denne typen mistenkeliggjøring. Nå kan ikke arbeidstakerne gis skylden for at de brått har mistet inntekten sin. I noen land har 60 prosent av de som har fått offentlig hjelp som følge av pandemien aldri mottatt støtte før.² Staten har reddet dem uten å nøle og uten å gjøre forskjell på dem. For øyeblikket er det få som er imot disse tiltakene – bortsett fra finanspressen og Folkerepublikken Kina.